Kultur

– Jeg har aldri drept noen. Skulle jeg gjøre det måtte det bli en journalist

Lars von Trier mener at 100 personer som rømmer hans nye film er for lite. – Kanskje er jeg for populær, sier han til Dagsavisen.

CANNES (Dagsavisen): Dagsavisen møter den danske filmskaperen etter hans allerede skandaleombruste visningen av hans nye film «The House That Jack Built» i Cannes. Selv sier han at filmen, om en seriemorder som betrakter drapene han begår som kunst, kan ses som et slags testamente over hans liv og hans kunstneriske livsverk.

Men jeg vet ikke så mye om seriemordere. Psykopater derimot, vet jeg veldig mye om.

Sola varmer selv i skyggene ved bassenget i Provence-villaen til produksjonsselskapet Zentropa utenfor Cannes. Lars von Trier selv møter oss i Hawaiiskjorte og shorts, smilende bak lyse solbriller og skjegget grått viltvoksende akkurat som håret. Filmen er den første som vises i Cannes etter at han ble erklært persona non grata i 2011 etter at en uttalelse om nazismen og Hitler kom feil ut.

Det føles godt å være tilbake, og det er også godt å være her uten å være i konkurranse. Det å ikke bli spurt om å konkurrere er den siste resten av straffen. Jeg håper i hvert fall det, og jeg har snakket med mye festivaldirektør Thierry Fremaux og har forstått at det å heve bannlysningen av meg var veldig vanskelig, innrømmer von Trier.

Les anmeldelsen av «The House That Jack Built»: «The House That Jack Built»: von Triers inferno

– Gjort meg ydmyk

Han har ikke lagt skjul på at innspillingen av hans siste film har vært hard for filmskaperen som er åpen om sine depresjoner og tvangslidelser. Fysisk skjelver hendene selv når de knuger armlenene på stolen, han beveger seg sakte og må tenke lenge, preget av at d siste årene har tæret på en kropp som fra før har forsøkt det meste.

Jeg tror disse sju årene har gjort meg mer ydmyk. Og jeg er med i et avrusningsprogram nå for å få bukt med min alkoholisme, og det har lært meg at jeg må velge å gripe dagen, carpe diem, som det heter. Men her i Cannes er det umulig å ikke å drikke så jeg har tatt meg en liten ferie. Jeg går vel å merke ikke på antabus, fordi det eneste som hjelper hvis jeg får et virkelig stort angstanfall er å drikke. Du vet at antabus var en dansk oppfinnelse? Det var ment for noe helt annet, men selvsagt virket det ikke som det skulle. Typisk dansk, med andre ord.

Les også: Skulle tvinges til nakenscene

– Skandale

Sju år etter at Lars von Trier ble erklært persona non grata i Cannes, skapte han akkurat det lille snevet av skandale som var forventet. Han ble han møtt med seks minutters stående ovasjon fra publikum før selve filmen startet på gallavisningen, et sjeldent øyeblikk selv i Cannes-sammenheng. Men jubelen tok slutt etter hvert som handlingen i den brutale og groteske filmen åpenbarte seg, og over 100 personer skal ha forlatt den store Grand Theatre Lumière-salen i Cannes festivalpalass. Cannes-publikummet er ellers vant til det meste, men også reaksjonene på sosiale medier, grundig fyrt opp av de som valgte å rømme salen, viser at von Trier har gjort det igjen, og denne gangen med en film som i det store og hele oppsummerer hans virke som filmskaper gjennom Jack (Matt Dillon) og Vergils (Bruno Ganz) filosofiske diskusjoner om kunst, menneskenatur og i det hele tatt natur mellom drapene.

Jeg kan se paralleller mellom denne og min forrige film «Nymphomaniac», men de største parallellene er dialogen vi har utenfor selve filmen som går ut på å kommentere sekvenser og enkeltscener. På ett punkt kunne jeg se at alle kvinnene i filmen rett og slett er dumme, og den replikken gir jeg så til Vergil fordi det er åpenbart for alle at slik er det i filmen, sier von Trier, som på spørsmål om han også syns kvinnene i filmen er dumme legger til: – De er skrevet som karikaturer. Det som skjer er at selv om alle mine filmer har et utgangspunkt i humor, men det er ikke alltid det kommer ut på den måten.

Les også: – Hvordan skal jeg fortelle barna mine at jeg blir arrestert?

Hvor mye av deg selv og dine filmer syns du selv at du ser i Jack og filmen for øvrig, siden du også innlemmer klipp fra dine tidligere filmer?

Grunnprinsippene for kunst og for det å kunne forstå kunst, er å forstå hvilken skade det kan gjøre på omgivelsene, som denne filmen viser. Eller det er helst ambisjonene som er skadelige. Jeg har aldri drept noen, men skulle jeg velge å drepe noen måtte det blitt en journalist, sier han og smiler tvetydig.

Han har fortsatt slagkraften i behold, verbalt sett, og han er den smilende imøtekommenheten og skarpheten selv, slik han alltid har vært.

Er det noe du angrer?

Jeg tror ikke på anger. Det du sier og gjør er du selv ansvarlig for, uten inntak, men det er klart jeg kan bli lei meg for at enkelte ting har blitt som de har blitt. Jeg har hele mitt liv levd i den troen at jeg er en god far, men nå som alle barna er i 20-årene så skriker de til meg om at jeg alltid har latt filmen komme foran dem. Det gjør meg jo trist at noen av dem også har problemer, som med angst, men samtidig er de morsomme, og jeg er blitt bestefar. Judith heter hun, sier han og legger til: – En av sønnene mine har også skiftet navn fra Trier til noe som definitivt ikke er Trier, og han har sett flere filmer enn meg, men jeg tror ikke han vil bli filmskaper. Han studerer nå til å bli prest. Jeg er ikke religiøs, og det tror jeg ikke han er heller.

Så det er en protest mot sin far?

Jeg tror han hadde så dårlig eksamen at det enten var teologi eller eskimologi han hadde mulighet til å komme inn på.

Les også om Lars von Triers liv, fall og tilbakekomst: Vender tilbake til åstedet

Albert Speer

I «The House That Jack Built» utdyper han i en lang sekvens sitt syn på tysk krigsarkitektur og Albert Speer, som var det eneste han ikke ville trekke tilbake fra sine famøse uttalelser da han ble kastet ut av Cannes for sju år siden. Han mente at selv om han selvsagt ikke kan like det nazismen sto for, så kunne han se skjønnheten i arkitekturen til Albert Speer. Den gangen sa han også at han kunne fårstå Hitler.

Ingen forstår noen. I Hitler kan jeg se en mann som er i deep shit, og det å forstå dette er også en del av livet, i stedet å bare se han som et monster. Motsetningen til å tenke på Hitler som kun et monster er å erkjenne hordan vi alle har et snev av noe i oss som kunne gjort oss til modere. Men for de aller fleste av oss så har heldigvis en sivilisasjon og et demokrati som hindrer oss i å gå den retningen, sier von Trier, og forteller at de siste årene og innspillingen av «The House That Jack Built» har vært så krevende at noen flere langfilmer har han ikke umiddelbare planer om.

Men jeg en idé om å lage en suite på 36 filmer a 10 minutter, basert på en fransk filmprofessors bok om de 36 forskjellige plotene som det er mulig å ha innen film, og siden det er så korte filmer det er snakk om håper jeg å kunne ha noen riktig gode skuespillere med på laget, avslutter han, før han rekker fram hånden et et vennlig takk til farvel.

Les også: Skulle tvinges til nakenscene

Mer fra Dagsavisen