Søvngjenger i drømmenes skumringsrike

---

4

FILM

«Memoria»

Regi: Apichatpong Weerasethakul

Co./Thai./Fr./En./Ki. – 2021

---

«Jeg skjønner ikke bæret av hva som skjer her, så det er sikkert stor filmkunst!» Der har du muligens reaksjonen til en del cineaster som forviller seg inn i kinosalen for å se det siste filmverket skapt av den thailandske auteuren Apichatpong Weerasethakul. Eller Joe, blant venner. Han har høstet skamros og mange filmpriser for meditative gåtebokser som Gullpalmevinneren «Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv» (2010) og «Sovende soldater» (2016). Jeg anmeldte sistnevnte i forbindelse med den norske premieren samme år, og det gjorde et så sterkt og uutslettelig inntrykk at jeg har absolutt ingen minner av å engang ha sett filmen.

Det burde være unødig å påpeke at Weerasethakul ikke lager film for alle og enhver. Neppe for meg, skal jeg være ærlig. Han har gjort det til et prinsipp å være polariserende, og føler at man ikke er nødt til å nødvendigvis forstå filmer for å sette pris på dem. Så jeg antar at vi bare må omfavne mysteriet, åpne sinnet på vidt gap og flyte bedagelig ned denne metaforiske elven uten å forvente at alt vi ser har en logisk forklaring eller tilhører vår egen virkelighet. Da regissøren først annonserte at hans neste film ville være et samarbeid med Tilda Swinton, skulle dette opprinnelig være et drama om oversvømmelsen av Mekong-elven og sykdommer spredt av industrielle grisebønder. Jeg kan trygt slå fast at «Memoria» ikke handler om noe av dette. Jeg kan ikke trygt slå fast akkurat hva i alle dager filmen handler om, men et nøkkelord her er: lyd.

[ Ray Liotta - Hollywoods beste Bad Guy ]

Jessica Holland (Tilda Swinton) bråvåkner tidlig på morgenkvisten av et buldrende smell. På parkeringsplassen utenfor begynner plutselig alle bilalarmene å bråhyle i unison, før de like plutselig stopper igjen. Det er en lyd som vekker en dyp eksistensiell uro i Jessica, og kanskje trigger et begravet minne. Noe fra fortiden som er utenfor hennes rekkevidde. Jessica står opp og stabber rundt som en søvngjenger på valium, en tilstand hun vil befinne seg i resten av filmen. Hun er en skotsk blomsterhandler bosatt i Colombia, som er i hovedstaden Bogota for å besøke søsteren Karen (norsk-colombianske Agnes Brekke) på sykehuset. Akkurat hva som feiler søsteren er som det meste annet i «Memoria» veldig diffust, men Karen frykter at hun kan ha blitt rammet av en forbannelse fra en kreftsyk hund. Eventuelt trolldom manet opp av en isolert indianerstamme i Amazonas.

Jessica oppsøker musikkprodusenten Hernan (Juan Pablo Urrego), som prøver å gjenskape lyden hun hørte i studio. Jessica beskriver den som «en enorm sementball som faller ned en metallbrønn omgitt av sjøvann» og «en buldring fra jordens indre». Noe som er veldig spesifikt, men slett ikke korresponder med lyden vi hører - som minner mer om et supersonisk smell fra et fly som bryter lydmuren. Men som hun sier: «det hørtes sikkert annerledes ut i hodet mitt».

Jessica blir jevnlig hjemsøk av denne lyden, som bare hun kan høre. Hun begynner å tvile på sin egen virkelighetsoppfatning; folk hun trodde var døde viser seg å være levende og en hund som muligens ikke eksisterer følger etter henne på gata. Senere oppdager Jessica at Hernan muligens heller ikke eksisterer; ingen på lydstudioet har dette navnet og ingen kjenner igjen beskrivelsen av ham. Til gjengjeld møter Jessica en helt annet inkarnasjon av Hernan (nå spilt av Elkin Diaz) på landsbygda. En mystisk vismann som kan snakke apespråk, husker ting fra før han ble født og slutter å puste når han sover. Og det er jo litt pussig.

[ Erik Poppe lager film om Quisling, presenterte planene i Cannes ]

Selv hvis du fikk tusen sjansen vil du neppe klare å forutsi hvor «Memoria» ender opp, der den eneste naturlige reaksjonen er forundret «hva i svarte, swingende er dette for noe?!»-latter. Andre sentrale elementer: telepati, gjenfødelse, Erich von Däniken, arkeologiske utgravninger, psykisk kontakt med moder natur, trepanering, plantevirus, moderne jazz, eksperimentell poesi og utfordringene med å finne et passende kjøleskap for å oppbevare orkideer. Noen av puslespillbitene faller på plass hvis man vet at regissøren i en periode led av såkalt «Exploding Head Syndome», som heldigvis ikke er fullt så dramatisk som navnet antyder. En midlertidig søvnforstyrrelse der folk kan høre ikke-eksisterende, høye lyder like før man sovner eller våkner opp. Det er heller ikke tilfeldig at hovedpersonen Jessica Holland deler navn med søvngjengeren i Jacques Tourneur-grøsseren «I Walked with a Zombie» (1943), som var en av de store inspirasjonskildene til Weerasethakul. Han filmet betydelige mengder materiale som ikke endte opp i «Memoria», men isteden ble benyttet som basis for en bok og videoinstallasjon på en separatutstilling i Frankrike. Så dette er en bit av en mye større helhet.

[ «Mothering Sunday» er en sensuell og frilynt stiløvelse ]

I likhet med hans tidligere filmer er «Memoria» preget av et kryptisk krypetempo og en stanakket motvilje mot tradisjonell dramaturgi. Fremfor å omfavne filmmediets uendelige muligheter foretrekker Weerasethakul å sku fast kamera til et stativ og gi filmfotografen en lang kaffepause, mens han observerer statiske scener i sanntid så lenge av gangen at vi havner i en slags transetilstand. Til tider blir denne fremgangsmåten selvparodisk i sin diffuse smalfilm-minimalisme. Til andre tider hypnotiserende, mens vi saumfarer bilderuten etter ting som vil fange oppmerksomheten, eller studerer det tvetydige fjeset til Tilda Swinton på jakt etter gjenkjennelige følelser. Man må være innstilt på en veldig spesifikk frekvens for å oppriktig sette pris på filmer som dette, eller i det minste være flink til å late som om man gjør det. Men uansett hvor disponibel jeg er til å avvise denne typen kunstfilmer som pretensiøs posering og intellektuell masturbasjon. En totalt unik visjon full av spennende ideer, som åpenbart er skapt med autentisk oppriktighet. Så ja, la oss omfavne mysteriet!