Anmeldelse «Flukt»: Den lange reisen hjem

5

FILM

«Flukt»

Regi: Jonas Poher Rasmussen

Da./Fr./Sv./No./USA – 2021

Dokumentariske animasjonsfilmer ble nærmest en egen sjanger etter Oscar-nominerte «Persepolis» (2007) og «Waltz with Bashir» (2009) – og den danske prisvinneren «Flukt» er den siste i en stadig lengre rekke av dem. Den er en bra blanding av forskjellige stilarter, der tilbakeblikkene er rekonstruert med tegnefilm og stemmeleggere, de traumatiske øyeblikkene er animert i en mer impresjonistisk stil, mens nyhetsklipp og arkivopptak plasserer det vi ser i en historisk kontekst. «Flukt» er bygget opp av en serie intervjuer regissør Jonas Poher Rasmussen utførte over flere år med den afghanske flyktningen Amin Nawabi (som er et dekknavn), der studiekompisen for aller første gang forteller livshistorien sin, om hvordan han endte opp i Danmark. En internasjonal versjon stemmelagt av produsentene Nikolaj Coster-Waldau og Riz Ahmed er sluppet i engelskspråklige land, men her hjemme får vi den danske originalversjonen.

[ Akkurat idet du trodde at norske filmer ikke kunne bli større, kommer «Nordsjøen» som en utblåsning fra våre verste mareritt (+) ]

Amin gir inntrykk av å være en urban, intelligent og ressurssterk akademiker (som snakker flytende dansk), åpenbart ubekvem med å berøre enkelte ting han har fortrengt i store deler av sitt voksne liv. Samtalene ble spilt inn med Amin liggende på et teppe med lukkede øyne, mens et kamera fokuserer på ansiktet hans, noe som forsterker følelsen av at dette er en terapitime. Vi møter ham først som liten gutt på åttitallet, der Amin danser bekymringsløst rundt i Kabuls gater ikledd søsterens nattkjole, mens han hører A-has «Take on Me» på en Walkman.

Som Amin selv sier: han var ikke helt som andre muslimske gutter på sin alder, og likte å skille seg litt ut. I voksen alder er Amin en åpen homse, som er i ferd med å kjøpe hus og gifte seg med forloveden Kasper. Men Amin har ennå ikke fortalt Kasper det han er i ferd med å fortelle oss. Som barn lever Amin et forholdsvis skjermet og idyllisk liv i Kabuls øvre middelklasse sammen med moren, storebroren og to søstre. Faren er imidlertid bortført, fengslet og trolig henrettet av sikkerhetspolitiet i Mohammad Najibullahs kommunistvelde. Gutterommet er innredet med amerikanske plakater av Chuck Norris (i «Invasion U.S.A.», ironisk nok) og Jean-Claude Van Damme – som vekker forbudte følelser i Amin. Allerede i seksårsalderen er han bevisst på at han er tiltrukket av gutter, men homofili er så tabubelagt i hjemlandet at det ikke engang finnes et ord for det. Mens krigen i Afghanistan trappes opp flykter familien til Moskva like etter kommunismens fall, som i Amins øyne nærmest er et postapokalyptisk mareritt – der de konstant blir trakassert av korrupte politifolk som raner, mishandler og voldtar.

[ Drømmer androider om elektriske kjærester? (+) ]

Familien tilbringer mesteparten av tiden innelukket i en klaustrofobisk blokkleilighet i Moskva, mens de fordriver tiden med å se på russiskdubbede, mexicanske såpeoperaer og venter på å komme videre i livet. En storebror i Sverige spinker og sparer penger til kriminelle menneskesmuglere, men etter en livsfarlig båtreise blir familien plukket opp av immigrasjonspolitiet utenfor Tallinn – og sendt rett tilbake til Moskva. Amin ender til slutt opp som flyktning mutters alene i Danmark på midten av nittitallet, men må holde fortiden hemmelig – og kan aldri være helt seg selv.

Alltid på flukt, aldri i ro. Religion berøres knapt i det hele tatt: trolig fordi Amins familie var høvelig velutdannet, mens de fanatiske, USA-sponsede mujahedin-krigerne befant seg i en verden unna deres hverdag i Kabul. Fraværet av religiøs undertrykkelse gjør samtidig at Amins seksuelle identitet aldri blir et overveldende problem, noe som leder til en temmelig rørende og morsom scene der han kommer ut av skapet til storebroren og søstrene. En del biografiske detaljer holdes trolig litt vage for å beskytte identiteten til Amin, som fortsatt risikerer represalier ved å fortelle historien sin. Så vi får for eksempel ikke vite hvordan Amin endte opp med å studere på Princeton-universitetet i USA, annet enn at han alltid prioriterte utdannelse og karriere fremfor privatliv.

[ Man skal ha sterk ryggrad for å inngå den type handel som er utgangspunktet for «The Man Who Sold His Skin» (+) ]

Fordi familien ofret så mye for å sikre Amins fremtid lever han under et konstant press for å prestere maksimalt, noe som også skaper spenninger i forholdet med forloveden Kasper. At Amin tilsynelatende har en mer privilegert bakgrunn enn mange i sin situasjon punkterer samtidig hull på argumentene til innvandringsmotstandere på den ytterste høyrefløyen. At familien klarte å skrape sammen nok penger til å betale menneskesmuglere forminsker ikke lidelsene de ble utsatt for, og de dype sporene disse traumatiske hendelsene har satt på Amin. Siden han ikke kan være ærlig om bakgrunnen sin sliter han med å danne bånd til nye mennesker, og gjør det vanskelig å stole på noen. Man kan aldri løpe fra fortiden, men «Flukt» tegner et dypt personlig portrett av en mann som endelig klarer å forsone seg med den. Dette er samtidig en gripende, universell skildring av opplevelsen av å være en flyktning, og den enorme påkjenningen man blir utsatt for i den desperate kampen for å overleve.