Historien om en (fraværende) mor

En mor har barnet sitt hver onsdag og annenhver helg. Etter hvert har hun henne sjeldnere, datteren vil helst leve hos far, hun orker ikke all bagasjen og flyttingen. Ville du tenkt: hva har mor gjort? Ville du tenkt at hun var en dårligere mor enn gjennomsnittet? Eller i alle fall en mor som hadde tatt noen valg i livet som indirekte valgte bort datteren?

Det er spørsmål debutant Hanna Stoltenberg stilte seg da hun skrev på sin første roman «Nada», på Gyldendal forlag. Den usminkede sannheten prøvde hun å finne i karakteren Karin.

– Jeg visste tidlig at boka skulle handle om en kvinne som har kommet til et punkt i livet der det er blitt for sent for noen valg, men som desperat prøver å holde det mulighetsrommet åpent ved å ikke ta valg. Karin tror at valg gjør henne eldre, at valg vil begrense henne mer. Hun tror at ved å gi slipp på alt, ikke forplikte seg, ved å holde alt åpent, så vil hun bevare en tilværelse der hele verden til enhver tid ligger åpent for henne. Men det som skjer med henne er at verden, eller omstendighetene, velger for henne. En slik type tankegang får etter hvert noen helt reelle konsekvenser, sier Stoltenberg.

Les også: Her er sommerens store leseguide

Valgfrihetens begrensninger

En av konsekvensene er at det er nærmest umulig å påberope seg morsrollen, samtidig som hun vil fri seg fra samfunnets forventninger av hva det vil si å være moderlig og dermed omsorgsfull.

– Jeg synes mor-datter-forholdet var spennende å utforske, for det er så mye forventninger knyttet til det forholdet, mye mer enn mor-sønn eller til og med far-sønn.

– Videre var jeg interessert i hvordan omsorg ofte er et bindemiddel i relasjoner mellom kvinner, og kanskje særlig mellom mor og datter. Moren, Karin, har ikke dette omsorgsspråket, eller det mange forbinder med omsorg, som handler mye om å repetere handlinger, gjøre det samme igjen og igjen, og skape en trygghet, stabilitet for barnet sitt. Det er så definerende for hvordan vi bedømmer en mor, sier hun.

Les også: – Bøker kan vekke folks empati

Mislykket mamma

Stoltenberg har skrevet fram en mor det er lett å dømme. Hun vil ikke eies, hun flykter fra alle som prøver å forankre henne, til og med datteren, og hun tviholder på retten til å ha definisjonsmakt over sin egen historie.

Datteren Helene derimot, som har stått i spagat mellom mor og far store deler av livet, søker det motsatte: steder og mennesker å høre til. Når det kreves av Karin å hjelpe datteren i en vanskelig livssituasjon kolliderer de to virkelighetsforståelsene; den fraværende versus den «gode nok» moren.

– Jeg synes mor-datter-forholdet var spennende å utforske, for det er så mye forventninger knyttet til det forholdet, sier sommerdebutant Hanna Stoltenberg. Foto: Mimsy Møller

– De representerer to veldig forskjellige måter å leve livene sine på. For Helene handler det om at familien er et organiserende prinsipp og kjerne, for Karin handler det om det stikk motsatte. Det er enkelt å tenke at Helene lever et rikere liv, og til en viss grad er det nok det. Men Karin henter mye styrke fra at hun i det minste vet hvem hun er når hun er alene. Hun tror hun lever et mer autentisk liv enn datteren, fordi hun ikke har latt seg definere av et annet menneske, av en familiestruktur, sier Stoltenberg.

Forakt for det feminine

Gjennom Karin har Stoltenberg skrevet om hva som kan virke begrensende på en kvinnes liv. Det første er morsrollen.

– Hun har forakt for myk kvinnelighet, falsk kvinnelighet, en kvinnelighet som hun opplever som et skuespill, som hun for øvrig ser veldig i sin egen mor. Karin er en karakter som vil ha orden og kontroll. Alt som er kroppslig og intimt blir fort kaotisk for henne. For henne gjelder det relasjoner som foreldre, barn, søsken – slektskap kan føles så intimt at det blir ubehagelig, sier hun.

Stø i en utrygg verden

Det andre som stadig virker begrensende på Karin er langt størrre enn den snevre morsrollen. Som kvinne føler hun seg stadig utrygg, og hun prøver å eliminere muligheten for at et annet menneske kan definere hennes historie. Det utrygge som potensielt kan omdefinere henne, viser seg gjennom små episoder: en elsker hun føler seg iakttatt av, en sovevoldtekt hun ikke anser for å være en voldtekt, et tyveri på gata.

– Det handler om den følelsen mange kvinner sitter med tror jeg, av at grensene dine er lett å tråkke over, at de er for porøse og at folk kan trå inni deg uten at du har sagt ja til det. Det hintes til at det har skjedd en del ganger med Karin da hun var yngre. Karin føler nok at verden har tatt ting fra henne som hun ikke var villig til å gi, og derfor har hun et ekstremt behov for å ha kontroll på det som voksen, sier Stoltenberg.

– Bokas utgangspunkt, det faktum at hun blir mor, er rammet inn av to ganske fæle faktorer: en sovevoldtekt (ikke av barnefaren, men endog), og det faktum at hun velger å bli mor mest i håpet om at hun skal få et annet liv. Du kommenterer en tid der definisjonen av hva som kaltes seksuell trakassering og voldtekt var mye snevrere enn i dag?

– Det er ganske nylig at vi har fått et språk for det, for alle de ulike situasjonene og overtredelsene som lenge bare ble stuet sammen i «gråsonen». Jeg er 30 nå, og selv da jeg gikk på videregående kan jeg huske at jeg og venninnene mine ikke hadde noe språk for den type overtramp. Jeg tror vi så det som en naturlig del av det å være kvinne og utforske sin egen seksualitet. Den prosessen var preget og formet av overtramp. Jeg tror vi, eller jeg, opplevde at det var noe uunngåelig med den situasjonen.

– Hadde du spurt Karin om hun hadde blitt voldtatt, hadde hun nok ikke innrømmet det, hun ville ikke ikledd seg den offerrollen. I etterkant av en maktesløs situasjon kan hun ta kontroll ved å bestemme seg for om grensene hennes ble tråkket over, eller om hendelsen bare var en del av å være et ungt menneske i verden som testet ut ting: Kanskje hadde hun noen dårlige opplevelser, men hun hadde i det minste autonomi, sier Stoltenberg.

I en hverdag der Karin ofte står i fare for å miste kontroll, ser hun på graviditeten som en vei ut av kaoset.

– For Karins del blir graviditeten noe som kan løfte henne ut av noe som var kaotisk, utrygt og uforståelig og inn noe som hadde veldig klare rammer. Hun ville bli gjerdet inn. Problemet er bare at i det hun ble gjerdet inn av morsrollen, så ble det klaustrofobisk, det også.

Historien du forteller

I stor grad handler «Nada» om historien vi ønsker å fortelle om oss selv, og hvordan den vanskelig lar seg eksistere parallelt med andres hvis du ikke slipper noen inn. I romanen er det et punkt der Karin trekker fram en historie om barndommen hun har fortalt mange ganger før, som et forhandlingskort nærmest; hun ikler seg en historie hun har kontroll på hvordan hun kommer ut av.

– Jeg kjenner meg godt igjen i det, å føle at du siterer deg selv når du møter en ny person, fordi du forteller en historie om deg selv du vet at «funker». Du har testet den ut før, kanskje er den sårbar og utleverende til og med, samtidig som du har full kontroll på hva du skal fortelle. På et vis er det noe ubevisst manipulerende ved det. Jeg datet en gang en fyr som sa at han merket at jeg hadde fortalt historien «om meg selv» før, og at han gledet seg til å høre noe jeg ikke hadde et så tydelig språk for. Det var ganske invaderende, men så riktig sett!

– Noe av det jeg husker best fra da jeg datet var nettopp å fortelle historien om meg selv. At du ble til via det du fortalte. For hver gang ble du på et vis til et nytt menneske, kanskje justerte du litt på historien, så du kom nærmere og nærmere den du vil være. Det gjør du hos psykologen, du gjør det i nye bekjentskaper, du gjør det i starten av en romanse – for det er de gangene du virkelig får lov til å starte en fortellingen om deg selv på nytt. Det er veldig tiltrekkende! Karin synes det er behagelig når hun får begynne å fortelle historien om seg selv på nytt. Når hun får lov til å være det hun sier at hun er. Men med en gang du blir kjent med noen, og du begynner å fortelle nok til at de begynner å tolke deg, så blir man sett i kortene på en måte man ikke har kontroll på. For Karin, for de fleste, er det fryktelig skummelt. Da er plutselig personligheten din i noen andres hender, da er det de som former deg.