Film

Nyinnspillingen av skrekklassikeren «Suspiria» er en ren fiasko

Hva jeg nå enn ventet meg av en nyinnspilling av «Suspiria», var det i alle fall ikke dette.

2

Drama

«Suspiria»

Regi: Luca Guadagnino

USA/Italia, 2018

Hva jeg nå enn ventet meg var det i alle fall ikke dette. Etter at det ble kjent at Luca Guadagnino skulle nyinnspille Dario Argentos skrekk-klassiker «Suspiria» (1977) ble jeg kontaktet av noen filmfans på Facebook, som lurte på hva jeg følte om denne nyheten. «Suspiria» er jo tross alt en av mine favorittfilmer, og et mesterverk jeg har skrevet mye om i årenes løp. Mitt svar var at: «jeg har troen på Luca Guadagnino, og mistenker at han kommer til å overraske oss». Vel, jeg hadde rundt halvveis rett. Hans nyinnspilling av «Suspiria» overrasket meg skikkelig, men ikke på en positiv måte. Regissøren bak sansefulle, sensuelle, fargerike prisvinnere som «I Am Love» (2009), «A Bigger Splash» (2015) og «Call Me by Your Name» (2017) har laget en film klinisk fri for lidenskap og farger. Et akademisk puslespill som rekonstruerer «Suspiria» bit for bit, og setter den sammen igjen som en impresjonistisk vrengebilde. En intellektuell sjangerøvelse, men slett ingen skrekkfilm.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Suspiria er tross Tilda Swinton en gedigen skuffelse, ifølge Dagsavisens anmelder. FOTO: NORSK FILMDISTRIBUSJON

Tilda Swinton i Suspiria. Alle foto: Norsk Filmdistribusjon

Som selvhøytidelig «kunstfilm» er ikke Guadagninos tolkning av «Suspiria» uten kvaliteter. Den inneholder noen intense øyeblikk, et par smarte ideer og opptil flere sterke skuespillerprestasjoner fra Tilda Swinton. Har du ikke sett originalen vil du muligens la deg imponere, men som en nyinnspilling av en av syttitallets mest banebrytende skrekkfilmer er dette en ren fiasko. Beklager. Luca Guadagnino er muligens en fan av Argento, men ser ikke ut til å forstå hva som gjør «Suspiria» så spesiell. Og der Argento var en ambisiøs visjonær er Guadagnino bare en pretensiøs posør. Han har laget en film uten liv, uten formål, uten sjel.

Les også: «Call Me By Your Name»: Sensuelt i sommersol
 
Guadagnino forflytter historien tilbake til året originalen hadde sin premiere: 1977, og introduserer filmen illevarslende som «seks akter og en epilog plassert i et splittet Berlin». Den naive amerikaneren Susie Bannion (Dakota Johnson) ankommer Markos danseakademi i iskalde Vest-Berlin under den turbulente, tyske senhøsten. Hun har ingen formell dansetrening, men markerer seg som et naturtalent og får umiddelbart studieplass etter å ha imponert danselæreren Madame Blanc (Tilda Swinton) under opptaksprøven. Flaks for Susie at akademiet akkurat har mistet stjerneeleven Patricia (Chloe Grace Moretz), så de har en ledig plass. Men ikke så flaks allikevel, siden Patricia ble drevet gal av danselærerne, og fortalte til sin psykolog Dr. Klemperer (Tilda Swinton igjen, under et tykt lag med måtelig overbevisende aldringssminke) at skolen egentlig er et hekserede.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Dakota Johnson i Suspiria.

I motsetning til Argentos «Suspiria» er ikke dette et ballettakademi, men en skole som fokuserer på ekspresjonistisk dans inspirert av Mary Wigman og Pina Bausch. Luca Guadagnino tar dessuten et smart trekk som var fraværende i originalen: han gjør dansen til det sentrale elementet i heksenes svarte magi: en fysisk manifestasjon av eldgamle ritualer, som skal gjenopplive heksenes store leder «Mater Suspiriorum». Sukkenes mor, alias Helena Markos (også hun spilt av Tilda Swinton, under atter et tykt lag med latekssminke). Susie får hovedrollen i skolens gjenoppsetning av Madame Blancs mesterstykke «Volk», og går igjennom en metamorfose som forvandler henne til en helt spesiell sommerfugl.

Les også: Her er de beste filmene basert på Stan Lees superunivers
 
Store deler av handlingen ser ut til å utspille seg på en privat frekvens mellom regissør Luca Guadagnino og manusforfatter David Kajganich. De legger stor vekt på at historien utspiller seg i Vest-Tyskland ved grensen mot Øst; med Baader-Meinhofs terroraksjoner, Lufthansa-kapringen og arvesynden fra andre verdenskrig som bakteppe – uten at det blir noe mer enn et irrelevant sidespor som bare bidrar litt til den trykkende atmosfæren. De haler spilletiden ut en time lengre enn originalen, men tilfører ikke historien noe mer enn irrelevante overforklaringer, noen vagt feministiske undertoner og mye dødtid som senker fortellertempoet til krypefart. Man kan muligens argumentere for at det nesten er noe heltemodig over hvordan Luca Guadagnino vrenger «Suspiria» til det stikk motsatte av hva filmen opprinnelig var. Der Dario Argentos film var fargesprakende, Art Nouveau-elegant og visuelt overdådig, er nyinnspillingen kommunegrå, kald og statisk. Der Goblins ikoniske musikkspor var et overveldende frontalangrep på trommehinnene, er Thom Yorks soundtrack så dempet at vi knapt legger merke til det. Der Argento fulgte sin surrealistiske drømmelogikk som en demonbesatt søvngjenger, overforklarer Guadagnino alle elementene av mytologien som en stram historieprofessor mens han stripper bort all gåtefull mystikk fra historien. Argento utforsket dypt personlige mareritt, men Guadagnino gjenskaper bare tablåer tyvlånt fra moderne kunstnere som Ana Mendieta. Til de grader at produsentene ble saksøkt for plagiat av den avdøde kunstnerens bobestyrere.

Les også: «Harajuku»: Å være ung er for jævlig
 

Og der Argento lagde en film drevet av sterke følelser og operaisk primalfrykt, har Guadagnino regissert en film drevet av iskald, klinisk distanse. Jeg mistenker at cineaster uten kjennskap til og/eller respekt for italiensk sjangerfilm neppe vil bry seg et døyt om at Luca Guadagnino aldri er i stand til å gjenskape magien fra originalen, siden det uansett er en film de neppe har sett. Så for dem er det sikkert bare en fordel at årets «Suspiria» legger seg mer på toneleiet til en opium-døsig Rainer Werner Fassbinder enn en amfetamin-intens Dario Argento. For oss skrekkfilmfans er det påfallende hvor mye denne coverversjonen av «Suspiria» minner mest om Argentos tredje og siste kapittel i «The Three Mothers»-trilogien: «The Mother of Tears» (2007). Allment ansett som en av regissørens svakeste filmer.

Les også: Bernardo Bertulocci var den siste legenden

Jeg tviler ikke på at Guadagninos «Suspiria» vil inspirere mange knusktørre akademiske avhandlinger av typen «Suspiria: søsterskap, sosialt kjønn og ekspresjonistisk dans som en manifestasjon av feministisk eksistensialisme», «Heksekrefter og kvinnekamp; Suspiria rekontekstualisert fra synsvinkelen til Simone de Beauvoirs etterkommere» og «Misogynistisk interseksjonalitet i syttitallets sjangerfilmer» - men for oss som setter større pris på mesterlige skrekkfilmer enn intellektuell masturbasjon er dette en gørrkjedelig skuffelse. Ingen fare: vi kan fortsatt dra ut den ekte «Suspiria» fra Blu-ray-samlingen med jevne mellomrom, lenge etter at denne feilslåtte, pretensiøse nyinnspillingen for lengst er glemt.

Mer fra Dagsavisen