Film

Anmeldelse «Gunda»: En vakker film om dyr og dyrevelferd

Grisen Gunda i Vestfold er trolig helt uvitende om at hun er blitt en internasjonal filmkjendis, og et symbol på dyrevelferd. Nå skal det norske hjemmepublikummet få oppleve henne på kino.

5

DOKUMENTARFILM

«Gunda»

Regi: Viktor Kossakovsky

Norge, 2020

En dokumentarfilm om en mange hundre kilo tung purke og hennes kull med grisunger er blitt noe så usannsynlig som en vakker og meditativ film om dyr og dyrevelferd. Usannsynlig fordi «Gunda» med sine poetiske svarthvittsveip og fravær av dialog byr på mer handling og opplysning enn de fleste dokumentarfilmer proppet med fakta, analyser, snakkende hoder og dramaturgiske «avsløringer».

At også griser er ålreite dyr vet de fleste som har opplevd dem på nært hold, og purka Gunda har i likhet med de fleste av sine artsfrender en personlighet og en stamina som regissør Viktor Kossakovsky får fram i fullt monn. Kossakovsky har en lang og variert fartstid som filmskaper, og har de siste årene laget flere filmer der har lar det intuitive styre i møter med natur eller menneskelig oppførsel. Denne gangen retter han blikket mot gårdsdyr vi alle kjenner, og gjennom det norske produksjonsselskapet Sant & Usant ble Norge ett av innspillingslandene for denne dokumentarfilmen. Filmen inneholder også sekvenser «skutt» på gårdsbruk i England og Spania, men selve «hovedrollen» fant innspillingsteamet på Grøstad Gård i Vestfold, en kjøttprodusent som har satset på frilandsgris og som mange etter hvert har fått et kulinarisk forhold til.

Filmen skjuler ikke det faktum at grisene vi ser foran kamera går en sikker skjebne i møte, men måten dyrene skildres på gir grobunn for refleksjon rundt vårt forhold til husdyrhold og til kjøttkonsum og hvem vi spiser. Gunda er en avlsgris som har et nyfødt kull idet filmen starter, og i lange scener og sekvenser følger vi de små krabatene ettersom de vokser og løsriver seg fra moren. Det er blitt en annerledes dokumentar og ikke minst en opplysende framstilling av dyr i en tid da færre og færre i de yngre generasjonene har et forhold til de delene av et dyrs kretsløp som ikke er vakuumpakket i plast.

Kossakovsky og fotograf Egil Håskjold Larsen tar i bruk enkle «flue på veggen»-virkemidler, og gjennom lange tagninger og respekt for «motivene» viser filmen hvordan norsk landbruk også kan fortone seg når viljen og muligheten er der til å gi dyr stor boltreplass og naturlige omgivelser. Kameraet benytter seg skamløst av sol og motlys, og lys og skygge, og er like tett på i den varme og dunkle grisebingen som ute i det fri.

Det tar lang tid før vi ser Gunda, denne «stridende» verdensmoderen, reise seg i sin fulle mundur. I begynnelsen er hun først og fremst en matstasjon som ungene kravler rundt, sultne, ustø og så søte at selv de mest Disney-blaserte vil sperre opp øynene. Noen aspekter ved virkelig liv lar seg ikke gjenskape, og derfor viker heller ikke kameraet unna de hardere realitetene. Gunda viser for eksempel ingen moderlig empati når en av de mindre og minst årvåkne grisungene havner i skvis under henne. Men i neste øyeblikk kan leken være heftig og vilter. «Personlighetene» i flokken trer fram etter hvert som filmen følger grisemor og ungene mens de vokser seg til.

«Gunda» setter i tillegg til grisene søkelys på det mer generelle livet på gårdsdrift med frittgående dyr. Unge krøtterdyr slippes på beite i det som fortoner seg som en real «kalvedans». En kylling med bare ett bein hopper fornøyd omkring i en annen sekvens. Her er alle dyr like mye verdt, uansett hva alle EU-direktiv ellers måtte formane av «standarder». Men det er Gunda og hennes ungeflokk som opptar det aller meste av spilletid, og det uten forstyrrende forklaringer, uten følelsesbestemmende musikk og uten at vi ser menneskene rundt. Gårdsarbeiderne er der selvsagt, like utenfor kameraets søker, men «Gunda» er framfor alt en film på dyrenes egne premisser som både rører og morer. Og selvsagt kan filmen vurderes som akkurat det, en rørende og fin dyrefilm for alle aldre.

Kossakovskys film har imidlertid dypere strømninger. Den russiske filmskaperen har selv fortalt hvordan han som barn tilbrakte tid i en landsby der han fikk et nært forhold til en liten gris. Den ble selvsagt spist, og sjokket vedvarer i den grad at han er fortsatt er vegetarianer og lager en film som «Gunda». Etter at den amerikanske skuespilleren og dyrevelferdsaktivisten Joaquin Phoenix i ren begeistring involverte seg på produsentsiden, har «Gunda» fått mye oppmerksomhet internasjonalt. Den var også en av de kortlistede internasjonale dokumentarfilmene til Oscar, uten å nå gjennom det endelige nåløyet.

Dette er på ingen måter en film som vil skremme noen fra å spise kjøtt, og det er heller ikke hensikten. Men litt kynisk kan man si at «Gunda» er landbrukspolitisk på den måten at den framhever sider ved kjøttproduksjonen som verdt å ivareta i en markedsstyrt verden, gjennom en helt naturlig skildring av gris og natur. Meningen er at man kanskje skjenker grisen bak kjøttstykket en ekstra tanke ved neste korsvei, og dikterer handlelistene deretter. Gunda selv slipper vi å spise. Hun fortsetter å fø nye kull grisunger og lunter rundt i sitt lille frittgående gårdsparadis. Grisungene du ser i filmen derimot, har kommet et stykke videre i kretsløpet.


Mode Steinkjer

Kulturredaktør i Dagsavisen