Film

Drømmer androider om elektriske kjærester?

En tysk, romantisk komedie med den britiske sjarmøren Dan Stevens som mannlig sexrobot? Tja, hvorfor ikke.

4

FILM

«Drømmemannen»

Regi: Maria Schrader

Tyskland – 2021

«Drømmemannen» scorer betydelige bonuspoeng bare på å ikke være så forutsigbar som den kunne ha vært, og unngår konsekvent å oppfylle de lave forventningene man måtte ha til en film med dette utgangspunktet. Isteden er «Drømmemannen» en smart, småsatirisk dramakomedie der dette konseptet er et springbrett for å utforske de store filosofiske spørsmålene rundt definisjonen av kjærlighet og hva som gjør oss menneskelige. Ja, dette kunne nesten ha vært en «Black Mirror»-episode (eller eventuelt en feministisk midtlivskrise-nyinnspilling av John Hughes-komedien «Weird Science»), men regissør Maria Schrader er mer opptatt av kompliserte følelser og kvinnelig psykologi enn skyggesiden av moderne teknologi.

Dette er mer en metaforisk fabel enn en sci-fi-film, basert på en novelle av Emma Braslavsky – som samtidig gir Dan Stevens nok en mulighet til å gjøre et lite opprør mot sin status som romantisk sexsymbol. Noen minutter inn i fremtiden har et tysk teknologifirma klart å konstruere kunstige mennesker; totalt naturtro roboter drevet av en kompleks algoritme som er i stand til å simulere menneskelig beteende. Som de fleste teknologiske fremskritt er dette en oppfinnelse drevet av sex. Så disse androidene skal markedsføres som syntetiske «drømmepartnere»; perfekte elskere skapt for å dekke ethvert følelsesmessige og seksuelle behov.

Alt fra utseendet til beteendemønsteret er spesialdesignet i henhold til brukerens preferanser, men disse androidene viser seg å være noe mye mer enn bare oppgraderte «Real Doll»-sexdukker med Alexa-funksjonalitet. De er så til forveksling like oss selv at tyske myndigheter vurderer å gi dem pass og basale menneskerettigheter. Før denne revolusjonerende oppfinnelsen sendes ut på forbrukermarkedet må de testes ut i praksis, og den middelaldrende akademikeren Alma (Maren Eggert) påtar seg motvillig oppgaven med å prøve ut samlivsroboten Tom (Dan Stevens, som snakker flytende tysk) i tre uker. Mest fordi hun er den eneste på kontoret uten partner, og fordi betalingen vil finansiere hennes akademiske avhandling om poesi i sumeriske skriftverk.

Allerede under deres første møte klarer Alma å kortslutte Tom med sin åpenbare avsky over hans ostete sjekkereplikker og tvilsomme rumba-ferdigheter, men etter noen finjusteringer er han klar til å flytte inn i den rotete skilsmisse-leiligheten hennes. Almas plan er å stue androiden inn i et trang gjesteværelse frem til han skal leveres tilbake, men Tom er fast bestemt på å gjøre henne lykkelig. Det er jo hans eneste formål. Tom er konstruert i bildet til Almas danske ungdomsforelskelse, og proppet full av kildekode som skal appellere til hennes dypeste begjær. Hun faller likevel ikke for hans robotiske sjarm, eller rikholdige bibliotek med romantiske klisjeer. Så ikke noe champagne, levende lys, roseblader og skumbad for henne.

Alma har for lengst mistet troen på kjærligheten, og kan definitivt ikke tro at noen er i stand til å finne et snev av lykke sammen med en livløs robot. Minst av alt henne selv. Toms manglende evner til å forføre Alma gjør ham (eller den?) samtidig mer menneskelig, og klarer gradvis å overvinne hennes kyniske skepsis. Alma faller ikke for de romantiske flosklene, og ser ut til å føle at kjærlighetsforhold er bygget på friksjon. Hun vil bli utfordret, provosert og overrasket, noe Tom er bedre utstyrt til å gi henne enn den tafatte eksmannen Julian (Hans Löw). Hvorvidt Tom utvikler kompliserte følelser og et indre sjelsliv i løpet av ukene med Alma er et åpent spørsmål filmen ikke har noen intensjoner om å svare. Kanskje Tom bare er en maskin som justerer programvaren sin i henhold til Almas oppførsel, eller kanskje vi mennesker (som den franske filosofen Rene Descartes mente) bare er biologiske maskiner.

Men hva er egentlig å foretrekke: å være genuint ensom og isolert, eller å oppleve en simulert illusjon av lykke? Kanskje disse androidene tilbyr simulacra av noe som egentlig ikke eksisterer: ekte kjærlighet. «Drømmemannen» åpner opp en del interessante filosofiske dilemmaer uten å bli tynget ned av dem – og fungerer fint enten man velger å se den på overflaten som en romantiske fantasi, eller er villig til å dykke litt dypere ned under overflaten sammen med Maria Schrader.




Mer fra Dagsavisen