Bøker

Krig, doping og «Tour-tur»

Vanligvis skriver Geir Stian Ulstein om «krig og fred og sånn». Nå har han skrevet boka om historiens hardeste sykkelritt, nærmere bestemt første Tour de France etter første verdenskrig i 1919.

– Vanligvis skriver jeg veldig alvorlige romaner om krig og fred og sånn. Nå ble det om krig og fred likevel, men med galgenhumor. Man kan ikke annet enn å se på det med humor.

Det sier sykkelentusiast, historiker og forfatter, Geir Stian Ulstein. Fra før har han skrevet fire essaybøker om sykling, men også romaner om andre temaer.

Nå har han slått sammen de to interessene i én roman om historiens hardeste sykkelritt – og krigen som skapte det. Vi snakker om Tour de France, nærmere bestemt etter første verdenskrig, i 1919, derav tittelen «Tour DØ France».

Det var mens Ulstein jobbet med sin første essaybok om sykling, «Drømmenes fjell» (Spartacus 2015), om de mytiske sykkelbakkene i Alpene, at Fri Flyt forlag tok kontakt med forfatteren for å skrive om norske sykkelbakker.

Samtidig var Ulstein i gang med en roman om rittet, som tar oss med 100 år tilbake i tid til et annerledes Europa. Dermed ble det naturlig å samarbeide med Fri Flyt også om romanen som tar for seg både sykkel og krig.

Les også: Vi sier vi ønsker å spise mindre av det, og så gjør vi faktisk det

Ut i skyttergravene

Først og fremst er det en roman, men alt har utgangspunkt i historiske hendelser, og det som fortelles er stort sett sant.

– Første Touren etter krigen, sendte man rytterne ut i restene av skyttergravene, bare sju måneder etter at det ble fred i november 1918, forteller Ulstein som begynte å utvikle en roman ut ifra de historiske faktaene om denne hendelsen. Det er bare én liten detalj: Det var ingen nordmenn med i dette Tour de France-rittet, men det er det i romanen.

– Jeg har lyst til å si at det er uvisst, men nei, det var dessverre ikke nordmenn med. I «Tour DØ France» havner derimot noen norske veteraner fra første verdenskrig i rittet, og deres historie spinnes sammen med det som faktisk skjedde. Mange vil nok ha problemer med å gjennomskue hva som er fakta og hva som er fiksjon, så snart jeg får romanen litt på avstand vil jeg ikke engang selv huske det, forteller Ulstein.

Les også: Det blir ikke pumpet dritt ut i fjorden!

Whisky på flaska

Noe som var historisk korrekt, var bruken av prestasjonsfremmende midler, noe man gjorde i krigen. Så kom freden og Touren.

– De brukte alt mulig, holdt jeg på å si. Et sitat jeg har i boka, er «prøv alt, i tilfelle noe virker». Og det var jo sånn det var. Jeg kan ikke ramse opp alt, men det gikk jo i ting som er dødelig i rett dose, men som kan være prestasjonsfremmende når du treffer på doseringa. Eller de håpet det kunne være det.

Geir Stian Ulstein har fulgt sykkelsporten siden 1996. I tillegg til å la seg fascinere av sykkelbakker og krigshistorie, synes han også doping-historikken har vært litt av sjarmen med sykkelsporten: – Om noe så utenomjordisk ut, så var det nesten alltid det.
FOTO: TOR SIMEN ULSTEIN

Geir Stian Ulstein har fulgt sykkelsporten siden 1996. I tillegg til å la seg fascinere av sykkelbakker og krigshistorie, synes han også doping-historikken har vært litt av sjarmen med sykkelsporten: – Om noe så utenomjordisk ut, så var det nesten alltid det. Foto: Tor Simen Ulstein

En annen trend Ulstein fant interessant, med tanke på dagens fokus på riktig balanse av sukker og salt i sportsdrikker under harde økter, var at det heller var viktig å ha minst mulig væske i kroppen.

– Dét regnet de som positivt. Og i drikkeflaskene den gang var det gjerne en blanding av whisky og champagne, eller øl, vin og vodka. Sett i retrospekt, er det en veldig komisk kontrast til touren nå, og den glamouren, med disse helt strigla veiene, i motsetning til stiene over fjellene man hadde i 1919, og der man bare kunne velge ett gir, og tok amfetamin.

– Hva med heroin?

– Ikke i boka mi. Hvis noen sa det ga prestasjonsfremmende effekt, så sikkert. Jeg tror det var veldig normalt å bruke dop generelt. Det var det i varierende grad helt fram til Lance Armstrongs fall. I den perioden var det nok få av sammenlagt-rytterne som ikke prøvde seg på kunstige snarveier.

Les også: Kirken har mistet 214.000 medlemmer

Sjarmerende doping

Ulstein som har fulgt sykkelsporten siden 1996 da danske Bjarne Riis var på topp, mener også doping-historikken har vært litt av sjarmen med sykkelsporten:

– Du klarte ikke tro på prestasjonene, nesten. Om det var noen som dro voldsomt i en bakke, for eksempel, om noe så utenomjordisk ut, så var det nesten alltid det. Det var ganske merkbart en periode. I dag tenker man at det er en del reinere, men fremdeles er det nok bruk av doping, særlig i mindre doser, som er vanskelig å spore.

Likevel mener han det kan forstås at ryttere fortsatt finner på å dope seg, selv om det naturligvis er juks.

– I fotball, for eksempel, er det ganske mange som kan leve av å drive med det. Det er mange lag og ligaer, mens i sykkel er det omtrent 200 som starter i touren. Finner du en snarvei og tenker at alle andre har tatt den allerede, er terskelen lav for å gjøre det samme. Men generelt er det en mye renere sport enn for bare ti år siden, og vi sitter ikke lenger og venter på neste dopingavsløring.

Les også: Kan man være en god nok mor, og leve et godt liv, uten å ta ansvar?

###

«Tour DØ France» av Geir Stian Ulstein

Alltid opptatt av historie

Men det som gjør det ekstra morsomt å skrive om sykkelsporten, er at den alltid har vært opptatt av historie, forteller Ulstein.

– For eksempel har du fjellovergangene. Hvem var først opp bakken dét og dét året. Det gir rytterens navn «evig» berømmelse å passere over et berømt fjell først, Kaggestad kommer til å gjenta det for all fremtid hver gang nettopp det fjellet er med i Touren. Man har bygd en mytologi rundt sporten. Det å følge med på sykkelsporten, og det å skrive om sykling innebærer å bli utsatt for et tonn av historie, enten hentet rett fra ritt, eller om syklister som var motstandshelter, spioner, smuglere, eller desertører som de norske heltene i «Tour DØ France».

Les også: Vi har snakket med en baransatt som tjente 100 kroner timen

Mer fra Dagsavisen