Toril Brekke: – Krig er det aller verste

– Jeg ville skrive et verk om overgrep, sier Toril Brekke til Dagsavisen.

Boka «Kobrahjerte» er ute nå. Det er andre bind i en trilogi, etter «Alle elsket moren din», men kan også leses frittstående.

– Bøkene kan absolutt leses hver for seg. Men leser du alle tre, ser du enda tydeligere linjene, hvordan bøkene tar opp hva enkeltstående mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre i nære relasjoner, og hva vi gjør mot hverandre på mer overordna plan, særlig i krig, sier Brekke.

Les også: Sjokkert over Amazon-jobben

Oslo på 50-60-tallet

Siden debuten i 1976 har hun skrevet flere titalls bøker, for voksne, ungdom og barn, inkludert en biografi om sin far, poeten Paal Brekke. Mest kjent er kanskje trilogien om norske amerikafarerne, «Drømmen om Amerika», «Gullrush» og «Det lovede landet», men hun har også skrevet om norsk jordmorhistorie i «Sara» og «Brostein», om Løkken verk og Orklas historie i «Bergskatt», og om en fargerik norsk-italiensk familie i «Marmor». Blant mye annet.

– Utgangspunktet i «Alle elsket moren din» og «Kobrahjerte» er det Oslo jeg selv vokste opp i på 1950- og 60-tallet. Det er praktisk, for da slipper jeg research. Jeg husker hvordan det så ut, hva folk spiste til middag, og hvordan det var på Hartvig Nissen videregående, der romanenes hovedperson Agathe går og jeg i min tid gikk, sier Brekke.

Resultatet er et deilig tidsbilde av Oslo, i en tid der det var sagbruk på Hasle, teglverk på Hovin, og en snackbar med kaffe, pølser og softice i Skippergata. På Grønland henger alkoholikerne i lugubre kneiper, om de ikke skjøtter vakta si som dagarbeider uten fast kontrakt hos Jøtul støperi i Lodalen. På Hovin bor folk flest i blokk, mens en og annen ingeniør eller skomaker bor i rekkehus.

Les også: Ennio Morricone i Telenor Arena: En intens opplevelse

Klasse

Klassebevisstheten er tydelig i Brekkes romaner. Men den aller nyeste, «Kobrahjerte», viser også med all mulig tydelighet at overgrep skjer i alle samfunnslag, uavhengig av klasse, status og økonomi. Agathes venninne, som har en far som er alkoholiker og tilhører den delen av arbeiderklassen som sliter med å få det til å gå rundt, utsettes for voldtekt. Men det, viser det seg, gjør også Agathes kusine, Madeleine, som vokser opp i sus og dus i Frankrike.

– Agathes tante, Madeleines mor, har giftet seg inn i den franske overklassen. Familien var del av det franske kolonistyret av det som på den tida het Fransk Indokina, i dag Vietnam. Så Madeleine på skole i Saigon, før kolonistyret avvikles og hun flytter til Paris. Der er alt veldig strengt. Hun går på en konservativ katolsk skole, og er i en alder av seksten år allerede forlovet med barndomskjæresten, vietnamesiske Ahn Jean.

Fanget i forlovelse

Alle elsker Ahn Jean, de synes han er helt fantastisk. Agathe er også fascinert. Bare Madeleine, viser det seg etter hvert, sliter med forlovelsen. I romanens dramatiske klimaks ser leseren hvor galt det faktisk er fatt.

– Hun vil være fri. Vil ikke være med Ahn Jean, men klarer ikke bryte løs. Overgrepene i «Kobrahjerte» er det han som står for. Han har internalisert de undertrykte kolonisertes hat mot koloniherrene, og tar det, ubevisst eller ikke, ut på Madeleine. Ahn Jean er egentlig en fin fyr, men preget av landets historie. Han tar hevn på vegne av kulturen. I mange tidligere koloniland har folk fremdeles en slags underdanig holdning til hvite mennesker, folk som ligner kolonistene. I andre land er hatet mot Vesten ekstremt tydelig, se bare til IS, sier Toril Brekke.

Antikrigsbok

På sekstitallet er Vietnamkrigen den konflikten som får mest oppmerksomhet. Dessuten er frykten for atomkrig stor, i en tid preget av kald krig og såkalt atomvåpenbalanse blokkene imellom.

– Agathes mormor er den klokeste stemmen i trilogien. Hun sier at krig er det største overgrepet mot mødre og sønner. Imperialisme er krig, sier hun, og krig er maktmisbruk. Makta sitter trygt, det er vanlige folk som taper på krigen, og som dør i den, sier Brekke.

Parallelt med dette har hovedperson Agathe også en slags feministisk oppvåkning. Hun leser Simone de Beauvoirs «Det annet kjønn», og reflekterer over hva teksten faktisk betyr. Så langt i livet har hun lengtet etter kjernefamilien hun føler «alle andre», og da særlig Madeleine, har. Selv er hun vokst opp i skyggen av en mor som alle riktig nok elsket, men som forlot henne og broren for å bli musiker i København, og etterlot barna hos en stefar som er snill, men ikke er deres faktiske far.

– Agathe har klamret seg til drømmen om å være en «ordentlig familie». Men litt etter litt har hun en slags oppvåkning. Hun gjør seg noen dårlige erfaringer med menn, men også en veldig god, og oppdager at hun kan være fri. Hun trenger ikke lenger leve i noens skygge, men velge sitt eget liv, sier Brekke.