«Foreldrene må tørre å være litt kjipe. Litt autoritære»

– Foreldre kan slappe litt mer av. De trenger ikke være så perfeksjonistiske. Det er ikke bra for ungdommen heller, sånn vi holder på, sier Line Marie Warholm til Dagsavisen.

Hun er psykolog med erfaring fra offentlig helsevern, privat praksis, familievern og rettsvesenet. Nå har hun skrevet boka «Kule kids», som kommer i salg i slutten av denne uka.

Les også: – Det er en misforståelse at man sover natten gjennom. Det er det ingen som gjør

Mer motgang

«Kule kids» har undertittelen «– og foreldre som strever med å slippe taket».

– Mange av tingene vi gjør for ungdom i dag er bjørnetjenester. Vi skaper unge voksne som ikke er helt rustet for livet. Vi må heller gi ungdommen mer motgang, så de kan lære seg å tåle livet, i stedet for at vi skal beskytte dem mot alt ubehag og smerte hele tiden. Om vi ikke stiller krav til tenåringene våre, undervurderer vi dem. Det er ingenting som bygger mestring og selvtillit så bra som å få prøve seg på ting. Om vi verken stiller krav eller grenser, fratar vi ungdommen mye mestring, sier Warholm.

Les også: Etter tjue år som fortellerkunstner er hun bekymret: Flere og flere barn klarer ikke å konsentrere seg uten bilder

Vær røtter

Psykologen understreker at det er tenåringer hun snakker om, ikke småbarn. De aller minste barna skulle gjerne hatt mer tid sammen med foreldrene i stedet for i barnehagen, mener psykologen. Paradokset er at vi duller sånn med tenåringene, som tåler så mye mer enn de minste.

– Den vennskapelige tonen der vi vil at ungdommene våre først og fremst skal synes at vi er kule å være sammen med – det er ikke den ungdom trenger. De trenger ikke foreldre som venner. De trenger at noen er eldre og stødigere. Foreldre må tørre å være litt gammeldagse. Være røttene, ikke så opptatt av å henge med på alt ungdom er opptatt av, sier hun.

Sett grenser

Det er ikke bare lett for mange foreldre.

– Vi må tørre å være litt kjipe. Litt autoritære. Men det betyr ikke at vi ikke skal ha gode samtaler. Tenåringsforeldre må fremdeles følge med på hovedtrekkene i hva som skjer i barnas liv. Skal fremdeles være følelsesmessig nære. Men når barna er blitt tenåringer er det ikke lenger nødvendig å stille på hver eneste trening, å kjøre dem overalt, å innrette hele livet etter dem. La tenåringene finne utav ting selv. La dem få lov til å være sinte og frustrerte, og vis når du blir det selv også. Er man for snill og ettergivende, lærer barna bare at foreldrene er svake og enkle å manipulere. Det gir større trygghet for ungdom å vite at de voksne passer på og setter grenser, sier Line Marie Warholm.

Prestasjonspress

Som psykolog får hun både utbrente foreldre og frustrerte ungdommer til samtale.

– Noen foreldre, særlig mødre, krever av seg selv at de skal elske å være sammen med barna sine hvert minutt av tiden. At de skal være der for dem, konstant. De blir så lettet når jeg sier at det ikke er nødvendig! For det er det virkelig ikke. Ungdom skal søke utover, mot jevnaldrende venner, uten at mamma og pappa er med. Ingen blir lykkelig av å være midpunktet i andres liv. Det gir også økt prestasjonspress. Man vil jo ikke skuffe mamma eller pappa, når de virker så voldsomt interesserte i den der fotballkampen, sier «Kule kids»-forfatteren.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Gøy voksenliv

Dessuten er det sunt for ungdom å se at voksne har sitt eget liv.

– Jeg har hatt unge mennesker på kontoret som forteller at de gruer seg til å bli voksne, for det virker som det kun er stress, et liv fylt av kjipe oppgaver og arbeid man gjør for alle andre. Og de har dessverre rett – mange voksne kjeder seg i familielivet sitt. Disse mammaene – for det er oftest mammaer – trenger å finne noe de liker å gjøre for seg selv, gjerne sammen med andre voksne, uten at barna er med. Når de voksne har fine opplevelser og gode samtaler som tenåringene ikke er del av, lærer ungdommene at det fins noe å glede seg til når de blir voksne. En egen verden de kan se fram til, sier Warholm.

Livets motgang

Når foreldrene forsøker å være barnas bestevenner, mister barna to ting, forklarer hun: Ikke får barna motstanden jevnaldrende venner tilbyr, sånn at de lærer å diskutere, tilpasse seg og stå for egne tanker. Dessuten mister de foreldrene som trygge autoriteter de kan gjøre opprør mot for å finne sin egen vei – de vil ikke være kjipe mot en mamma som prøver så hardt på å være «kul kompis».

– Foreldre kan ikke og skal ikke beskytte barna mot alle vanskelige følelser! Livet er fullt av nederlag. Ting vi ikke får til. Negative tilbakemeldinger. Alle slags skuffelser. Ingen klarer å komme seg gjennom livet uten å støte på motgang. Om ungdom får angst og depresjoner av å møte den virkelige verden, har ikke foreldrene gjort en god nok jobb med å ruste dem, sier psykologen.

Les også: «Vi ser en økning i antall fødselsdepresjoner»

Sykeliggjørende språk

Det er nemlig ikke sikkert at offerrollen er den beste, for noen.

– Det er noe med ordbruken, hos foreldre, ungdom, skole, media og samfunnet totalt, som undergraver i stedet for å bygge opp. Vi har et sykeliggjørende språk. «Ungdom utsettes for press», sier vi. Ok, tenker jeg, men press er jo noe man kan stå imot? Man trenger ikke bøye seg for det, behøver ikke se seg selv om et offer i møte med presset.

«Sånn er livet»

I stedet kan foreldre si til barna sine at det faktisk ikke er så viktig å leve opp til alles forventninger.

– Det er ok ikke å lykkes i alt, men det er fint å prøve likevel. Vi må hjelpe tenåringene å sette grenser. «Om du blir stresset fordi du ikke orker å prestere på skolen og i idrett og musikk og i sosiale medier, så må du kanskje droppe ambisjonene på noen arenaer. Leit, men sånn er livet».

Les også: Slik forhandler du med barnet ditt (+)

Ansvarliggjøring

Samtidig må foreldrene tørre å ansvarliggjøre ungdommene sine, sier Line Marie Warholm:

– Hvordan ønsker du selv at livet skal være, hva er egentlig viktigst for deg? Både ungdom og voksne har godt av det spørsmålet.

Selv om ingen kan velge et liv uten motstand.

– Til min praksis som psykolog kommer helt vanlige, oppegående ungdommer og tror de er syke. Vi bruker ord som angst og depersjon og press om det som er helt vanlige tilstander i livet, og krever behandling med en gang livet er litt vanskelig. Men man kan være nervøs og grue seg til en muntlig framføring på skolen uten dermed å ha angst, eller være litt sjenert uten å ha sosial angst. Kjærlighetssorg er smertefullt, men en normal følelse, ingen depresjon. Det går over, og så vokser man på det, sier forfatteren av «Kule kids».