Film

En djevelsk underholdende «Cruella»

Disney går til punken når Cruella de Vil får nytt liv i «Cruella», et av årets mest overraskende og overdådige filmeventyr.

5

DRAMA

«Cruella»

Regi: Craig Gillespie

USA, Eng. 2021

Alle som har hatt et forhold til Disneys filmunivers noen år, holder nå pusten hver gang de slipper en ny spillefilm. Tanken på det man fryktet ville bli enda en nyinnspilling av «101 dalmatinere» var derfor i seg selv urovekkende, men bare pust ut. Ikke bare har filmskaperne klippet lenka til moderuniversets aversjon mot å provosere familiære kjerneverdier som om det var en glovarm klamp om foten. Regissør Craig Gillespie har til alt overmål fått boltre seg i fantasien om et «Swingin’ London» på randen til punkens gjennombrudd, som om Londons sosietetsliv skulle blitt rammet av en Vivienne Westwood med en ond og hevngjerrig hjernehalvdel. Og hevnen har absolutt reelle røtter.

«Jeg er kvinne, hør meg brøle», sier den unge Estella idet hun entrer noen skoleår som skal bli en prøvelse for både henne og omgivelsene. Hennes «fødselsmerke» er håret, drivende hvitt på den ene siden av hodet, illevarslende svart på den andre. Et litt nusselig utseende Dr. Jekyll og Mr. Hyde-barn som har en nattside vi i våre dager sikkert ville forvekslet med en form for hyperaktivitet. For brølet, det sørger Cruella for, den andre og langt svartere siden ved jentas personlighet, den som mange år etter skal bli en mestertyv og sette Londons overklasse og motemiljø på hodet idet hun utfordrer tidens ubestridt mektigste motedronning, selveste Baronessen.

Estella/Cruellas forhistorie med Baronessen strekker seg tilbake til barndommen og filmens første møter med figurgalleriet, da Estellas mor på tragisk vis dør under en mystisk visitt på slottet der Baronessen (Emma Thompson) arrangerer sitt store ball hvor hennes nye kjolekolleksjon skal vises. Den brått foreldreløse jenta rømmer til London hvor hun møter sine kommende krimpartnere Jasper og Horace (Joel Fry og Paul Walter Hauser). Sammen vokser den sjarmerende hjemløse trioen opp som en liten familie, som eksperter på lommetyveri og annen svindel.

Det som en kort stund tegner til å bli en ikke helt tradisjonell «kuppfilm», tar helt andre retninger når Estella, som drømmer om å bli motedesigner, får innpass i Londons fremste motehus, The Liberty House. Først som dovasker, senere som en rebell som snart skal komme i den fryktinngytende, kjølige og beregnende Baronessens søkelys, som en svært talentfull designer, en djevel med nåla og etter hvert som den beregnende nestorens gryende favoritt. Når viss hendelser kommer for dagen kommer imidlertid Estella til kort, og Cruella viser sitt sanne åsyn, som en langt mer framskreden rebell og livsfarlig nemesis, og med kostymer og kreasjoner som setter fyr på hele byen.

Craig Gillespie vet det meste om sinnets irrganger etter å ha laget filmer som «I, Tonya» og «Fright Night», men det var ikke gitt at han skulle få lov til å lage en punkversjon av «Cruella» da han kom inn i prosjektet i 2019. Da hadde det ligget på Disneys bord noen år allerede, og Emma Stone i hovedrollen var for lengst ringet inn. Men selve tanken på en obsternasig punkdronning i en Disney-film gjorde at han faktisk måtte filme flere scener i to versjoner, en versjon slik han selv så scenen for seg, og en med et mer familievennlig sikkerhetsnett. Men alle hans visjoner ble godkjent, og filmen framstår som et fyrverkeri av kreativitet og opprørstrang, med en oppfinnsomhet og en gjennomføring av detaljer og enkeltscener som vil ta pusten fra noen hver.

Disneys storsatsing på en av underholdningsgigantens historisk mest slemme figurer er egentlig så langt unna Disney man kan tenke seg. «Cruella» er en fantasifull, velkledd, smart og lekker energibombe av en film om et foreldreløst barn og etter hvert kvinne med en nær spaltet personlighet, som så må finne ut av både fortid og framtid i en tilstand av store mentale voksesmerter. Så bygger da filmen løst på Dodie Smiths opprinnelige roman «Hundre og en dalmatinere» (1956) og ikke Disneys tidligere filmatiseringer.

Gillespie benytter seg av mytologien rundt Cruella de Vil-figuren for alt den er verdt, og peprer filmen med svart-hvite referanser (hvilket London-fotballag i svarte og hvite drakter holder selvsagt en dalmatiner med?). Dette gjelder både i valg av innspillingssteder (blant dem det svart- og hvitstripete Liberty-varehuset ved Regent Street) og i selve teksturen av filmen, de flyktige referansene (hvem kjører en Coupe de Vil) og de mange kostymene. Alt peker tilbake mot Cruellas hår og hundenes svarte og hvite pels. Den opprinnelige Cruella ville skape sine pelser av små dalmatinervalper. Den som venter får se hva som skjer i filmen, men dalmatinerne er kanskje ikke bare søte, og pels i våre dager kan være fusk så godt som noe.

Kreativiteten som gjennomsyrer filmen på fantastisk vis, eller skal man si filmene ettersom «Cruella» nærmest framstår som et kinderegg av historier og sekvenser som hver for seg er ubetalelige. Men det visuelle hadde hatt mindre verdi om ikke Emma Stone og Emma Thompson begge gjør prisverdige oppvisninger i hver sin ende av skalaen. Stone er en humorens mester, men hun kan også være infamt kokett og har en tilstedeværelse som de fantasirike og slående kostymene i sterk grad understreker. Gillespie låner kanskje mer fra Tim Burtons gotiske «Batman» enn fra Christopher Nolans «The Dark Knight» som underliggende sujett for «Cruella», men det er sistnevnte Stone kommer nærmest når hun som Jokeren starter sitt virkelige spill.

Emma Thompson er tilsvarende forrykende i Baronesse-rollen, som man kan tenke seg er delvis inspirert av Meryl Streeps portrett av den beryktede Vogue-redaktøren Anna Wintour i «The Devil wears Prada», men også av Wintour selv og av et kobbel sykelig selvopptatte maktmennesker innen en industri der ledestjernene dyrkes med nesegrus tilbedelse og frykt. Disney har skapt en rekke onde skikkelser opp gjennom tiden, men Thompsons Baronessen utfordrer dem alle på hjemmebane.

Den som liker kombinasjonen av mote, kostymer og film får dessuten i bøtter og spann. Legenden Jenny Beavan, som fra før har vunnet Oscar for kostymedesign i «Mad Max: Fury Road» og så langt tilbake som i «Et rom med utsikt», har fått frie tøyler i «Cruella», og bare Emma Stone alene har 35 unike kostymer gjennom filmen, flere av dem med stort potensial til å bli ikoniske.

Vi kommer ikke utenom det som framstår som «Cruella»s indre turbo. Musikkvalget og soundtracket er et av de rikeste man har hørt i en spillefilm noensinne, og det er treffsikkert både når det gjelder tidsangivelser og tematikk, fra 1960-tallets begynnelse til The Clash gir Cruellas spaltede personlighet et ekstraspark gjennom «Should I Stay Or Should I Go». I den første sentrale scenen med Emma Stone som Estella/Cruella løftes hun opp av The Rolling Stones «She’s a Rainbow», mens når hun sjangler gjennom vindusutstillingen på House of Liberty, så er det til Nancy Sinatras «These Boots Are Made For Walking». Det er langt fra de eneste musikalske fulltrefferne ved et soundtrack som kliner seg til enhver scene og driver handlingen framover med en underliggende rytme som gir både retning og dobbeltbunn. The Doors, Nina Simone, The Clash, Supertramp, Blondie for å nevne noen. Og ikke minst The Stooges «I Wanna Be Your Dog» og en viss djevelsk sang fra The Rolling Stones.

Det kunne blitt svett og påtatt, men her er det gjort med stil og et overskudd som letter en handling som er kompleks, men medrivende og fandenivoldsk. Skuespillerne, designet, Londons depressive storhet og musikken, alt bidrar til å gjøre filmen skamløst underholdende, men når alt kommer til alt er det Graig Gillespies valg om å totalt omdefinere Cruella de Vils personlighet fra en bokstavelig talt hundegal skurk til en revansjelysten rebell med djevelske trekk som virkelig gjør «Cruella» til et lite mesterverk.

Lanseres samtidig på kino fra 28. mai landet over og på Disney+ (for abonnenter med såkalt Premier Access).



Mode Steinkjer

Kulturredaktør i Dagsavisen