---
KUNST: Kunstsilos åpningsutstilling
«Nordiske lidenskaper»
Kunstsilo, Kristiansand
---
KRISTIANSAND (Dagsavisen): Hvem skulle trodd at det finnes så mye bra norsk og nordisk moderne kunst fra 1900-tallet? Kunstsilos åpningsutstilling med Nicolai Tangens samling åpner døren til et kunstfelt som er både undervurdert og underkommunisert. Bortsett fra Edvard Munch og Asger Jorn var det få nordiske kunstnere i front av den europeiske avantgardekunsten. Men det er så mange gode og særegne kunstnere i det store feltet bak de berømte kunstnerne, at Kunstsilos åpningsutstilling «Nordiske lidenskaper» imponerer med gjennomgående kvalitet.
Det er interessant at både Nicolai Tangen og Stein Erik Hagen samler på norsk og nordisk 1900-tallskunst. Begge er milliardærer, og begge har brukt kunsthistorikeren Steinar Gjessing som rådgiver. Så det er egentlig ham vi kan takke for at dette lenge undervurderte feltet nå er meget godt dekket i de to private samlingene.
Det er allment akseptert at det er store hull i de offentlige kunstmuseenes 1900-talls samlinger. Skal kunnskapen om det historisk nære århundret bli bedre, er publikum avhengig av at samarbeidet mellom offentlige museer og private samlere fungerer.
Les også: Kunstsilo gjør Kristiansand til en storby (+)
Det har vært stille rundt Rimi-Hagens Canica-samling de siste årene, etter at samarbeidet i forbindelse med tilbudet til Nasjonalmuseet om fritt innlån fra samlingen havarerte. Nicolai Tangen kommer bedre ut av det. Han kjører offensivt med en gedigen bokutgivelse (de to første bindene dekker malerier, minst to bind til er planlagt) og en stor Kunstsilo-utstilling som bare viser en liten del av samlingen. Den erfarne museumsmannen Åsmund Thorkildsen har vært kurator, og han har gjort et bredt, spisset og tematisk utvalg som fungerer ypperlig pedagogisk.

Utstillingstittelens «lidenskap» er vanskelig å finne igjen i kunsten – bortsett fra noen enkeltkunstnere som Willibald Storn. Han er representert med en herlig, men litt tannløs, rekonstruksjon av den sagnomsuste installasjonen «Coca Donald samfunn – ikke ta meg» fra 1969. Sammen med Kjartan Slettemark og andre politisk radikale kunstnere fra 1960- og 70-tallet utgjør de et viltert og tiltalende tilskudd i en utstilling som i stor grad dreier rundt formale problemstillinger. Slik jeg ser det er 1900-tallet de store omveltningenes tid, reflektert i et kunstliv som søkte konfrontasjon og nyskaping. Det er der, i kunstnernes bakenforliggende beveggrunner, du finner lidenskapen. Disse tendensene er veldig tydelig til stede i utvalget, men kuratoren er flink til å påpeke at kunstfeltet var mer mangfoldig og fasettert enn som så.
Les også: Endelig den internasjonale Munch-suksessen med Munchs naturmotiver i Oslo (+)
I tillegg til gode presentasjoner som utdyper vårt forhold til betydelige, norske enkeltkunstnere som Per Kleiva og Grete Nash, (keramikken hennes er hentet fra museets egen samling), har kuratoren valgt en rekke svenske, danske, finske og noen få islandske kunstnere som det er en utsøkt glede å bli bedre kjent med.

Thorkildsen bruker vandringen gjennom tre etasjer til å demonstrere ulike utstillingsprinsipper. Han kommer godt fra oppgaven, både med salonghenging kant-i-kant og kronologisk horisontalpresentasjon. Utstillingen viser over 600 verk fordelt på tre etasjer og 3300 kvadratmeter av Kunstsilos totalt 8500 kvadratmeter. Utstillingen er så stor at det er krevende selv for profesjonelle museumsgjengere, men den høye kvaliteten og den visuelle variasjonen gjør det verdt innsatsen.

En hel vegg er viet portretter, kalt «Minnealbum over det moderne mennesket». Der blir det bevist, i motsetning til hva Nicolai Tangen hevder, at samlingen inneholder en god del figurativ kunst. For eksempel vises et nydelig barneportrett av Ola Billgren, som jeg trodde var et ukjent Odd Nerdrum-maleri. Både islandske og finske kunstnere er kommet inn i samlingen ganske nylig. De islandske kunstnerne står i en særstilling med sine senmodernistiske, humoristiske prosjekter. Og den store bredden av finske kunstnere gjør at du kan oppdage et nytt land og en ny kultur.

I den moderne konsumkulturen er kunsten først og fremst et virkemiddel som skal tjene andre formål, som turisme. Kunstens erkjennelsesverdi er av underordnet betydning i et system som først og fremst er opptatt av summen på bunnlinjen. Kunstsilo preges av dette, blant annet gjennom fraværet av en kunstnerisk direktør. I utstillingen ser du det gjennom de altfor få og korte informasjonstekstene, noe som tyder på at formidlingsavdelingen har hatt alt for stor innflytelse på presentasjonen.
Les også: Det burde ikke herske tvil om at Odd Nerdrum er en av våre beste kunstnere når han nå har åpnet museum (+)
Man kan diskutere Nicolai Tangens maktbruk i oppbyggingen av Kunstsilo. Men han har gitt disposisjonsretten over 5.500 kunstverk til Sørlandets nye kunstmuseum. Men samleren er også sjef for oljefondet, så han er ikke fremmed for økonomisk måltenkning og -styring. Det kan være grunnen til at det hittil synes å ha vært mer prat om størrelsen på samlingen enn dens innhold. Hans samling er mer enn dobbelt så stor som museets to andre samlinger til sammen. Det er å håpe at Kunstsilo evner å synliggjøre de to andre samlingene bedre enn den symbolsk talende skiltingen over inngangsdøren, der kun Tangen-samlingen står nevnt, gir bud om.

Slik utstillingsarealene er brukt nå er det ikke plass til en samlingspresentasjon. Men ett kunstverk vises permanent: Marianne Heskes «Prosjekt Gjerdeløa» har fått en prominent plassering oppunder silorørene i fjerde etasje. Den gamle utløa og harpikskopien spiller fantastisk fint sammen med den vakre arkitekturen. Detaljene i treverket snakker godt sammen med detaljene i betongkonstruksjonen.
Det er all grunn til å hylle Nicolai Tangen for at han kjøpte det sentrale verket fra etterkrigstiden foran nesen på Nasjonalmuseet. Gjerdeløa er et ikonisk kunstverk av internasjonal betydning, og den spektakulære og permanente plasseringen gjør det til en attraksjon som kan lokke kunstturister til sørlandshovedstaden i år fremover.