Første nyttårsdag samles Harry Potter-gjengen på nytt. Se de første bildene fra filmen «Return to Hogwarts»

Harry, Ronny og Hermine står i sentrum når de mest sentrale skuespillerne fra de åtte Harry Potter-filmene gjenforenes til en minnestund av de helt store. Det skjer når HBO Max strømmer «Harry Potter 20th Anniversary: Return to Hogwarts» fra første nyttårsdag. Gjenforeningsfilmen markerer at det er 20 år siden «Harry Potter og de vises sten» – den første filmen basert på J.K. Rowlings populære bokserie om trollmannslærlingen Harry Potter hadde premiere – og stedet er filmsettet for trollmannsskolen Galtvort (Hogwarts) der store deler av historiene utfolder seg.

Se hvordan Dagsavisens filmanmelder vurderte de åtte Harry Potter-filmene nederst i saken

Bakgrunnen for de åtte filmene produsert av Warner Bros var J.K. Rowlings bokserie, som i alt skulle komme til å telle sju titler, diverse sideprosjekter ikke medregnet. Første gang vi møter Harry Potter, Hermine Grang og Ronny Wiltersen, på veien til trollmannsskolen Galtvort, er de rundt 10 år gamle. Historien strekker seg over sju skoleår, og når vi forlater dem er de unge voksne på 17 år. De samme skuespillerne spilte trioen i alle filmene, som ble åtte totalt siden den siste boken «Harry Potter og dødstalismanene» var for omfattende til å kunne sammenfattes i en film. Dermed vokste en hel generasjon og deres foreldre bokstavelig talt opp med figurene fra Harry Potter-universet.

«Det er magi i luften når alle skuespillerne vender hjem til det opprinnelige Galtvort, hvor det hele begynte for 20 år siden. Spenningen er til å ta og føle på når de forbereder seg på å ta med fansen på en veldig spesiell og personlig reise gjennom skapelsen av disse fantastiske filmene», sier utøvende produsent Casey Patterson i pressemeldingen fra HBO Max.

Nå møtes Daniel Radcliffe (Harry), Rupert Grint (Ronny) og Emma Watson (Hermine) igjen for første gang i en retrospektiv spesialfilm hvor de snakker om hvordan Harry Potter-filmene ble skapt, om barndom og oppvekst og om filmene og suksessen. Nær sagt alle av de andre skuespillerne fra filmserien deltar også, blant dem Helena Bonham Carter (Bellatrix DeMons), Robbie Coltrane (Gygrid), Ralph Fiennes (Voldemort), Jason Isaacs (Malfang), Gary Oldman (Sirius Svaart), Imelda Staunton (Dolores Umbridge) og en lang rekke kjente og mindre kjente britiske skuespillere som etter hvert skulle gjøre filmene svært folkerike og mangfoldige: Tom Felton, James og Oliver Phelps, Wark Williams, Bonnie Wright, Alfred Enoch, Matthew Lewis og Evanna Lynch. Og selvsagt regissør Chris Columbus, som regisserte de to første filmene og fortsatt som produsent.

[ Linn Ullmann: - Jeg skriver ikke for å få fred (+) ]

De åtte filmene har vært i sirkulasjon både gjennom kinogjensyn, som DVD og på ulike strømmekanaler alle disse årene, og nå er de en del av HBO Max-katalogen. Bøkene trykkes også i stadig nye opplag, tross kontroversene de senere årene rundt J.K Rowlings Twitter-meldinger om kjønn og den påfølgende diskusjonen om hvorvidt hun har kommet med transfobiske uttalelser eller ikke. Dette har lagt en skygge over Harry Potter-arven selv om Rowling gjentatte ganger har sagt at hun når som helst ville demonstrert for transpersoners rettigheter. Bråket har tilsynelatende ikke forringet interessen for filmene, og har heller ikke noe med dem å gjøre annet enn at de bygger på fiksjonsfortellingene skapt av forfatteren J.K. Rowling. Forfatteren deltar trolig ikke i «Harry Potter 20th Anniversary: Return to Hogwarts».

Når det kommer til filmene i seg selv, er det andre skygger som spiller inn. Som skuespilleren Alan Rickmans alt for tidlige død i 2016. Mange vil nå minnes hans rolle som professor Slur, en av bok- og filmseriens mest gripende og dystre figurer. Også Richard Harris, som spilte skolens rektor, professor Humlesnurr i de to første filmene før han døde, vil naturlig nok bli minnet under feiringen av den første filmen, hvor Humlesnurr tar den unge Harry Potter under sine vinger.

Den første boken i serien, «Harry Potter og de vises sten», ble lansert i England sommeren 1997. To år etter kom den på norsk i Torstein Bugge Høverstads senere prisbelønnede oversettelse, og markerte starten på Harry Potter-feberen også i Norge. Bøkene og etter hvert filmene er en av milepælene i populærkulturen de senere årene, og bidro til en enorm vekst i markedet for fantasi, med bakgrunn i den eventyrlige historien om den arbeidsløse alenemoren som skrev sin første bok på kafé, og som i dag er en av Englands rikeste personer.

Førsteopplaget ble trykket i 1.000 eksemplarer, og nå i desember 2021 ble en førsteutgave solgt på auksjon for hele 471.000 dollar, vel 4.2 millioner kroner. Det er den høyeste prisen noensinne oppnådd for en bok utgitt på 1900-tallet.

[ 2021: Dette er årets beste filmer (+) ]

Bøkene om Harry Potter er solgt i et opplag på over 500 millioner eksemplarer fordelt på 73 språk verden over. «Harry Potter og de vises sten» står alene for 120 millioner av disse, og i tillegg kommer alt det som følger med en såkalt «franchise»-suksess som dette: Leketøy, en egen Lego-kolleksjon, spill, klær, modeller og en mengde andre sideprodukter. Blant disse er filmene blitt vel så store som bøkene i seg selv. Mange av de sju titlene er høyt oppe på listene over tidenes mest innbringende filmer siden Chris Columbus regisserte den første filmen, med premiere verden over sent i november 2001.

[ Norges kandidat er med videre i Oscar-kampen: – Slett ikke umulig at vi vinner ]

Serien og ikke minst filmene skapte forbilder gjennom Rowlings figurer. Hermine Grang, Ronny Wiltersen og Harry Potter ble alle på hvert sitt vis rollemodeller for en oppvoksende generasjon. Rowlings univers og de tre hovedpersonene i et stadig større galleri av ulike karakterer ble en foregangsserie når det gjelder likestilling og rettferdighet, alt mens historiene spilte på den klassiske konflikten mellom det gode og det onde, lys og mørke. Hver bok, og film selvfølgelig, representerer et nytt semester på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom.

Harrys foreldre drept

Vi møter Harry Potter som 10-11-åring, mens han bor hos Dumlingene, onkelen og tanten og fetteren som svært motvillig har tatt vare på gutten siden han ble foreldreløs som spedbarn. Den onde trollmannen Fyrst Voldemort drepte foreldrene i et forsøk på å ramme Harry selv som følge av en spådom. Hele serien, som går over sju år, handler så i grove trekk om Harrys kamp mot Voldemort – ofte bare kalt «Han-Hvis-Navn-Må-Være-Unevnt» – og hans følgerskare av svart magi-utøvere, kalt «dødsetere». Rowlings smarte trekk er å legge historien til i dag, til en parallell magisk verden der magiske vesener, trollmenn og hekser lever side om side med «oss», vanlige mennesker uten magiske evner, kalt gumper.

[ Anmeldelse «The Tragedy Of Macbeth»: Inn i mørket med Macbeth ]

I kjølvannet av serien er fangruppene av såkalte Potterheads blitt utallige, og England har ikke bare fått sin egen Harry Potter fornøyelsespark, men også en rekke ikoniske steder i London hvor Harry Potter-scener ble innspilt. Det er vel ikke helt risikabelt å anta at filmen «Harry Potter 20th Anniversary: Return to Hogwarts» vil ta turen innom noen av disse. Filmen er produsert på Warner Bros. Studio Tour London – The Making of Harry Potter, så i tillegg til opptakene på Galtvort selv, bør det ikke forundre noen om turen også denne gangen starter på spor 9 og ¾ på King’s Cross Station i London, der hvor Galtvort-ekspressen forlater perrongen i hver eneste film.

Flere bilder fra «Harry Potter 20th Anniversary: Return to Hogwarts»:

Dette mente Dagsavisen om de åtte Harry Potter-filmene:

Harry Potter og de vises stein (Harry Potter and the Philosopher’s Stone, 2001). Regi: Chris Columbus

Filmen er liken og utvungen, og likevel tro mot en handling som en verden av barn og voksne har et sterkt forhold til. Den sitrende og ville magien er løs, og Harry er solid etablert som en filmhelt for framtida.

Harry Potter og mysteriekammeret (Harry Potter and the Chamber of Secrets, 2002). Regi: Chris Columbus

En solid oppfølger, og det eneste man tar seg i å savne er de mørke, melankolske understrømningene som var langt mer påfallende i “Harry Potter og de vises stein”. De komiske elementene i vennen Ronny Wiltersens flygende bil, utgjør en begynnelse på historiens reise til skolen Galtvort som pisker opp en høy og varende temperatur. Likevel er filmen “svart” nok, med langt større fokus på den svarte magien som ligger i historiens kjerne. Plottet dreier seg om Mysteriekammeret, et hemmelig rom i skoleborgen Galtvort som rommer en ond kraft, skapt av en av dens grunnleggere med det formål å drepe såkalte “grumser”, trollmenn og hekser født av gumper, altså ikke-magiske mennesker. Tematikken rundt de “renblodiges” rasistiske syn på trollmannsbarn født av gumper har sine selvsagte paralleller i virkelighetens verden, og dette turneres direkte og klokt i Rowlings fortelling.

Harry Potter og fangen fra Azkaban (Harry Potter and the Prisoner of Azkaban, 2004). Regi: Alfonso Cuarón

Skuespillere til tross, «Harry Potter og fangen fra Azkaban» er først og fremst en god historie, som fortelles solid og mørkt av regissør Cuaron. Han gjør det på sin måte i et Galtvort-landskap som er gjort villere og mer ugjestmildt. Mye av leken er skrellet vekk, de spontane “hekseri”-innfallene er mer sporadiske, selv om det begynner og slutter avvæpnende med humor. Atmosfæren er i det hele tatt svartere, skumlere, med desperantene – Azkabans livssugende og spøkelsesaktige fangevoktere – som en evig iskald og dødelig trussel mot både Harry og omgivelsene.

Harry Potter og Ildbegeret (Harry Potter and the Goblet of Fire, 2005). Regi: Mike Newell

Det er slutt på guttestrekene på Galvort skole for hekseri og trolldom. I «Harry Potter og ildbegeret» har mørket fått overtaket, helt i tråd med bokens mer kompliserende sammensetning. Med Lord Voldemorts fysiske tilbakekomst og det første graverende dødsfallet i J.K. Rowlings litterære univers som bakgrunn, er det blitt en redselsjagende og dyster fjerdefilm. Den lar heller ikke publikum slippe unna, men spiller infamt på det som helst kalles skrekkblandet fryd gjennom skremmende visualisering og godt turnert dramaturgi.

Harry Potter og Føniksordenen (Harry Potter and the Order of the Phoenix, 2007). Regi: David Yates

Harry Potter svinger sin tryllestav for femte gang, i en betydelig mørkere, tyngre og angstfylt historie. Trolig den beste så langt i serien, hvis du er moden nok til å sette pris på den. «Føniksordenen» gjenstår som et foreløpig høydepunkt i serien, selv om deler av den barnlige fortellergleden har måttet vike for alvoret. Publikummet har i stor grad vokst opp sammen med hovedpersonene, så det er bare å forvente at filmene modnes i takt med dem. Politikk, paranoia og kompliserte følelser er i ferd med å snike seg inn i J. K. Rowlings magiske univers – mens Harry nå har rukket å komme godt opp i tenårene, med alt det medfører av hormoner og heftige humørsvingninger.

Harry Potter og Halvblodsprinsen (Harry Potter and the Half-Blood Prince, 2009). Regi: David Yates

Den tyngste og dunkleste Potter-filmen så langt byr på oppspark til skjebnedramaet som skal utspille seg i de neste filmene, og byr samtidig på en smule romantikk.

Harry Potter og Dødstalismanene – Del 1 (Harry Potter and the Deathly Hallows – Part 1, 2010). Regi: David Yates

Når grepet nå strammes om både fortellingen og figurene, skaper dette uten tvil den mest uhyggelige filmen i serien så langt, et innblikk i ondskapen som brer seg er skremmende og overbevisende visualisert. Skuespillerne som agerer Harry, Ronny og Hermine eldes med serien. Daniel Radcliffe, Rupert Grint og Emma Watson er nå blitt voksne, og dette er da også blitt en voksen film som i større grad enn tidligere dreier seg rundt trekløveret, et samhold som knaker og en desperat jakt på et tegn som kan lede dem mot målet ­ å finne og ødelegge malacruxene som inneholder fragmentene som utgjør hemmeligheten bak den onde Lord Voldemorts eksistens.

Harry Potter og Dødstalismanene – Del 2 (Harry Potter and the Deathly Hallows – Part 2, 2011). Regi: David Yates

Med sikker regi og en åpenbar og dyp kjennskap til Potter-universets sammensatte og høyst litterære katalysatorer, bringer regissør David Yates «Harry Potter og dødstalismanene, del 2» til et forrykende og eksplosivt klimaks, uten å miste tråden inn til det filmen og hele denne sju bøker lange historien egentlig handler om – håp, mot og vennskap, og en liten klype kjærlighet. (…) I dette spennet får også skuespillerne lov å briljere, og derfor blir det tydelig i enkelte sekvenser at dette kremensemblet av godt etablerte britiske skuespillere overstråler særlig Radcliffe i enkelte nøkkelscener. Men også de yngre gjør inntrykk, særlig Matthew Lewis i filmens definitive vendepunkt. Mer enn noe er dette likevel Alan Rickmans film. (...) At ondskapen nyanseres er bare ett av elementene som gjør at filmen skaper blanke øyne langs rekkene, i kontrast til Ralph Fiennes i rollen som Voldemort, som skaper en skrustikke av heslighet og makt som har referanser til noen av vår verdens svarteste kapitler. Slik blir dette et verdig punktum som er overbevisende i tyngde og innhold, og en film som i kraft av sin dypt menneskelige oppsummering vekker umiddelbar jubel.