Film

«Mothering Sunday» er en sensuell og frilynt stiløvelse

Den siste «Downton Abbey»-filmen dekket dagsbehovet for britiske luksusproblemer, men for den som vil ha mer kommer «Mothering Sunday».

«Mothering Sunday»

---

4

FILM

«Mothering Sunday»

Regi: Eva Husson

Eng./Ty. – 2021

---

«Mothering Sunday» er en tragisk romanse mellom en tjenestepike og rikmannssønn i 1920-tallets Oxfordshire, som har alle kjennemerkene til en film jeg har alle forutsetninger for å mislike. Den gode nyheten (for noen av oss) er at dette slett ikke er et erketypisk oppkneppet, britisk aristokrati-drama, men noe betydelig mer ettertenksomt og skjørt. I likhet med franske «Eiffel» et romantisk drama, som understreker at stor kunst ikke nødvendigvis skapes av folk som lever lykkelige alle sine dager.

«Mothering Day» er regissert av franske Eva Husson, som har skapt en veldig fransk film basert på en den veldig britiske romanen av Graham Swift. En sensuell, sørgmodig abstraksjon av en kjærlighetshistorie; som utspiller seg i kjølvannet av den store verdenskrigen som skulle ende alle kriger, der overklassen klamrer seg til tomme ritualer mens de lever i den numne tomheten etterlatt av sønnene som døde på slagmarken. Dette er også historien om den tredje hendelsen som ledet til at Jane Fairchild (Odessa Young, sist sett i «Shirley») ble en feiret forfatter. Den første hendelsen var hennes fødsel. Den andre var at eieren av en bokhandel Jane engang jobbet i ga henne en skrivemaskin. Den tredje hendelsen har hun holdt hemmelig hele livet, selv fra sin elskede ektemann Donald (Sope Dirisu). «Mothering Sunday» forteller historien om denne tredje hendelsen, som utspiller seg i løpet av en skjellsettende vårdag mens Jane svever impresjonistisk mellom fortid, nåtid og fremtid.

«Mothering Sunday»

Som foreldreløst barnehjemsbarn endte hun opp som hushjelp i Bechwood Manor, for det velstående ekteparet Godfrey (Colin Firth) og Clarrie Niven (Olivia Colman). I likhet med så mange andre mistet de sine to sønner i krigen, og takler sorgen på hvert sitt vis. Godfrey er en mild mann med triste øyne, som desperat prøver å overbevise seg selv om at alt er bra. Mens kona Clarrie har blitt åpenlyst forbitret, distansert og foraktfull. Krigen skjermer ingen, verken aristokratiet eller tjenerklassen.

På morsdagen 30. mars 1924 drar herr og fru Niven ut for å spise lunsj i parken, noe som gir Jane sjansen til å ta en sjelden fridag – mens hun hopper på sykkelen for å møte sin hemmelige elsker Paul Sheringham (Josh O’Connor, som mange sikkert kjenner igjen som prins Charles fra Netflix-serien «The Crown»). En sensitiv rikmannssønn som det forventes store ting av; han skal følge i sin fars fotspor som advokat i London og er trolovet til rikmannsdatteren Emma (Emma D’Arcy). Kjæresten til hans storebror James, som døde under krigen.

«Mothering Sunday»

Emma har allerede blitt forbitret av sorgen, og er i likhet med så mange overklassekvinner av hennes generasjon belaget på et liv i ulykkelig likegyldighet. Som den siste gjenlevende sønnen i familien lempes alle håp på skuldrene til Paul, og de hemmelige stundene med Jane representerer hans eneste mulighet til å drømme seg bort til et annet liv. Deres forhold er preget av nærhet, ærlighet og intimitet, som er en brutal kontrast til den distanserte kulden som stormer rundt Pauls kommende kone Emma. Dette kan være deres siste dag sammen før Paul gifter seg, og flyter bort til en forutbestemt fremtid langt bort fra Jane. Etter at han drar for å delta i en fornem lunsj med forloveden spankulerer Jane naken rundt i det tomme familiegodset hans; studerer fotografier, saumfarer bokhyllene og spiser et stort stykke pai.

Hun flyter mellom forskjellige tidsepoker: i den ene er Jane en ung kvinne som innleder et forhold til filosofiprofessoren Donald, i den andre en feiret forfatter (spilt i et gjestespill av Glenda Jackson, i hennes første filmrolle på over tretti år) som akkurat har publisert sitt store mesterverk. Alt sirkler tilbake til den ene vårdagen da alt forandret seg. Da alt raste sammen. Akkurat hva som er fiksjon og hva som er selvopplevd er umulig å vite. Et godt stykke på vei er «Mothering Sunday» langt mer severdig enn forventet; drevet av en sterk prestasjon fra australske Odessa Young – som tilbringer en betydelig del av spilletiden kliss klass naken.

Alt dette er mye nærmere Pablo Larrain enn Merchant/Ivorys oppknepte overklasse-kostymedramas, og det er ikke bare overleppene som er stive her. Historien er preget av en frilynt jordnærhet (med et fokus på kroppsvæsker, frodig hårvekst og kjønnsorganer i fri dressur) som neppe er helt i tråd med den rigide, britiske tidsånden på 1920-tallet – men i alle fall i tråd med romanen som filmen er basert på, og med den franske regissøren Eva Husson.

«Mothering Sunday»

«Mothering Sunday» er så vidt jeg vet den første av Hussons filmer som settes opp på kino her hjemme og hennes første engelskspråklige film, men hun har også regissert flere episoder av Amazon Prime-serien «Hanna». En del biter faller på plass hvis man vet at Husson startet karrieren som en musikkvideoregissør, og provoserte fram noen hevede øyenbryn med sin kontroversielle, Larry Clark-aktige debutfilm «Bang Gang: A Modern Love Story» (2015).

«Mothering Sunday» er jevnt over en veldig smakfull produksjon, med elegant filmfoto av Jamie Ramsay og et stemningsfullt musikkspor av den klassiske komponisten Morgan Kibby (som har jobbet mye med den franske elektronikaartisten M83). Alt bygger seg imidlertid opp til en lite tilfredsstillende slutt, som prøver å surre sammen litt for mange sprikende tidslinjer uten å ta seg tid til å utforske noen av dem i detalj. Så til tross for alle sine vakre scener ender dette opp som mer en sensuell stiløvelse enn noe av virkelig substans.