Film

Han lurte verden trill rundt. «Stol på meg» er den eventyrlige historien om Waleed Ahmed

«Stol på meg» dokumenterer en av vår tids mest omtalte norske svindelhistorier, og er blitt en medrivende film som stiller spørsmål ved vår naive tro på andre mennesker.

5

DOKUMENTAR

«Stol på meg»

Regi: Emil Trier

Norge, 2021

«Det var ingen som stilte de spørsmålene», svarer Waleed Ahmed på hvordan det kunne ha seg at ingen av de mange journalistene som lagde saker om hans eventyrlige gründervirksomhet avslørte bløffen. Filmskaper Emil Trier stiller nå noen av spørsmålene, både til Ahmed selv og til mange av dem som trodde på han og ga han et springbrett. Slik nøster «Stol på meg» opp trådene rundt Waleed Ahmeds vei til de aller mektigstes bord, og hvordan den ene løgnen større enn den andre etter hvert pulveriseres av fakta og kritiske blikk.

Trier står fra før bak en rekke prisvinnende kortfilmer samt dokumentaren «Den andre Munch», som han lagde i kompaniskap med broren Joachim Trier. «Stol på meg» er hans «debut» på egen hånd i det lange formatet, og den framstår som en formsikker krønike over vår egen tid som i tematikk og utførelse også bør ha internasjonal appell.

For om lag et tiår siden var Waleed Ahmed hyppig gjest i avisspaltene og på TV her hjemme, en smilende, energisk og vinnende ung fyr som knapt ute av tenårene hadde funnet opp et solcelledeksel som kunne lade mobiltelefoner. En tilsynelatende smått genial idé som daværende næringsminister Trond Giske tok imot med åpne armer, i likhet med Innovasjon Norge som kastet penger etter han og kronprinsparet som inviterte han til bords sammen med blant andre Kofi Annan, nobelprisvinner Muhammad Yunus, mediemogulen Ted Turner og selvsagt innflytelsesrike norske samfunnstopper. Det hele var rammet inn i internasjonale millionkontrakter med teleselskaper og møteavtaler med verdens mektigste. Men ofte er det slik at enkelte ting er for godt til å være sant. «Prototypen» hadde Ahmed selv kjøpt på nettet.

Waleed Ahmeds historie fortelles i filmen «Stol på meg». Her er han i det gode selskap, hos kronprinsparet sammen med samfunnstopper som kofi Annan, Gro Harlem Brundtland, Dronning rania av Jordan, Ted Turner og mange flere.

«Waleed (20) er Norges Mark Zuckerberg». Det var merkelappen NRK ga Ahmed mens han var på vei opp, og den sammenligningen ble et offentlig mantra. I 2012 kunne Dagens Næringsliv imidlertid avsløre at Ahmeds mobilladeroppfinnelse ikke virket, og at de mange avtalene og titalls millionene omsatt gjennom firmaet Grønt Norge var en eneste stor bløff.

Det er en eventyrfortelling. Om en ung gutt med minoritetsbakgrunn som vokser opp i Ytre Enebakk, og som ved tilfeldigheter og pågangsmot blir en innovativ gründer på en bølge av politisk grønn korrekthet og får en hel verdens oppmerksomhet. Men solcelledekslet er bare en del av historien. I dag sitter Waleed Ahmed fengslet i USA og soner en 10 år lang dom for økonomisk bedrageri. Blant tiltalepunktene til FBI var millionsalg av skandinaviske rettigheter til Justin Bieber-konserter han ikke hadde.

«Stol på meg» begynner med Ahmeds brødre i bilen på vei til fengslet der Waleed Ahmed sitter. Allerede i disse innledende sekvensene får Trier sammen med hans faste filmfotograf Petter Holmern Halvorsen etablert stemning og retning gjennom en klassisk åpning som fører inn i det ukjente, men også inn mot den melankolske klangbunnen som utgjør filmens kjernespørsmål:

Hva kunne Waleed Ahmed blitt om han hadde brukt sine åpenbare evner og smittende engasjement til noe annet enn lystløgner? Til og med fire amerikanske fengselsbetjenter påpeker hvilket inntrykk Ahmed har gjort på dem.

Emil Trier vikler fortellingen ut underveis, med en mengde arkivopptak av intervjuer, TV-opptredener og så videre med Ahmed, samt intervjuer gjort i dag med blant andre Trond Giske, Fabian Stang og mange av dem som ble lurt den gang, som NRK-journalisten som døpte Ahmed «Mark Zuckerberg» og fremdeles kjenner et søkk i magen hver gang han hører navnet. De har alle sine tanker og forklaringer som bidrar til å belyse årsaken til at svindelen kunne akselerere i den farten og omfanget den gjorde. Artisten og rapperen Turab Awan er skuespilleren som agerer Ahmed i filmens mange og lange gjenskapende øyeblikk fra Ahmeds oppvekst og framgang, som i måten han lærer seg å kommunisere med de mektigste. Gjort på sømløst og troverdig vis, ofte i «slow motion» og i en drømmende form, gir dette filmen en ytterligere formmessig styrke satt opp mot reelle intervjuer. En av dem som intervjues er Flemming Bordoy, Ahmeds opprinnelige gründerpartner som selv hevder han ble ført bak lyset mens det hele pågikk. Bordoys ambisjoner var langt fra like store og luksuriøse som Ahmeds forbruk av folk, biler og kontakter på høyeste plan.

Det kan påpekes at spørsmålene til både Bordoy og andre kunne vært mer kritiske og pågående, men de mange spørsmålene og ikke minst svarene som blir hengende i luften, utgjør også en pirrende uro rundt hvorvidt også filmskaperne blir lurt som et ledd i den evige utviklingen av denne historien. I så fall blir vi som ser lurt.

Dette forsterkes ved at Trier selv aldri møter Waleed Ahmed i løpet av filmen. Han intervjuer han på telefon, og Ahmed forteller og legger ut om handlinger, tanker og vyer, fra han løy på seg historien om hvordan han og kameraten kom på solcelleideen, til han stikker til USA med pengene fra den norske stat og private investorer og lever som om han er personifiseringen av den samme verdenseliten han higer etter å henge med.

«Vi har ham nå», het det i Johan Borgens avsluttende bind av «Lillelord»-trilogien. Det samme kan vi neppe si om Waleed Ahmed etter «Stol på meg», for denne historien slutter ikke her. Ahmed har så vidt passert 30 når han kommer ut av fengsel neste år, og «Stol på meg» banker på dører som tross filmens kompleksitet og rike underlag forblir uåpnet. Slik har Emil Trier laget ikke bare en eventyrlig dokumentarfilm om en historie i utvikling, men også vist en flik av vissheten om at rundt oss lever alle de fantastiske historiene som en dag venter på å bli oppdaget og fortalt videre.

Premiere på Oslo Pix. Ordinær kinopremiere 11. juni.

Mer fra Dagsavisen