«Oppenheimer» føyer seg inn i en lang tradisjon med atomfrykt

Mens temperaturen på den kalde krigen kryper tilbake til frysepunktet, står Christopher Nolan klar for å minne oss om konsekvensene av atomkrig i sin storfilm «Oppenheimer». En episk tragedie om livshistorien til mannen som «ga menneskeheten makten til å ødelegge seg selv», og ifølge Anne Grete Preus «gjorde kjærligheten farlig».

Atombombens pappa Robert J. Oppenheimer, som etter den første prøvesprengningen i Nevada-ørkenen siterte det hinduistiske skriftverket «Bhagavadgita»: «Jeg har blitt døden, ødeleggeren av verdener». Mot alle odds er verden foreløpig ikke helt ødelagt, men beretningen om Oppenheimer og Manhattan-prosjektet føles ubehagelig betimelig i en tidsalder der frykten for atomkrig har blitt en håndfast del av hverdagen igjen. Det sies at dem som ikke kjenner sin historie er dømt til å gjenta den, og Putins angrepskrig i Ukraina har på sitt sosiopolitiske vis dyttet oss førti år tilbake i tid. Da som nå en tidsalder preget av stor usikkerhet, mens både varm og kald krig setter sitt preg på fremtidsutsiktene våre.

Rapporter fra førpremieren på «Oppenheimer» i Paris forteller om publikummere som forlater kinosalene hulkende og følelsesmessig knust. Men for førti år siden ble verden rystet av en helt annen film som advarte om konsekvensene av atomkrig. I november 1983 benket over hundre millioner amerikanere seg foran TV-skjermene for å se «The Day After», en prestisjeproduksjon om et atombombeangrep på USA.

[ Lil Nas X skrudde opp heten på Slottsfjell (+) ]

Den verdensomspennende frykten for atomvåpen hadde naturligvis huket seg fast i den offentlige bevisstheten lenge før «The Day After» ble vist på amerikansk TV. Det var et tilbakevendende tema i popkulturen så fort «Little Man» ble sluppet over Hiroshima og «Fat Man» detonerte over Nagasaki. En tragedie som tok nærmere 200.000 liv, og etterlot en hel verden med den håndfaste, hjelpeløse angsten for at alt liv på jorden når som helst kunne utslettes med et knappetrykk.

Japans reaksjon på dette traumet var å skape Godzilla; et nasjonalmonster som advarte om farene med å tukle med mektige naturkrefter vi har null kontroll over. Udyr skapt av radioaktiv stråling var gjengangere i lavbudsjettfilmer skapt på femtitallet, og atomvåpenkappløpet mellom USA og Sovjetunionen satte sitt sterke preg på vidtspennende filmer som «The Day the Earth Caught Fire» (1961), Stanley Kubricks «Dr. Strangelove» (1964) og «Apeplaneten» (1968). Men alt tilspisset seg på starten av åttitallet, i brytningspunktet mellom økonomiske oppgangstider og den allestedsnærværende uroen over at velstanden når som helst kunne ende med en atomsopp i horisonten.

Dokumentaren «The Atomic Cafe» (1982) redigerte sammen propagandafilmer fra den kalde krigen, som var så absurde at de ble en tragikomisk skildring av et samfunn i kollektiv psykosetilstand. Over i England skildret satireserien «Whoops Apocalypse» den siste uken frem til verden ble utslettet av atomkrig, og i Australia sparket «Mad Max 2: The Road Warrior» opp portene for en uendelig rekke av postapokalyptiske røverfilmer om utfordringene med å overleve i en radioaktiv ødemark som har gått over til en voldtekts-basert markedsøkonomi.

En hel verden vippet hjelpeløst på stormaktenes terrorbalanse, men angsten for atomkrig nådde sitt foreløpige høydepunkt i 1983 med TV-filmen «The Day After» - eller «Dagen etter» på norsk. Originalklippen til regissør Nicholas Meyer var på 172 minutter (den versjonen har i ettertid havnet på nettet), men etter at TV-sjefene, sensuren og selv Det hvite hus hadde sagt sitt var «The Day After» snauset ned til to intense timer. Her i Norge ble filmen vist på kino i januar året etterpå, men før den tid ble produksjonen omtalt med fete krigstyper i norske aviser.

[ Lillehammer-drapet blir TV-drama ]

«USA forbereder seg på TV-Marerittet!» skrev VG i forbindelse med premieren, og hevdet at «hundrevis av krisesentre, psykologer, lærere og hjelpegrupper står klare til å behandle krigsangst, redsel og apatisk atomfrykt etter visningen av atomfilmen «The Day After». En sidesak til artikkelen understreket at psykologer advarte at «barn kan få varige psykiske skader av å se filmen», noe som var i tråd med tidsåndens mediahysteri rundt såkalt «videovold» - men disse tabloide overdrivelsene var ikke totalt ubegrunnet. Mer enn hundre millioner amerikanere benket seg foran TV-skjermene for å se denne styrkeprøven, til dags dato det største antallet seere for en TV-film noensinne. Mange ble etterlatt traumatiserte.

En av dem hadde litt større innflytelse i verdenspolitikken enn resten, og hans navn var Ronald Reagan. I mars samme år hadde Reagan gått opp på podiet til Den evangeliske landsforbundets konferanse i Orlando til stormende jubel. Her beskrev han for første gang Sovjetunionen som «ondskapens imperium», i en tordentale som skulle komme til å definere Reagans første presidentperiode. Men etter å ha sett «The Day After» skrev han i dagboken sin (publisert som «The Reagan Diaries» i 2007): «Den er veldig effektiv, og etterlot meg dypt deprimert. Min egen reaksjon var at vi må gjøre alt vi kan for å ha en avskrekkende virkning, og forsikre at det aldri blir noen atomkrig».

Ifølge Edmund Morris’ biografi «Dutch: A Memoir of Ronald Reagan» gjorde filmen ham dypt rystet i flere dager, forandret Reagans syn på atomvåpen og ledet ham til å gjenoppta forhandlingene om INF-nedrustningsavtalen med Gorbatsjov. Avtalen ble signert i 1987 (kort tid etter at «The Day After» for første gang ble vist på den sovjetiske statskanalen), og varte frem til Trump-administrasjonen avsluttet den i 2019. Hvorvidt Reagan noensinne hørte Prince-låta «Ronnie, Talk to Russia» er ikke kartlagt.

«The Day After» var ikke den eneste filmen som plugget seg rett inn i primalfrykten om en kommende atomkrig. To uker tidligere hadde dramaet «Testament» amerikansk kinopremiere; en deprimerende realistisk skildring av et småbysamfunn som rakner sammen etter et atomangrep på USA, mens befolkningen gradvis omkommer av radioaktiv forgiftning. 1983 var også året da en tenårig Matthew Broderick nesten startet tredje verdenskrig etter å ha hacket seg inn i NORADs supercomputer i «WarGames». I november samme år startet et høyst virkelig krigsspill, som kunne ha blitt starten på tredje verdenskrig. NATO-øvelsen «Able Archer 83» simulerte opptakten til en atomkrig, men Sovjetunionens leder Jurij Andropov var ikke overbevist om at dette bare var en øvelse. Han plasserte det sovjetiske krigsmaskineriet i høy beredskap, mens verden angivelig var så nære atomkrig vi hadde kommet siden Cubakrisen i 1962. I alle fall frem til Raketthendelsen på Andøya i 1995.

I mellomtiden så Christopher Walken inn i fremtiden i Stephen King-filmatiseringen «The Dead Zone», hvor USAs forrykte proto-Trump-president Greg Stillson aktet å utslette verden i en atomkrig. Tidligere i 1983 hadde amerikanske TV-seere allerede blitt sjokkskadet av «Special Bulletin» (regissert av den fremtidige Oscar-vinneren Edward Zwick); et fiktivt drama formet som en nyhetssending om et terroristangrep - som ender med at Charleston blir atombombet. TV-filmen skapte panikk blant tusenvis av seere som ikke fikk med seg åpningsteksten, der de ble forsikret om at dette bare var en «realistisk skildring av fiktive hendelser».

[ Over en halv million så første etappe av NRKs «Sykkelsommer» ]

Over i England produserte BBC «Threads» i 1984, som tok for seg de tragiske konsekvensene av et sovjetisk atomangrep på befolkningen i Sheffield – og var langt mer nådeløs i sin sosialrealistiske skildring av hva som skjer med et samfunn i etterkant av et atomangrep. Tiden etter TV-premieren på «Threads» ble beskrevet som «natten England ikke fikk sove», men filmen fulgte i fotsporene til en BBC-produksjon laget allerede i 1966. «The War Game»: en dokumentarisk skildring av et atombombeangrep på Kent, iscenesatt av den oppviglerske auteuren Peter Watkins.

Filmen rystet BBC-sjefene så til de grader at de stoppet den planlagte premieren, forbød filmen og slo fast at den «er for skremmende for fjernsynsmediet». Til gjengjeld ble filmen vist på kino i blant annet USA, der den endte opp med å vinne en Oscar-statuett i kategorien beste dokumentar. «The War Game» ble først vist på britisk TV i 1985, i forbindelse med førtiårsmarkeringen av Hiroshima-bombingen. Her i Norge tok det helt frem til 1996 før NRK våget å vise filmen på en stille søndagskveld.

Ingen av dem hadde imidlertid den samme slagkraften og politiske innvirkningen som «The Day After». En del republikanske kjernevelgere like slett ikke budskapet, og avviste filmen som antiamerikansk, venstrevridd propaganda. Arbeidet med en konservativ motsvarighet startet kort tid senere, men det tok sin tid før den så dagens lys. Resultatet var miniserien «Amerika» (1987), som tilfeldigvis ble sluppet samme år som INF-avtalen ble signert. Et dystopisk mareritt med blant andre Kris Kristofferson og Sam Neill på rollelista, som advarte om hvordan fremtidens USA ville se ut hvis nedrustning og fredsforhandlinger ble en del av den politiske agendaen. Resultatet ville ifølge «Amerika» bli et impotent, hjelpeløst USA okkupert av Sovjetunionen, med alt det medfører av gulags, hjernevask, tortur, totalitarisme og balalaikamusikk.

«Amerika» markerte seg som den mest kontroversielle miniserien noensinne laget for amerikansk TV, og ble heftig debattert i månedene før premieren. Ingen var fornøyde: aktivister på venstresiden følte «Amerika» var en reaksjonær øvelse i McCarthy-paranoia, mens den ytre høyrefløyen mente at TV-serien hvitvasket det sovjetiske kommunistveldet. Annonsører hoppet av og avisene raste, men oppstyret dabbet av så fort de oppdaget at denne paranoide, kraftpatriotiske propagandaserien var… skikkelig kjedelig.

Tidene var uansett i ferd med å forandre seg og nedrustingen var et faktum. Den kalde krigen tinte opp, mens «Glasnost» og «Perestrojka» ble nøkkelordene. Med Sovjetunionens fall minsket frykten for en apokalyptisk atomkrig betraktelig i tiårene som fulgte. Fra tid til annen gjenoppsto trusselen i filmer som «Terminator 2: Judgement Day» og «The Matrix», mens Indiana Jones forsikret oss om at man lett kan overleve en atombombe på kloss hold hvis man bare smetter inn i et kjøleskap i tide. Men nå, førti år senere, er vi her igjen.

[ Tom Cruise holder koken i ny Mission: Impossible-film (+) ]

Mens frykten for atomkrig nok en gang er en del av hverdagen står Christopher Nolan klar med sin storfilm «Oppenheimer», som kartlegger livet til atombombens far over tre timer på digert IMAX-lerret. Det gjenstår å se om dette blir starten på en ny bølge med filmer og TV-serier som reflekterer vår resirkulerte frykt for atomkrig, for i disse tider har vi jo et bredt utvalg av alternativer når det gjelder å forestille oss dommedagen. Enten den kommer i form av pandemier, menneskeskapte klimakriser, naturkatastrofer, kunstig intelligens, romvesener eller den uunngåelige zombiekalypsen. Men atomkrig ser dessverre ut til å være et tegn i tiden.

Charlie Brookers prisbelønte Netflix-serie «Black Mirror» har en foruroligende evne til å plugge seg rett inn i tidsånden, så da føles det passende at han i sommer avsluttet den sjette sesongen med å ødelegge verden i et apokalyptisk atombombeangrep. Spoilers. På vårparten neste år kommer Amazon-serien «Fallout» (basert på den populære dataspillserien), som utspiller seg i ruinene av et USA ødelagt av atomkrig – og deretter slippes blant annet George Millers «Mad Max»-avlegger «Furiosa» på kino. Vi kan kanskje spore et optimistisk lysglimt i disse postapokalyptiske historiene, som i det minste antar at noen overlever etter atomkrigen. Det vil være i overkant naivt å tro at Putin vil kommer på bedre tanker og skjerper seg etter å eventuelt ha sett «Oppenheimer», men vi kan kanskje håpe at han i det minste har Albert Einsteins visdomsord i bakhodet: «Jeg vet ikke hvilke våpen som vil bli benyttet i tredje verdenskrig, men den fjerde vil bli ukjempet med kjepper og steiner».