Svidd jord og blodsmak i munnen

5

DRAMA

«Wrath of Man»

Regi: Guy Ritchie

USA/England - 2021.

Etter en lukrativ bærtur ute i det kreative villmarken med Disney-musikalen «Aladdin» gikk Guy Ritchie tilbake til røttene i fjor med den livlige actionkomedien «The Gentlemen». Dette var Ritchie på sitt aller mest Ritchieske, og det han gjør best. Den filmatiske motsvarigheten til å tilbringe en helkveld sammen med en brisen, småkriminell rabagast som forteller skrønehistorier over noen halvlitere i en brun bar. Og deretter stikker fra regningen.

Ved første øyekast kan «Wrath of Man» virke som enda en actionthriller på trygg hjemmebane. Nok en film om hardbarkede gangstere med fargerike kallenavn, som vikles inn i kompliserte intriger, dobbeltspill og stadig skiftende allianser i den kriminelle underverdenen. Dette er allikevel langt fra en typisk Guy Ritchie-film, som har mer til felles med Michael Manns «Heat», John Boormans «Point Blank» og Det gamle testamentet enn noe denne fyren har laget tidligere. En hardkokt fritolkning-nyinnspilling av den franske thrilleren «Le Convoyeur» (2004), som jeg tipper de færreste har sett her hjemme. Og uansett bare bærer sporadiske likhetstrekk med originalen. Dette er dessuten Guy Ritchies første film med kompisen Jason Statham på over femten år, etter «Lock, Stock and Two Smoking Barrels» (1998), «Snatch» (2000) og «Revolver» (2005).

[ Guy Ritchie tilbake der han hører hjemme (+) ]

De to første er blant de beste filmene til dem begge, og «Wrath of Man» er ikke langt unna. Ritchie skrur ned den vittige verbalakrobatikken og kyniske humoren, mens Statham har gnukket bort glimtet i øyet. Han har vanligvis en kledelig ironisk distanse til rollene sine, men denne gangen spiller Statham er person totalt blottet for humor, varme, sjarm og formildende karaktertrekk. En mann drevet av hat, som er ekstremt målbevisst.

Han er en mystisk skikkelse som kaller seg Patrick Hill, får kallenavnet «H» og trolig heter noe helt annet. En britisk tøffing som aldri sier noe mer enn han må, og vi først møter mens han får seg jobb som pengetransportsjåfør for Fortico Security. Et sikkerhetsselskap som har ansvaret for å frakte enorme pengesummer til og fra banker, forretninger og bedrifter i Los Angeles. Han har sin egne motivasjoner for å få seg jobb akkurat her, og er definitivt ikke hva han gir seg ut for å være - noe som blir åpenbart etter at pengetransporten hans angripes av maskerte ransmenn. Den klysete medhjelperen Boy Sweat Dave (John Hartnett) friker ut, mens H likegyldig dreper ranerne en etter en med iskald hvilepuls. Avdelingssjefen Terry (Eddie Marsan) frykter at H er en psykopat, og den joviale kollegaen Bullet (Holt McCallany) mistenker at noe er seriøst galt med fyren - men selskapets toppledelse er strålende fornøyde over den heltemodige innsatsen hans.

[ En djevelsk underholdende Cruella ]

Etter noen måneder opplever H sitt neste ransforsøk, men forbryterne flykter i ren panikk så fort de får se fjeset hans. Akkurat hvem H egentlig er, hva han pønsker på og hvorfor han har påtatt seg denne jobben er bare noen av mysteriene som rulles ut i «Wrath of Man». Ingen av dem bør avsløres her, naturligvis. Men som tittelen antyder (sammen med den James Bond-bibelske tittelsekvensen) er han drevet av gammeltestamentlig vrede, og selv med takhøyde for tøffing-rollene Jason Statham har spilt tidligere er H en jernhard jævel. Den typen nådeløs antihelt Lee Marvin, Clint Eastwood eller Charles Bronson kunne ha spilt for rundt femti år siden.

«Wrath of Man» er såpass kompromissløs, mørk og dyster at jeg ikke ville ha blitt sjokkert hvis det viste seg at denne rollefiguren var Satan selv. Men (spoiler ahoy) det er han ikke. Guy Ritchie har i kjent stil skrevet manuset, og ser ut til å bevisst gå inn for å gjøre noe nytt her. Vel, nytt for ham, om ikke nødvendigvis for oss. «Wrath of Man» er en erketypisk, hardkokt neo noir-krim, men historien rulles ut på en uvanlig måte. Ritchie kaster oss rett inn i handlingen, spoler tilbake, hopper rundt på tidslinjen, viser oss de samme hendelsene fra nye synsvinkler - og introduserer stadig nye rollefigurer (spilt av blant andre Andy Garcia, Scott Eastwood og… eh, Post Malone) som plasserer det vi ser i et nytt lys.

[ Carey Mulligan er en hevnende engel med svarte vinger i «Promising Young Woman» (+) ]

Etter at alle kortene er på bordet og hemmelighetene eksponert er ikke «Wrath of Man» i stand til å overraske oss mer, så slutten føles en smule forutsigbar. Men dette kunne vel ikke ha endt på noen annen måte. Veien dit er uansett intenst, nådeløs og skikkelig grim – drevet av et tyngende, truende og rent ut fantastisk musikkspor av Christopher Benstead. For oss som er flasket opp på eldre kupp-, krim- og hevn-thrillere er dette et sterkt bidrag til sjangeren(e), og en godbit som er skikkelig stilsikkert iscenesatt av Ritchie.

P.S. Under pandemien har han allerede rukket å fullføre innspillingen av nok en actionthriller med Statham, som har arbeidstittelen «Five Eyes» og burde dukke opp på kino i løpet av året.