«Robin Hood»: Stjeler rått uten å gi noe tilbake

2

ACTION

«Robin Hood»

Regi: Otto Bathurst

USA, 2018

Det har passert 110 år siden den første filmen om Robin Hood ble laget, og åtte år siden Ridley Scott lagde den siste. Regidebutanten Otto Bathursts kostbare forsøk på å gjenopplive historien har allerede rukket å bli årets største kassaflopp i USA, og vil bli husket som en av de mest forglemmelige. Som fortellerstemmen advarer oss i starten av filmen: «Glem historien. Glem alt du trodde du visste. Dette er ingen godnatthistorie». Du kunne ha lurt meg. Dette likner kanskje ikke på tidligere filmatiseringer av «Robin Hood», men er klin likt en masse andre filmer. I denne tolkningen er Robin av Loxley (Taron Egerton) en privilegert adelsmann, som innleder et forhold til hestetyven Marian (Eve Hewson) før han blir tvangsinnkalt som soldat i det tredje korstoget. Her prøver «Rob» uten hell å redde sønnen til den arabiske krigeren John (Jamie Foxx), og blir sendt hjem til England på en båt med skadede soldater. Også ombord er John, som mistet venstrehånden under kampene. Tilbake i Nottingham (egentlig en blanding av Kroatia, Ungarn og mye datagrafikk) oppdager Rob at godset hans er beslaglagt etter ordre fra sheriffen av Nottingham (Ben Mendelsohn), en ustabil taskenspiller med politiske ambisjoner. Marion har i mellomtiden innledet et forhold til Will Scarlet («50 Shades»-kjenningen Jamie Dornan), i troen av at Robin døde i kamp. Og kanskje litt fordi hun liker lett bondage på soverommet, ikke vet jeg.

Les også: Nyinnspillingen av skrekklassikeren «Suspiria» er en ren fiasko (+) 
 
Folket blir tynt for alle verdier for å finansiere krigsinnsatsen, mens adelen brisker seg i luksus. John foreslår at de starter en revolusjon, og lærer opp Robin i arabisk bueskyttekunst under en rask treningsmontasje – før de stjeler fra de rike, gir til de fattige og piler i hjel flere hundre soldater i sheriffens tjeneste. På dagtid inntar Rob sin offisielle rolle som adelsmannen Robin av Loxley, mens han presser seg inn i sheriffens indre sirkel. Ben Mendelsohn ser ut til å ha det gøy med å overspille som den psykotiske sheriffen av Nottingham, selv om hans tragiske bakgrunn er like ufokusert og inkonsekvent som resten av filmen. Man får følelsen av at «Robin Hood» har gått igjennom flere dusin manusutkast, og at alt særpreg har blitt hvisket bort av et par klovnebiler fullstappet av engstelige studiomellomsjefer. Noen av dem vil åpenbart at dette helst skal være en middelalder-versjon av «Batman Begins», andre foretrekker en kopi av «Assassin's Creed»-dataspillene.

Les også: «Colette»: Frilynt feministfilmografi (+)

Resultatet er en lapskaus rørt sammen av halvfordøyde innflytelser. Litt «V for Vendetta» og Hawkeye fra «The Avengers» her, litt «The Hunger Games» og Guy Ritchies «King Arthur: Legend of the Sword» der. Det hjelper heller ikke at Taron Egerton er en så pinglete, ukarismatisk Robin Hood, og så komisk kortvokst at han knapt rekker de andre skuespillerne opp til armhulen. La gå at det er vanskelig å forestille seg at noen andre kunne ha fått liv i denne underutviklede rollen. Det eneste smarte trekket her er at man har hyret inn den danske YouTube-stjernen Lars Andersen til å trene opp skuespillerne i bueskytte.

Les også: Bernardo Bertulocci var den siste legenden (+) 
 
Andersen har bemerket seg med sine helt vanvittige ferdigheter med pil og bue, så han fortjener æren for filmens mest imponerende stuntscener. Man kan lett tro at de er utført med dataeffekter, men disse bueskyttescenene er faktisk utført av skuespillerne. Synd resten av «Robin Hood» er så langt fra like imponerende. Alt er iscenesatt med en total mangel av en helhetlig visjon, og et påfallende fravær av logikk. Bathurst slenger inn noen utdaterte politiske referanser, som kunne ha fungert bedre hvis filmen hadde premiere i 2005. Sheriffen av Nottingham holder taler som er tatt rett fra TV-opptak av George W. Bush («they hate us for our freedom!»), scenene fra det tredje korstoget er filmet som om de utspiller seg under Irakkrigen, og de vestlige soldatene torturerer dessuten krigsfanger akkurat sånn som Donald Rumsfeld likte så godt. Så noe sier meg at første manusutkast ble skrevet for rundt fjorten år siden. Robin Hoods tilhengere tar dessuten til gatene som om de er medlemmer av Antifa, og kaster molotov-cocktails på politistyrker med opprørsutstyr - sånn som man så ofte gjorde i middelalderen.

Les også: «Harajuku»: Å være ung er for jævlig

Den store skurken viser seg å være Den katolske kirken, som skapte Helvete for å tukte bønder. Så akkurat der har ingenting forandret seg. Det er sikkert mulig å presse litt «så dårlig at det blir bra»-underholdningsverdi fra all den ufrivillige humoren, men dette tanketomme tullballet er på sitt beste skrekkelig underveldende. «Robin Hood» runder av med en vending som trolig er ment å være en stor overraskelse, men bare er et kynisk forsøk på å dra dette ut til en filmserie. Det kommer aldri i verden til å skje. Om noen år vil vi garantert få en ny variant av «Robin Hood»-sagnet, og den kommer garantert til å være mer severdig enn dette sprøytet.