Linn Ullmann: – Jeg skriver ikke for å få fred

– Jeg er utrolig glad for mottakelsen, selvsagt. Det er bare uker siden jeg satt og skulle bli ferdig med boka. Utgivelsen og alt som har skjedd etterpå er litt uvirkelig, sier Linn Ullmann. I ukene fram mot jul har hennes selvbiografiske roman «Jente, 1983» toppet bestselgerlistene. Den har nå solgt i nærmere 60.000 eksemplarer, og mange av dem vil ligge under norske juletrær.

Ved utgivelsen 19. november ble «Jente, 1983» møtt med jublende kritikker – «glitrende», skrev Dagsavisens anmelder. Ved slutten av året er den på kritikernes «årets beste»-lister i alle de store norske mediene, og nominert til P2-lytternes romanpris.

Hjemme på Torshov sitter Linn Ullmann og forbereder familiejul, mens hun tenker på neste bok, i det som skal bli en trilogi:

– «Jente, 1983» er andre del i en trilogi, det har jeg bestemt meg for. Allerede da jeg skrev «De urolige» så jeg for meg at det ville bli tre bøker, der selvbiografi og diktning glir over i hverandre, forteller Linn Ullmann til Dagsavisen.

Som kjent: Linn Ullmanns far var den legendariske filmskaperen Ingmar Bergman (1918-2007), og Linn Ullmanns mor er den like legendariske skuespilleren Liv Ullmann, fortsatt høyst levende. Linn Ullmanns forrige roman «De urolige» (2015) handlet om en aldrende, ikke navngitt filmskaper og fortelleren, som er hans datter. Mens «Jente, 1983» handler om forholdet mellom en aldrende, ikke navngitt skuespiller og fortelleren, som er hennes datter.

– Historien som ble «Jente, 1983» sto skildret på noen få sider i «De urolige». Så vil jeg vel gjøre noe av det samme med bok tre. Jenta blir eldre, og kvinnen blir eldre. Boka skal fortsatt handle om glemsel og erindring, men også raseri og begjær.

– Og historien i den neste boka ligger et sted i «Jente, 1983»?

– Mulig. Men det kan være bare en halv setning, sier Linn Ullmann hemmelighetsfullt.

Hvem er jente 1983?

Hun har holdt på lenge med boka som ble «Jente, 1983». Ny roman fra Linn Ullmann har vært inn og ut av forlagets utgivelseslister i flere sesonger. Ett sted i boka skriver fortelleren for eksempel om hvordan hun «i 2014 enda en gang setter meg for å skrive om jenta fra 1983», men ikke får det til. Det var først i sommer det løsnet, og hele boka er skrevet på et par måneder.

– Jeg har prøvd å skrive denne historien, Parishistorien, helt siden romandebuten min. På forskjellige måter. Historien har endret seg, tiden har endret seg, jeg fant ikke noen form på dette stoffet. Jeg måtte ha skrevet de bøkene jeg har skrevet for å kunne skrive denne, sier Linn Ullmann.

Og Parishistorien i det virkelige liv, som Ullmann har fortalt om, er at hun som 16-åring ble rekruttert som fotomodell, og i en sårbar situasjon hadde et seksuelt forhold til en mannlig fotograf i 40-årene. Romanen unngår ordet «overgrep», leseren vil være fristet til å bruke det.

– Det var ikke temaet som var vanskelig, det var formen: Hvordan skildre disse dagene i Paris så det blir allment, så det blir en roman, ikke bare en fortelling, sier Ullmann.

– Hva var det som gjorde at du fikk til å skrive det nå?

– At jeg tenkte: Jeg gjør det som en roman, slik jeg gjorde med «De urolige». Jeg lager et skille mellom jente 1983 i boka og den jenta som jeg selv var. Det fins et skille der. Også mellom fortelleren i boka, og den jeg er, understreker Ullmann.

– Selv om boka er basert på selvbiografiske hendelser og erfaringer, ville jeg bruke kraften som ligger i romanformen. Det jeg liker best å lese og skrive selv, er sjangeroverskridende litteratur. Jeg bruker elementer fra forskjellige sjangre i litteraturen, jeg bruker også billedkunst, musikk, og ikke minst koreografi. Dans er viktig for meg.

[ Her er årets beste bøker (+) ]

Gjennom romanen glir fortid og nåtid inn i hverandre, og fortelleren plages stadig av jenta fra 1983 som kommer med innvendinger, utfordringer og vriene spørsmål.

– Etter at boka nå er skrevet og utgitt, har du fått fred for jente 1983?

– Nå er dette en roman, da, irettesetter Ullmann mildt.

– Men jeg skriver ikke for å få fred. Den dagen jeg får fred for mine egne troll, og er blitt et rolig og harmonisk menneske, da har jeg ikke noe å skrive om lenger. Skriving for meg er ikke terapeutisk. Skriving er en form for erkjennelse. Som Virginia Woolf sier: «Å skrive handler om å finne de riktige ordene og sette dem i riktig rekkefølge». Det krever oppmerksomhet og tilstedeværelse. Får man til et øyeblikks tilstedeværelse, kan man ikke be om mer av en bok, verken når man skriver eller leser.

Oversetter mot angst

Jeg-personen i «Jente, 1983» forteller også om kamp mot lammende angst og depresjoner. Ett sted skriver fortelleren: «Jeg oversetter for å lindre angst». En av skikkelsene i boka går under navnet «oversetterjenta», og oversettelse står generelt sentralt i romanen. Den inneholder også en egen oversetternøtt – se under.

– Min amerikanske forlegger spurte meg for fire år siden hva jeg drev og skrev på. En bok om angst og oversettelse, sa jeg – «anxiety and translation». Da ble hun veldig gira! Og det er vel også det jeg har skrevet, sier Linn Ullmann.

Når angsten tar tak, kan det virke å sette seg ned og oversette et dikt.

—  Linn Ullmann

– Oversettelse spiller en stor rolle i mitt liv, på godt og vondt. Jeg jobbet mye sammen med oversetteren på den engelske utgaven av «De urolige». Det fikk meg til å tenke på hvor mye vi gjør som er oversettelse. En ting er at vi oversetter fra et språk til et annet. Vi oversetter også erfaringer til litterær tekst. Når jeg har opplevd noe som jeg skal fortelle til deg – det er en oversettelse, det skal puttes inn i språk, forteller Ullmann.

– Men så mye er uoversettbart. For oss som er født med oversettergenet er det til å bli gal av. I all oversettelse kommer du til det punktet der det ikke er mulig å være presis. De virkelig gode oversetterne kan leve med det, de finner løsninger og går videre i teksten. Jeg kunne ikke vært oversetter. Jeg klarer ikke å levere fra meg den setningen som jeg ikke har fått til.

– På nåtidsplanet har «Jente, 1983» en forteller som lever med angst. Jeg har sett at når angsten tar tak, kan det virke å sette seg ned og oversette et dikt. Fordi det krever din fulle oppmerksomhet. De som har jobbet med angst i livet sitt, vet at det som kan lindre, er oppmerksomhet. En telefonsamtale med en venn, en tur i parken, et dikt du oversetter. Eller å bake en pavlova – det fungerer også.

– Tone Hødnebø har gjort en vidunderlig oversettelse av Anne Carsons enestående diktsamling «Rød selvbiografi». Anne Carson – som også er oversetter – skriver om stillheten i det som er gått tapt, hva som finnes i denne stillheten. Det tenkte jeg også mye på da jeg skrev «Jente, 1983». Lenge opplevde jeg det som hadde gått tapt i mitt eget liv, som glemsel. Det var en veldig sperre der. Men i stillheten som glemselen er, ligger det mye som kan brukes som litteratur.

Bror og mor

I «Jente, 1983» nevner fortelleren sin bror Daniel. Og nå i november, som ved et kosmisk sammentreff, kom Linn Ullmanns bror Daniel med selvbiografisk bok samtidig som sin søster. I «Hjärtat», som ikke er en roman, forteller Daniel blant annet om oppveksten med Ingmar Bergman.

– Jeg har lest Daniels bok. Den er utrolig fin. Vi står hverandre veldig nær, min bror og jeg. Vi har snakket sammen underveis i prosessen, men det er helt tilfeldig at begge bøkene kommer nå, sier Ullmann. Eventuelle likheter mellom bøkene avviser hun – for eksempel at begge henvender seg til fortellerens datter.

– Det er veldig forskjellige prosjekter. Hans bok er jo en selvbiografi.

– Og det er ikke din?

– Nei, det vil jeg ikke si. Jeg er ikke så glad i de sjangerbeskrivelsene.

Der «De urolige» handlet om far-datter-forhold, med et barndomsbilde av Ingmar og Linn på omslaget, står mor-datter-forholdet sentralt i «Jente, 1983». Boka inneholder bl.a. gripende skildringer av det rent praktiske med å ha en aldrende mor som bor i USA, og hvordan datteren hjemme på Torshov under pandemien organiserer innkjøp for moren via en kombinasjon av e-post, telefon og faks. Så siden vi nå har snakket om bror, tar vi sjansen på spørsmålet:

– Hvordan går det med din mor?

– Nok familieprat nå, svarer Linn Ullmann kort. Men forteller om planene for julefeiring i den utvidede familien – Ullmann er gift med forfatter Niels Fredrik Dahl, de har ett barn sammen, begge har barn fra tidligere ekteskap, og Liv Ullmann har tydeligvis klart å komme seg til Norge til jul.

– Planen er å feire jul med min mor, mine barn og mitt barnebarn, og min manns barn og barnebarn. Så får vi se hva som er tillatt og hva som blir mulig med den situasjonen vi er inne i. Det er alvorlig. Vi står midt i en pandemi. Så får vi se om vi må justere planene i år også for å få det til, sier Linn Ullmann, og gjentar:

– Det er alvorlig, det vi står oppi.

– Og egentlig er det greit å kjenne på alvoret, akseptere det, fremfor å insistere på at ting burde vært annerledes. Det er hva det er.

BONUS: LINN ULLMANN OM DANS

– Både «De urolige» og «Jente, 1983» kom som følge av at jeg gikk tilbake til en koreograf jeg elsker, Merce Cunningham, en av den moderne dansens pionerer. Jeg gikk tilbake til det han skrev om hvordan noen grunnleggende få trinn er utgangspunktet for å starte en bevegelse. Å bli minnet om det, og se hvordan Merce Cunningham jobbet, gjorde at det løsnet, forteller Linn Ullmann.

– Å skrive for meg handler om å se personer i et rom, og hvordan de beveger seg – altså koreografi. Jeg ville utforske det å gå seg vill, å bli desorientert, å komme i en situasjon man er helt uforberedt på. Hvordan koreografere det? Jeg måtte se hvordan den unge jenta beveget seg i Paris, at hun gikk seg vill, gang etter gang, i de samme gatene. Det sa meg noe om hvordan historien skulle skrives, ikke rett fram fra A til B til C til D, men i en ring, A B C D til A igjen. Det handler om form, om koreografi.

– Merce Cunningham bodde og samarbeidet med John Cage, som jobbet mye med tilfeldigheter. Det er helt motsatt av hvordan jeg er oppvokst med at man jobber, der alt skal være kontrollert og forberedt inn til minste detalj. Men «Jente 1983» handler om, og er et resultat av, at forberedelse ikke er mulig. Det er i øyeblikkene, det uforberedte, at noe skjer. Jeg skulle ikke tenke at alt skulle være på plass da jeg skrev denne boka. Jeg måtte ta sjansen på å skrive. Å vende tilbake til Cunningham og Cage var viktig.

BONUS: LINN ULLMANNS OVERSETTERNØTT

De 60.000 som har kjøpt eller fått «Jente 1983» har også fått en oversetternøtt å bryne seg på. Halve Bok-Norge sitter nå og lurer på hvordan man skal oversette diktlinjen «you ruined my manners toward God».

I en scene i «Jente, 1983» ligger fortelleren på baderomsgulvet, etter å ha vært hos psykolog, tenker på et dikt om melankoli, og strever med å finne norsk språkdrakt til denne linjen.

« ‘Du ødela min gode oppførsel overfor Gud’ – det er ikke bra nok (...) jeg finner fram mobilen i badekåpelomma og ringer mannen min: Kan du gjendikte ‘you ruined my manners toward God’? Eller er det uoversettelig? Ligger her til noen kommer hjem» (fra «Jente, 1983»)

Diktet er av den amerikanske lyrikeren Jane Kenyon (1947-1995), «Having it out with melancholy», som handler om å kjempe mot angst og svartsinn. Hele diktet kan leses her.

Etter å ha grublet en dag eller to før intervjuet, kommer Dagsavisen med et radikalt forslag:

«Du ødela forholdet mitt til Gud».

– Det er godt. Du har beholdt syntaksen og den rene, direkte tonen i diktet, kommenterer Linn Ullmann.

– Men du har også mistet noe. Det er noe humoristisk ved bruken av «manners» her. Men både «oppførsel» og «manerer» lyder helt feil på norsk.

– Det er det beste forslaget hittil. Jeg tar det med videre. Jeg holder jo fortsatt på med å oversette dette diktet, jeg slutter aldri med det. Oversettelse fordrer at man ofrer noe for å beholde en helhet. Derfor kan jeg ikke bli oversetter. Jeg klarer ikke å komme meg videre.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

---

Linn Ullmann

Norsk forfatter, journalist og kritiker, født 1966.

Romandebuterte i 1998 med «Før du sovner», videre kom romanene «Når jeg er hos deg» (2001), «Nåde» (2002), «Et velsignet barn» (2005), «Det dyrebare» (2011).

Nordisk Råd-nominerte «De urolige» (2015) markerte en sterkere selvbiografisk vending, fulgt opp i «Jente, 1983» (2021).

Tildelt bl.a Amalie Skram-prisen, Doblougprisen, P2-lytternes romanpris.

Et sentralt forfatterskap i norsk samtidslitteratur, skriver Store Norske Leksikon.

Dagsavisen/snl.no/NRK.no

---