Film

«Nordsjøen» får blodet til å pumpe som olje

Akkurat idet du trodde at norske filmer ikke kunne bli større, kommer «Nordsjøen» som en utblåsning fra våre verste mareritt.

5

FILM

«Nordsjøen»

Regi: John Andreas Andersen

Norge, 2021

Denne filmen bare måtte komme. Etter «Bølgen» og «Skjelvet» finnes det knapt noe igjen på landjorda som kan ødelegges i så stor skala at det kvalifiserer til en tredje norsk blockbuster av internasjonalt katastrofeformat. Men Nordsjøen ligger der, enn så lenge, og de store, men sårbare oljeinstallasjonene på de ulike feltene er nærmest som skapt for en thriller i denne skalaen. Produsent Fantefilm og regissør John Andreas Andersen har da også forsynt seg grovt av mulighetene manusforfatterne Harald Rosenløw Eeg og Lars Gudmestad spiller opp til, og resultatet er et medrivende og spenningsmettet oljebeist av en film som imponerer på flere plan.

Mens Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp hadde hovedrollene i de to første frittstående filmene, er det denne gangen et helt nytt mannskap om bord. Kristine Kujath Thorp, som nylig fikk Amandaprisen for innsatsen i «Ninjababy», spiller hovedrollen som Sofia, en ung techgründer som sammen med makkeren Arthur (Rolf Kristian Larsen) utvikler undervannsroboter som kan operere under svært krevende forhold. Sofia tilkalles av øverstkommanderende (Bjørn Floberg) for kriseberedskapen for å utføre et topphemmelig oppdrag. En oljerigg har sunket så raskt at mannskapet ikke rakk å evakuere. Sofias robot skal undersøke om det kan befinne seg overlevende i luftlommer inne i riggen.

«Nordsjøen»

For Sofia blir jobben ikke bare et tøft møte med en tragedie. Roboten fanger opp begynnelsen på noe som er enda mer graverende, en katastrofe som vil få uante konsekvenser for ikke bare oljefeltene i Nordsjøen, men for en hel verden. Oljenasjonen Norges rolle som «Lykkeland» er på dette tidspunktet definitivt over. Vekten av enkelte scener her vil minne publikum på hvilken pris verdens rikeste land har betalt for en velferd vi tar for gitt.

Overordnet er «Nordsjøen» en historie om hvordan vi mennesker tar for oss av de ressursene naturen byr på, men når vi blir for grådige slår naturen tilbake. Sofia blir det lille individet i det store bildet når katastrofen rammer, hun som reiser seg mot både regelryttere og iskald kapitalistiske beregninger når kjæresten Stian (Henrik Bjelland) kommer litt for tett på de infernalske begivenhetene. Det blir et kappløp mot tiden og mot de tunge avgjørelsene som må tas på aller høyeste nivå, og Sofia forstår raskt at skal Stian komme hjem til henne og sønnen han er alenefar for, må hun selv risikere alt for å berge han.

«Nordsjøen»

«Nordsjøen» balanserer fint mellom de vanskelige valgene som må tas på så vel et personlig som et politisk nivå, og de ødeleggende og ukontrollerbare kreftene som gjør filmen spektakulær inntil det storslåtte. At Nordsjøen og offshorebransjen inneholder nok dramatikk også i virkeligheten, er noe filmskaperne tar på dypeste alvor. En rammehistorie fastsetter noen basale fakta, mens arkivopptak og film som viser virkeligheten på et av verdens mest værharde havområder, fra en bransje der ulykker og profittjag har krevd mange menneskeliv. Utover det skal kanskje ikke alt innen det oljefaglige tas som rene fakta, til det behøver en film som denne løsninger som etterlater så vel rollefigurene som publikum hengende etter fingertuppene.

Større eksplosjoner, branner, stormkast og katastrofescenarioer har vi aldri sett før i en norsk film, og inntrykket filmen skaper rent teknisk og når det gjelder animasjon er imponerende selv etter «Skjelvet» som jevnet Oslo med jorda. Samtidig aner man konturene av kompromissene underveis. Det er første gang undertegnede har sett «smittevern» som en egen kategori på en rulletekst, og «Nordsjøen» er på mange vis unik i sin tilblivelse som en av de få filmene i denne størrelsen som er innspilt under pandemien.

Planlagte opptak i utlandet ble ikke noe av, i stedet måtte det aller meste filmes på location i Norge, både på land, i lufta og offshore. På mange vis gir det en økt intensitet og en optimal utnyttelse av eksteriørscenene, ikke bare strendene og lyset, men virkelige helikopterbaser og plattformer som fotograf Pål Ulvik Rokseth utnytter til siste trevl og framstiller på griselekkert vis.

«Nordsjøen»

Samtidig er handlingen av et slikt kaliber at ringvirkningene av det som skjer utenfor kysten av Rogaland i virkeligheten ville mønstret store sammenstimlinger av folk på land, av demonstrasjoner, mediehysteri og skuelystne. Ingenting av dette er med, og man aner at pandemien satte en stopper for den typen «krydder» i et handlingsforløp som nå framstår påfallende folketomt.

John Andreas Andersen og filmteamet løser dette ved å intensivere samhandlingene mellom de rollene de har til rådighet. Det blir et intens spill i kontroll- og møterommene, og samspillet mellom de fremste rollene er både godt løst og ikke minst glimrende utført. Anders Baasmo er som vanlig svært god og nyansert, her som empatisk og tøff plattformsjef, mens Bjørn Floberg er dirrende god som leder med et enormt menneskelig ansvar. Rolf Kristian Larsen og Henrik Bjelland kler fint det tette samspillet med filmens ubestridte hovedperson.

Med denne filmen – etter suksessen med «Ninjababy» og «Den største forbrytelsen» – får Kristine Kujath Thorp virkelig vist at hun behersker de helt store og bærende rollene, og hun spiller skjorta av sjangerfilmens klisjeer og lettvinte løsninger på en måte som tullete action til troverdig alvor. Thorp bidrar med akkurat den graden av temperatur som matcher en film der varmen fra eksplosjonene, helikoptrenes hylende rotorblader, de voldsomme utblåsningene, brannene og eksplosjonene formelig stråler av lerretet. Oljenasjonen Norge blir aldri den samme igjen etter «Nordsjøen», heller ikke på film.

«Nordsjøen» er åpningsfilm på Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF). Førpremierer flere steder i landet, blant annet i Stavanger og Bryne torsdag 21. oktober. Ordinær kinopremiere 29. oktober.