Anmeldelse «The Man Who Sold His Skin»: Hudløs kunsthandel

4

FILM

«The Man Who Sold His Skin»

Regi: Kaouther Ben Hania

Sv./Fr./Ty./Be./Tun., 2020

Kunstens veier er uransakelige, og her er et eksempel på en film som er løst basert på en ekstrem variant fra virkeligheten, et kunstverk og en kunsthandel som fordrer noen ganske uvanlige transaksjoner. Mens tatoveringer i dag er blitt så vanlige at selv de mest spektakulære ryggtavlene knapt får et øyebryn til å løfte seg, er det åpenbart noe ganske annet hvis en anerkjent kunstner står bak tatoveringen.

Dette er utgangspunktet for tunisiske Kaouther Ben Hanias film, som ble Oscar-nominert sist år i kategorien beste fremmedspråklige film. I likhet med Ruben Östlunds internasjonale film «The Square» er også «The Man Who Sold His Skin» en historie med det konseptuelle internasjonale kunstmarkedet som bakteppe. Men her settes i tillegg en uvirkelig kynisme rundt gjenstanders verdi i sammenheng med den politiske og humanitære krisen i kjølvannet av borgerkrigen i Syria, og spørsmål rundt utbytting av fattige mennesker i nød.

[ Denne vil stå igjen som et unikum i James Bond-serien (+) ]

Hanias historie begynner i Ar-Raqqah i Syria. Den ubemidlede Sam Ali (Yahya Mahayni) er hemmelig kjæreste med Abeer (Dea Liane), som kommer fra en rik og mektig familie som vil gifte henne bort til en betydningsfull syrisk diplomat bosatt i Belgia. Ali blir arrestert etter å ha erklært sin kjærlighet på litt klossete vis i all offentlighet, men greier å flykte til Libanon. Abeer har ikke annet valg enn å gå med på det arrangerte ekteskapet. Hu flytter til Brussel, mens Ben Ali livnærer seg på underbetalte jobber og drømmer om å dra etter Abeer til Europa. Så vil tilfeldighetene ha det til at han møter den styrtrike kunstneren Jeffrey Godefroi, spilt av belgiske Koen De Bouw. En eksentrisk Faust-skikkelse med base i Brussel.

Godefroi tilbyr Sam Ali en svimlende sum penger for å stille ryggen sin til disposisjon for et kunstverk, et tatovert Schengen-pass. Som kunstverk vil han kunne bli fraktet til Europa som nettopp det, på første klasse, i motsetning til andre fra samme ustabile region som risikerer livet via usikre fluktruter for å komme seg bort fra en blodig borgerkrig og frammarsjen til IS.

Den som har lest Roald Dahls smått makabre novelle «Skin» vil nok hevde at «The Man Who Sold His Skin» kan vært vel så inspirert av denne litterære klassikeren også, selv om filmen krediterer virkelighetens kunstner Wim Delvoye som i 2008 tatoverte et kunstverk over hele ryggen til en mann ved navn Tim Steiner. Steiner gikk med på å la seg utstille som et levende kunstverk for en tredjedel av salgssummen og omsetningen. Dette «verket», som så ble solgt til en sveitsisk kunstsamler for 150.000 euro, er stadig på turné, og Kaouther Ben Hanias historie deler mange av disse trekkene.

[ «Dune» er vår tids «Star Wars» for voksne (+) ]

Roald Dahls historie fra 50-tallet, som tilhører hans mer makabre, slår imidlertid fast at verdien av et tatovert kunstverk på huden begrenser seg til det spektakulære så lenge den som bærer huden er i live. Potensialet for inntekt er atskillig større om kunstverket ikke er avhengig av personen som bærer det, såframt kunstneren er kjent nok. Dette er godt stoff til både satire og drama, og Ben Hania sikter seg inn mot kombinasjonen av dette i en film som både er en levende skildring av kunstverkets tilblivelse og hva det koster den som skal bære det.

En desperat Ali, som har hatt skjermkontakt med Abeer gjennom hele denne tiden, går med på «handelen» og skysses til Europa under oppsyn av Godefrois empatiske gallerist Soraya, spilt av det italienske filmikonet Monica Bellucci. Men ikke alle har like stor respekt for Alis avgjørelse når det kommer til hans etiske og moralske avveielser, og snart blir han en brikke i andres liv mens han søker etter utveier både for seg selv og Abeer.

Kaouther Ben Hania er en filmskaper som dyrker det estetiske til fingerspissene, men hun strever mer med å få historie til å henge samme. Her er nydelige dvelende scener særlig rundt det kroppslige, rundt kunst og arkitektur som får fram kontrastene og det sensuelle i historien. Her bidrar Yahya Mahayni med en usedvanlig sterk hovedrolle som vakler mellom desperasjon og pragmatisme. Men det å sette hans reise i sammenheng med flyktningkrisen og borgerkrigen fordrer noen nødløsninger som gjør detaljer i historien lite troverdige. I dette lappeteppet glipper også den satiriske tonen som hun tidlig legger opp til, og filmen sklir ut i et melodrama som er lett forutsigbart.

«The Man Who Sold His Skin» er underholdende, men Ben Hania sliter med å definere retningen på filmen, om hun vil lage satire eller romantisk drama. Men utover å skape en episk historie ut av serier av små detaljer, reiser den også interessante spørsmål rundt både den konseptuelle kunsten som diffus handelsvare, og de menneskelige omkostningene ved å, om ikke selge sjela, så i det minste skinnet til djevelen.

[ «Creation Stories»: En real heisatur om mannen som oppdaget Oasis ]