Bøker

Sarah Zahid med ny diktsamling: – Jeg har prøvd å leke litt med sjangeren

Fire år etter debuten kommer Sarah Zahid med sin andre diktsamling. Denne gangen med fiktive karakterer, ekte steder og store kontraster.

– Med denne boka og disse karakterene kan jeg skrive friere, mer utforskende og skamløst.

Det sier poet og samfunnsdebattant Sarah Zahid (25) til Dagsavisen, som møter henne under Flamme Forlags pressekonferanse for bøkene de gir ut denne høsten. Blant dem er Zahids andre diktsamling, «Bjørnholt VGS». I 2018 debuterte hun med «La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve», en til dels selvbiografisk diktsamling om jeg-personen Sarah, som leserne følger gjennom barndom og oppvekst på Holmlia, fram til videregående skole i byen, og drømmen om voksenlivet. Der skrev hun om Holmlia-hallen som lukter klor og gummi, trønderrasisten i naboleiligheten, chapati og dhesi-sanger og barn kledd «i Salvar kameez og i Mariusgensere».

Denne gangen har hun valgt å skrive fiktivt.

– Da kommer det mindre spørsmål om meg og om diktene handler om meg. Det synes jeg er deilig. Da jeg skrev debutboka mi måtte jeg være forsiktig på noen områder, for at folk ikke skulle sette spørsmålstegn ved alt og vite for mye om meg. Det kan bli for personlig, sier hun.

Sarah Zahid. Forfatter og samfunnsdebattant.

Fiktivt om ekte steder

«Lærerne sier det, politikerne sier det; viktig å få fram positive sider av mangfold. Se, vi har en revy, se, vi kan svømme, se, vi kaprer stoppstudier, se vi gråter av Titanic. Se, vi har jobb og pensko. Se, da, vi er helt like, men nei, jeg nekter å gjøre meg relaterbar, jeg nekter, jeg er lat. Jeg skulker mattetimene, jeg har ADHD og utslett på hendene, jeg tagger på doveggene og sovner i timen».

Et utdrag fra et av diktene, «Sannheten om små bydeler», fra Zahids nyeste diktsamling, som gis ut i oktober. Flamme Forlag skriver følgende om den: «Bjørnholt VGS er en engstelig, rasende, håpefull og utstøtt diktsamling. Den følger elevene Nawal og Sergio. Begge står i en front mot front-kollisjon av ulike narrativer: Hva familien forventer av dem, hva samfunnet forventer og hva man innimellom, i stille stunder, forventer av seg selv».

Til tross for at diktsamlingen er fiktiv, har Zahid satt handlingene til ekte og konkrete steder. Både Nawal og Sergio går på Bjørnholt videregående skole i Oslo.

– Jeg skriver om områder som er litt uglesett på grunn av negativ representasjon i mediene, men jeg skriver ikke konsekvent for å gjøre noe med det. Likevel vet jeg at litteratur og kunst kan bidra til å endre slike holdninger og inntrykk, og gi en bredere innsikt. Men først og fremst er det fordi det er de stedene det er naturlig for meg å skrive om, det er områder jeg kjenner godt, og hadde jeg vært oppvokst et annet sted, som på vestkanten, er det nok det jeg hadde skildret. Noe mer komplisert er det ikke.

Leke med sjangeren

Nawal er fra Pakistan og Sergio fra Chile, men det gjør ikke Zahid noe særlig poeng ut av i boka, som heller handler om stresset og presset man står i på videregående skole, hvor mange valg skal tas og fremtiden skal tegnes.

– Kontrastene mellom de to karakterene er interessante, men også drømmene de har og hvordan de er ulike, men like, på samme tid.

– Sergio er kanskje et typisk problembarn, mens Nawal er veldig skoleflink, sier Zahid.

I debutboka, «La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve», var hovedkarakteren, Sarah, en motsetning til hvordan Zahid mener at mediene fremstiller folk fra Holmlia. Sergio derimot, kan i hennes nyeste verk anses som problematisk.

– Men han har også menneskelige sider. Jeg er klar over at dette er subjektivt av meg å si, men jeg synes han er en fin karakter, som også jeg kan relatere meg til.

I arbeidet med den første boka, fikk hun beskjed av redaktøren sin om at hun måtte skrive mer virkelighetsnært, mer her og nå. Denne gangen grenser språket noen ganger over til prosa og handling.

– Jeg prøver å fortelle en historie, uten at det skal bli en kronologisk fortelling. Det er en krevende balanse, men det er fortsatt poesi, selv om jeg har prøvd å leke litt med sjangeren.

Permisjon fra studiet

Zahid er også samfunnsdebattant, jusstudent og politiker. Eller, politikken har hun tatt en liten pause fra, men under valget i fjor høst hadde hun internship i Venstre sin stortingsgruppe. Hun har en journalistutdanning fra Høyskolen Kristiania, og har sittet i styret for Oslo Unge Venstre, før hun flytta til Bergen for å studere jus.

– Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med politikken nå, men jeg tar en pause fra det for å fokusere på studier.

Hun er på sitt fjerde år nå, og begynte høsten etter at hun ga ut sin første bok. Å kombinere jusstudiet med skrive og skape poesi, synes hun har vært krevende. Det er derfor det har gått noen år mellom hennes første og hennes andre diktsamling.

– Jeg prøvde å skrive samtidig som jeg studerte på fulltid, men det ble krevende. Det er vanskelig å hele tiden omstille hjernen, så jeg bestemte meg for å ta et år permisjon, fra høsten 2021 til våren 2022, for å skrive boka ferdig.

Snart er det tilbake til lovboken og lesesalen i Bergen. Zahid synes jusstudiet passer henne bra, og begrunner det med at hun alltid har vært opptatt av politikk og menneskerettigheter. Det har hun også vist gjennom flere leserinnlegg og kronikker om problemer og løsninger i det multikulturelle Oslo, blant annet i Aftenposten.

Sarah Zahid. Forfatter og samfunnsdebattant.

Instagrampoesi og Knut Hamsun

Zahid forteller at hun ikke har mange venner som er spesielt interessert i poesi og lyrikk. Det synes hun er synd, for hun tror de hadde likt det hvis de bare hadde gitt det en sjanse.

– Mobilen tar over på alle områder. De få vennene jeg har som leser dikt, gjør det på Instagram. Poesien kan miste noe av essensen sin, hvis det kun vises i form av korte formater, fire klisjéfylte treffende setninger, på Instagram. Dikt er mer enn som så, sier hun.

– Tenker du det er positivt også? At Instagram kan bidra til at flere leser dikt?

– Både ja og nei. Jeg er kanskje litt konservativ, men jeg er imot at alt skal digitaliseres, og at vi skal være avhengig av mobilene våre for å treffe et ungt publikum. Jeg håper vi kan jobbe for å opprettholde poesiens status i samfunnet, for eksempel ved å ta i bruk flere diktsamlinger av unge poeter i norskfaget på videregående skole.

Selv ble ikke Zahid interessert i poesi før etter videregående. Den eneste poesien hun ble presentert for der, var Knut Hamsun og Bjørnstjerne Bjørnson.

– Det er ikke noe jeg kan relatere til, det appellerer ikke til meg. Jeg tror vi må jobbe med lærerplanen på en annen måte.

Medias fremstilling

Det er først når hun befinner seg på arrangementer som Flamme Forlags høstlansering at hun faktisk føler seg som en forfatter, forteller Zahid.

– Når jeg studerer føler jeg meg som en alminnelig student. Her er ingen opptatt av at jeg er jusstudent og på studiet er ingen opptatt av at jeg er poet. Det er bare to ulike roller, sier hun.

Videre forteller hun at mottakelsen på hennes første diktsamling stort sett var utelukkende positiv, noe hun ble både glad og overrasket over.

– Men jeg følte kanskje at det var en del journalister som fikk boka til å handle om noe den ikke gjorde; Holmlia som strøk, drabantbyen med mye vold. Boka tar ikke for seg noe av det, og var heller ikke en politisk bok. I all hovedsak var det en diktsamling om et område, som like gjerne kunne vært Asker. Navnet mitt, hvem jeg er, bakgrunnen min og at boka handler om Holmlia, er egentlig bare ren fakta.

Nå ser hun fremover.

– Den nye boka mi er litt annerledes enn den første, så jeg gleder meg til å se hvordan den blir mottatt.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen