Film

«The House That Jack Built»: Selv fanden vil føle avsky

Lars von Triers «The House That Jack Built» knuser alle tabuer og spilleregler på filmkunstens alter. Det er til å bli uvel av.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 2

5

DRAMA

«The House That Jack Built»

Regi: Lars von Trier

Da./Sv. 2018

Lars von Trier ser seg selv som Dante gjennom inferno i sin nye film. Trangen til bevisst provokasjon gjør likevel filmen distansert og til tider hul, men bak konstruerte avskyelementer, makabre drap og mutilasjon, ligger et formidabelt kunstverk gjemt i en kontekst der Lars von Triers livsverk er selve utgangspunktet. «The House That Jack Built» føles på mange vis som en oppsummering av et liv og et verk så langt, ekstremt grotesk og blodig, men også full av svart humor og intellektuell selvransakelse.

Dagsavisen anmeldte filmen fra premieren i Cannes 2018, der mange forlot visningen i avsky og protest: «The House That Jack Built»: von Triers inferno

Kunne den danske filmskaperen laget en film om en seriemorder uten å gå så langt som overhodet mulig? Han lar sin narsissistiske drapsmann Jack (Matt Dillon) ta livet av kvinner på måter som ikke bare er brutale, men ydmykende hjerteskjærende. Iskaldt dreper han barn, også menn, og er det ikke drapene i seg selv som ryster, så er det etterspillet hvor morderen danderer og lemlester under rigor mortis for skape likene om til kunstinstallasjoner som han så tar bilder av med sitt Agfa-kamera fra 30-tallet. Alt mens David Bowies «Fame» pumper handlingen fra episode til episode. Sangen blir en understrekning av en hulhet i von Triers reisverk. Matt Dillons smil når aldri øynene, og han tilfører rollefiguren dybde, komikk og ondskap. Til alt overmål gir von Trier Jack sin egen diagnose, obsessiv-kompulsiv lidelse (OCD), og smører svart og seig humor ut over særlig de to første mordepisodene. Andre steder ligger humoren gjemt i filmens myldrende referanseverk, men om lag midtveis stivner smilet på de fleste. Bokstavelig talt.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Uma Thurman og Jack. Foto:Zentropa/Christian-Geisnaes

Les også intervjuet med Lars von Trier: – Jeg har aldri drept noen. Skulle jeg gjøre det måtte det bli en journalist

Alle drapene til tross, det er likevel en scene som sitter sterkere enn alt annet, tilbakeblikket på den lille gutten i det idylliske sollyset som fisker opp en liten andunge, holder den forsiktig i hendene før han med en hagesaks brått klipper av den ene foten og setter ungen tilbake i vannet. Der kaver den hjelpeløst og stumt i vannskorpen mens gutten ikke foretrekker en mine. Gutten er Jack som liten, men Lars von Trier projiserer nok også sin egen barndom og sine egne demoner, inkludert de kunstneriske, inn i filmen gjennom lange filosofiske utbroderinger og politisk bevisste provokasjoner som vil opprøre mange, som den underliggende kritikken av alt amerikansk, som han bokstavelig talt skyter ned for fote. Den vondeste drapssekvensen er når Jack inviterer en mor (Sofie Gråbøl) og hennes to små sønner på tur i skogen. Den amerikanske eplepairomantikken i nordisk snauhogst er sirlig pakket i tupperware i piknikkurven, mens jegerens filosofi har ekko av skolemassakrenes ubegripelige vanvidd. I denne scenen bryter von Trier filmmediets siste tabu.

Les også: Vender tilbake til åstedet

I form, rytme og oppbygning er «The House That Jack Built» nærmest et speil av «Nymphomaniac», og her er drapsmannens søken etter det perfekte mord satt opp mot kunsten og filosofien. Den begynner i stummende mørke, bare to mannsstemmer. Vergil (Bruno Ganz) leder Jack ned i Helvete. Hva har Jack bak seg, og hva har han foran seg? Det første gir filmens hovedhandling et svar på, mens epilogen «Katabasis» (nedstigning) gir svaret på det siste. På veien forteller Jack sin historie, og selv Djevelens sendebud lar seg ryste av det som skal komme. Jack har drept over 60 mennesker, og han velger å fokusere på fem av dem. Uma Thurman, en veihavarert kvinne som påståelig, flamboyant og naiv får Jack til å kjøre seg til en verksted, blir hans første «kunstverk». Derfra streber han mot nye høyder innen sin helt spesielle kunstgren, alt mens han – ingeniøren som egentlig skulle vært arkitekt – bygger sitt hus.

Les også anmeldelsen av «Nymphomaniac»: Von Triers vonde fascinasjon

«The House That Jack Built» er full av fantastiske detaljer. Ljåene som med glinsende egg feller gresset, verdenskunst og byggverk satt opp mot handlingen, mørkets dialog mellom Jack og Vergil i Helvete. De mange referansene til romantismen får et utløp i filmens absolutte nøkkelscene, et helt overstadig tablå av en – som på maleriet – rødhettekledd Jack som støttes av Vergil i et levende stilleben modellert etter Eugene Delacroix «La Barque de Dante». På maleriet er det Dante som sammen med en rekke fortapte sjeler skysses over Styx, og om man ser Jack som Lars von Trier i måten han lik rollefiguren presser seg til det ytterste, er filmen et bilde på det infernoet som ligger i kunstens tilblivelse slik von Trier erfarer den. Slik blir drapene et provoserende begrep i det som er filmens underliggende tema, kunsten kontra naturen, ondskapen kontra uskylden og hele tida med von Triers eget dogme som veiviser: kan man tenke det, kan man vise det.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Plakat fra Zentropa fra scenen over Styx.

Les også: Charlotte Gainsbourg synger sanger ut av mørket

William Blakes poesi og mytologiske bilder ligger som utgangspunkt lange sekvenser med utredninger om naturens innordninger og unødvendigheter, som «The Tyger And The Lamb» og ikke minst «The Book of Urizen» (1794), som i bunn og grunn omhandler utenforskap, fremmedgjøring, undertrykkelse og religiøse dogmatiske prosesser utenfor fellesskapet. Gjennomgående vises klippet av den mesterlige og eksentriske Glenn Gould ved pianoet, hamrende løs på Goldberg-variasjonene. «The House That Jack Built» er von Triers «Goldeberg-variasjoner», en uhyre intellektuell øvelse over de samme temaene som han har basket med hele sitt kunstneriske liv. Symbolsk peker han på de utsøkt groteske kunstverkene som er skjult i de store katedralenes ornamentikk, på steder kun Gud kan se dem.

Les også: Nå skal han spille vennen Moland

I det hele tatt har von Trier aldri tidligere blottstilt seg selv så eksplisitt som i «The House That Jack Built». Ikke i fysisk forstand foran kamera, men gjennom projiseringer av sitt eget liv og sine egne erfaringer. Fem episoder i en seriemorders liv fortelles fullt ut. Tallet er ikke nytt i Lars von Triers filmografi, om man tenker på «De fem benspend», og kanskje er de fem drapene fem utvalgte verk fra hans store produksjon, fra det uferdige og temperamentsfulle, via det perfeksjonerte og det kalkulerte, og helt ut til det krakilske og undergangsdømte. I så fall er episode en (med Uma Thurman) et «Forbrytelsens element», episode tre (med Sofie Gråbøl) er «Dogville» og episode fem er rett og slett «The House That Jack Built». Riley Keough i den kanskje vondeste episoden, der von Trier tidlig lar oss forstå hva som skal skje og så holder oss bokstavelig talt på pinebenken, er opprivende. Keough som Jacks unge kjæreste er et relieff av von Triers tidlige hovedrolleinnehavere, som den såkalte gullhjertetrilogiens Bess i «Breaking The Waves».

Les også: «Shoplifters»: Skygger fra smilets land

Tro om ikke også Stellan Skarsgård har sneket seg med også, ukreditert, som et pek til von Triers påstand om at han for en gangs skyld skulle lage en Skarsgård-fri film. Nettopp den formen for humor, Lars von Triers helt personlige og innforståtte slapstick, finner du i en lang rekke av filmens kriker og kroker. Noen helt antydende, andre overstadige, som når han i en lang sekvens får sagt det han egentlig prøvde å si under den famøse pressekonferansen i Cannes, om Albert Speer, tysk naziarkitektur og Stuka-flyenes design. Det skjer i et mellomkapittel han kaller «Ikoner», ondskapens ikoner om du vil. Hvert ord veies på gullvekt, i et høyst personlig forsvar for hvordan man kan se skjønnheten i det onde, eller det vakre som står igjen fra en tanke som var uhyrlig. Slik lykkes Lars von Trier i å hindre «The House That Jack Built» fra å bli sugd inn i hulheten som ligger i filmens overflate.