«Elemental» lever ikke opp til forventningene

---

3

FILM

«Elemental»

Regi: Peter Sohn

USA – 2023

---

Vi kan nok dessverre slå fast at Pixars gullalder var forbi i det øyeblikket John Lasseter fikk sparken på grunn av slibrig oppførsel. Man bør selvfølgelig ha nulltoleranse for klåfingrede grisegubber på kontoret, men Lasseter var en intens ildsjel som presset Pixar-staben til å yte sitt ytterste, og sto bak en rekke av filmhistoriens mest bemerkelsesverdige animasjonsfilmer. Pluss «Biler»-serien, men skitt skjer. Etter John Lasseters ugrasiøse sorti i 2017 har Pixar-filmene blitt markant mer homogene og intetsigende. Magien mangler. Det samme kan sies om «Elemental», en kostbar dataanimasjon som har bemerket seg mest som den største økonomiske floppen i selskapets historie siden USA-premieren i midten av juni.

Det skyldes sikkert flere ting. Pixar skjøt seg selv i foten ved å slippe tre av filmene sine rett på strømmetjenesten Disney+ under pandemien. Og det er nedgangstider, lavere kinobesøk og en stadig økende politisk polarisering i USA. At originalversjonen mangler kjente stemmeleggere var heller ingen fordel. Men først og fremst floppet nok «Elemental» fordi dette er en middelmådig familiefilm, særlig i forhold til den høye gullstanderen selskapet satt i sin tapte storhetstid. Det er heller ikke et kjempegodt tegn at dette er hjertebarnet til regissør Peter Sohn, som sto bak en av de aller svakeste, mest trøblete og minst populære Pixar-filmene før dette: «Den gode dinosaur» (2015). «Elemental» føles tilsvarende underutviklet, med et klønete konsept som er best egnet til kortfilmformat. En romantisk immigrant-fabel der forskjellige etnisiteter er adskilt i de fire elementene ild, vann, luft og jord, som lever i en anspent symbiose i smeltedigel-metropolen Elementbyen.

Hit kom det ildfulle immigrantekteparet Bernie og Cinder for å starte et nytt liv, men de er ikke i sitt rette element blant den akvatiske delen av befolkningen og delegert til en getto i utkanten av byen. De får datteren Ember (eller Tirlid, i norsk oversettelse), og starter en butikk som selger et assortert utvalg av brannfarlige produkter. Som skapninger skapt av flammer sliter de med å få innpass i et samfunn dominert av vannfolk, så de holder seg til sine og menger seg slett ikke med de andre elementene. Pappa Bernie tar det som en selvfølge at datteren skal få den ærefulle oppgaven med å ta over butikken når han pensjonerer seg, og hun gjør sitt beste for å leve opp til familieforventningene.

Ember vokser opp til å bli en ildfull pike med kort lunte, som har en lei tendens til å detonere av raseri over de plagsomme kundene. Så hun er ikke særlig godt egnet til et serviceyrke med mye kundekontakt. Under en lekkasje i kjelleren blir Ember kjent med sin rake motsats; vannmannen Wade Ripple (eller Evann på norsk). En pliktoppfyllende statsinspektør som oppdager så mange brudd på sikkerhetsreglene i butikken at han ser seg nødt til å anmelde dem til sin sjef i Rådhuset. Ember kan først ikke fordra denne akvatiske byråkraten, som står i fare for å ødelegge alt foreldrene hennes har brukt livet på å bygge opp. De er bokstavelig talt som ild og vann; og kunne knapt være mer forskjellige.

Hun er så full av innestengte følelser at hun jevnlig eksploderer i rasende raptusanfall. Han er en myk vannmann med et vidåpent hjerte, som er så til de grader i kontakt med følelsene sine at han jevnlig bryter ut i krampegråt for den minste ting (nei, det hadde neppe slått særlig bra an hvis kjønnsrollene ble byttet om). Det ville være en katastrofe for alle parter om de gikk hen og forelsket seg i hverandre.

Så ja, «Elemental» er først og fremst en romantisk komedie, en sjanger som i utgangspunktet neppe har skyhøy appell for ungene i kinosalen. Men dette er samtidig en metaforisk fabel om utfordringene med å være en andregenerasjons-innvandrer, basert på regissør Peter Sohns personlige erfaringer som barn av foreldre fra Korea – som startet et nytt liv i New York på syttitallet, og åpnet en dagligvareforretning i Bronx.

[ Nusselig sjøuhyre som skvalper i grunt farvann ]

Temaet gjorde egenhendig denne godhjertede familiefilmen til en hatmål for den reaksjonære høyresiden i USA, som stemplet «Elemental» som «woke garbage». Ingen bør selvfølgelig ta sånt sprøyt seriøst, selv om man sikkert kan argumentere saklig for at Disney-konsernets sporadiske forsøk på å smugle inn litt identitetspolitikk i barnefilmene sine de siste årene gjør oss alle en bjørnetjeneste. Selve agendaen er positiv og godt ment, men har en tendens til å bli utmattende overtydelig.

Jeg tviler ikke på at alt dette har en dyp personlig betydning for Peter Sohn (og sikkert for mange i den multikulturelle staben som jobbet på filmen), men at intensjonene er ektefølte kommer dessverre ikke særlig godt til syne i selve filmen. «Elemental» er bygget rundt et ufordøyd konsept, med en intern logikk som skurrer mer enn «Biler»-universet. Jeg mistenker at John Lasseter ville ha gitt dette prosjektet en omfattende runde med restrukturering i konferanserommet før arbeidet med animasjonen startet, hvis han ikke hadde nådeløst skrinlagt hele filmen før den tid. Den underutviklede historien følger trofast Pixars utslitte «hva om X var livs levende?»-formel, som «Sausage Party» parodierte allerede for sju år siden. Men bevares, dataanimasjonen konsekvent imponerende ut og «Elemental» inneholder noen oppriktig vakre øyeblikk. Så ungene får i det minste noe fint å se på.

Vi har grunn til å forvente større ting fra Pixar, men vi må trolig avfinne oss med å jekke ned forventningene drastisk fremover. Det selskapet som i sin tid skapte mesterverk som «Wall-E» «Opp» og «Innsiden ut» eksisterer ikke lengre, og det går stadig lengre tid mellom godbitene deres. Forhåpentligvis bli den neste, «Elio», mer minneverdig.

[ I «Mission: Impossible 7» er Norge blitt Østerrike ]

Filmen settes opp på kino både med norsk dubbing for de minste, og i original språkdrakt.

[ «Jeg elsker også deg» : Begredelig og erkefransk trekantdrama (+) ]