Kultur

«No Time to Die» vil stå igjen som et unikum i James Bond-serien

James Bond har kanskje ikke tid til å dø, men han har sannelig tatt seg god tid til å komme seg på kino. Men nå er «No Time to Die» endelig klar.

5

FILM

«No Time to Die»

Regi: Cary Joji Fukunaga

England/USA – 2020

«No Time to Die» skulle opprinnelig ha hatt premiere tilbake i 2919, og tingenes tilstand sørget for en av de lengste oppholdende mellom 007-filmer i seriens snart sekstiårige historie. Bond klarte mirakuløst å unngå både Metoo-bølgen, Covid og hele Trump-perioden, og siden sist har to tidligere 007-skuespillerne (Sir Sean Connery og Roger Moore) forlatt oss. «No Time to Die» representerer den forsinkede slutten på en æra: Daniel Craigs definitive farvel med serien etter fem filmer av ujevn kvalitet. Det er lett å mistenke at Craig valgte å gjenta rollen en siste gang på grunn av den lunkne responsen på forgjengeren «Spectre» (2015), og det merkes at alle gjør sitt ytterste for å forsikre at han får en verdig svanesang. Dessuten en veldig lang svanesang, som med sine to timer og tre kvarter den lengste 007-filmen noensinne, og den første filmet på 65mm IMAX-kameraer (av den svenske Oscar-vinneren Linus Sandgren).

«No Time to Die» var et trøblete prosjekt lenge før verden ble rammet av pandemien. Den originale regissøren Danny Boyle forlot prosjektet på grunn av kreative konflikter med produsent Barbara Broccoli, og amerikanske Cary Joji Fukunaga («True Detective», «Beast of No Nation») ble rekruttert som innbytter på rekordtid. Opptakene startet uten et ferdig manus, så ting måtte improviseres på sparket. Daniel Craig knakk ankelen og innspillingen måtte stanses et par uker mens han ble operert. Settet ble attpåtil rammet av en eksplosjon, mens britisk tabloidpresse frydet seg litt over at dette hadde blitt en «cursed film». Q-skuespilleren Ben Whishaw beskrev produksjonen diplomatisk som «quite chaotic», men det er trolig dette kaoset som har gitt filmen nerve som har vært fraværende siden «Casino Royale» (2006). For «No Time to Die» viser seg å ta større sjanser enn forventet, og vil definitivt stå igjen som et unikum i 007-serien.

«No Time To Die», James Bond

Dette er en ambisiøs, tettpakket, overlesset (og ja, ujevn) historie, som plasserer James Bond i situasjoner han aldri har vært i tidligere. Deriblant foran NRKs barne-TV. Spoiler. Jeg tipper at et par ting her vil bli heftig omdiskutert og omstridt, men bare det at en Bond-film fortsatt har evnen til å virkelig overraske er et sunnhetstegn. Det er dessuten litt gøy at «No Time to Die» starter opp i Nittedal, mens Bonds store kjærlighet Madeleine Swann (Lea Seydoux) gjenopplever et traumatisk barndomsminne i norsk vinterklima. Tilbake i nåtid er hun på ferie i italienske Matera sammen med James Bond, som har tatt noen velfortjente karensdager etter hendelsene i «Spectre».

Bond er etter alt å dømme klar til å slå seg til ro med Madeleine, men et uventet bakholdsangrep fra Spectre får ham til å betvile hennes intensjoner. Alle har en fortid, og Madeleines bakgrunn skjuler mørke hemmeligheter som gjør det umulig for Bond å stole på henne. Det er i seg selv et djervt valg at denne prologen varer i nesten 25 minutter, før Billie Eilish kjærtegner åpningstekstene med sin silkemyke, snikbitre temalåt. Fem år har passert innen vi fortsetter, mens en førtidspensjonert James Bond lever en isolert (men kledelig luksuriøs) ungkarstilværelse på Jamaica. Men hvem er James Bond egentlig hvis han ikke lengre er 007?

Han blir motvillig dratt tilbake i CIAs tjeneste av sin gamle venn Felix Leiter (Jeffrey Wright), som trenger assistanse for å infiltrere en Spectre-fest på Cuba sammen med den nervøse spesialagenten Paloma (Ana de Armas, som vi gjerne hadde sett mye mer av). Bond klarte kanskje å snike seg unna hele Covid-krisen, men det biologiske supervåpenet «Heracles» kan ha enda mer katastrofale følger for menneskeheten. En desto større krise for MI6-sjefen M (Ralph Fiennes), som i all hemmelighet utviklet dette våpenet i et skjult laboratorium som blir raidet av Lyutsifer Safin (Rami Malek). En vansiret, megolomanisk superskurk med utstudert kroppsspråk og underutviklet personlighet, som neppe vil gå inn i historiebøkene som en av Bond-seriens mest minneverdige motstandere. Men til gjengjeld har han et skikkelig snasent skjulested i en hemmelig bunker på en bortgjemt øy, av den typen som alle Bond-skurker med respekt for seg selv bør ha. Bond er nødt til å slå seg sammen med sin 007-arvager Nomi (Lashana Lynch), noe som blant annet betyr et gjensyn med hans gamle erkefiende Blofeld (Christoph Waltz), og en tur tilbake til Nittedal for en alvorsprat med kvinnen som knuste hjertet hans: Madeleine Swann.

«No Time To Die», James Bond

Den største svakheten med Daniel Craigs epoke som James Bond har vært forsøkene på å knytte filmene tettere sammen med en overhengende (og temmelig usammenhengende) mytologi, der Bond er et personlig sentrum for alle begivenhetene. «No Time to Die» har den utakknemlige oppgaven med å nøste opp femten år verdt av flokete tråder fra starten med «Casino Royale», noe som bidrar til den oppblåste spilletiden. Det merkes definitivt at opptakene startet uten et ferdig manus, og det føles som om historien er sveiset sammen med elementer fra flere forskjellige manusutkast. Men det fungerer, ikke minst fordi regissør Cary Joji Fukunaga har fått tilstrekkelig med spillerom til å ta noen modige avgjørelser og utfordre formelen litt.

For å veie opp for at historien ikke går de stedene vi forventer er resten av «No Time to Die» overlesset av referanser til tidligere 007-filmer; der ikoniske øyeblikk blir gjentatt med nye vinklinger og Daniel Craig får sjansen til å lire av seg flere støle pappavittigheter enn i alle de andre Bond-filmene hans til sammen (noen av disse replikkene har definitivt fingeravtrykkene til «Fleabag»-kjenningen Phoebe Waller-Bridge, som Craig personlig rekrutterte for å sprite opp dialogen). «No Time to Die» er kanskje mer engasjert i Bonds turbulente forhold til Madeleine Swann enn vi er, men det gir Daniel Craig en sjelden sjanse til å vise en mer menneskelig og følsom side av James Bond. Craig har i løpet av seriens gang virkelig gjort denne rollen til sin egen, og dette føles som det riktige tidspunktet å gi seg. Bare det at han har fått muligheten til å senke sceneteppet på sine egne premisser er spesielt, og det er uansett vanskelig å forestille seg at han ville ha klart å overgå «No Time to Die».

Akkurat hvor Bond går videre etter dette er mer vidåpent enn noen gang i seriens historie, men det er nærliggende å tro at alt nullstilles igjen mens yngre krefter overtar. Hvem som arver rollen som Bond etter dette er mindre vesentlig enn hvem som får den kreative kontrollen. Jeg mener fortsatt at 007-seriens fremtid er avhengig av at Broccoli-imperiet slipper tøylene litt, våger å ta større sjanser og overlater regien til et høyere kaliber av regissører. Sånn sett er «No Time to Die» et stort byks i riktig retning. Så la oss heve martiniglasset en siste gang, og takke en gammel helt for lang og tro tjeneste.



Mer fra Dagsavisen