– Nå er det politibiler overalt her!
Samfunnsdebattant, ungdomspolitiker og nå dikter Sarah Zahid står utenfor inngangsdøra til blokka der hun vokste opp, adresse Holmlia Senter vei 21. En stor politibil kom kjørende mot oss idet vi gikk nedover gangveien. På hjørnet ved inngangen har en uniformert politimann tatt oppstilling.
Like før Sarah Zahids debutbok kom fra trykkeriet denne uka, skjedde det en ny skyteepisode på Holmlia. Tirsdag ettermiddag ble en 18-åring skutt i beinet «rett utenfor Holmlia Senter, et steinkast fra kirka», som det het i nyhetsmeldingen fra NTB. Med andre ord, omtrent der vi står nå.
– Det har vært flere skyteepisoder her i år. Det er klart det er skremmende. Samtidig har mediene og politikerne en tendens til å få dette til å handle om etnisitet. Det er en splittende retorikk som ikke hjelper, synes Sarah Zahid.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Trygg oppvekst
Gatene, fotballbanene og blokkene der politiet nå patruljerer, er landskapet Sarah Zahid beskriver i diktsamlingen hun gir ut på Flamme Forlag: «La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve». Her skriver hun om Holmlia-hallen som lukter klor og gummi, trønderrasisten i naboleiligheten, chapati og dhesi-sanger, barn kledd «i Salvar kameez og i Mariusgensere». Diktene følger jeg-personen gjennom barndom og oppvekst på Holmlia, fram til videregående skole i byen, og drømmen om voksenlivet.
– Det var en trygg og god oppvekst på Holmlia. Jeg så aldri noen som drev med hasj, jeg så aldri noen som drev med kriminalitet, sier Zahid. Foreldrene hennes kom fra Pakistan tidlig på 80-tallet og bosatte seg på Holmlia da bydelen var ny.
– Der borte er barnehagen hvor moren min jobbet. På hjørnet ved senteret lå kiosken faren min drev. Blokka der bestevenninnen min bodde er rett nedi gata, over Holmliahallen her lå skolen, forklarer Zahid:
– Alt var innenfor en radius på et par hundre meter. Dette var min lille verden. Vi var sjelden i byen.
– Først når jeg begynte på videregående skole i Oslo sentrum skjønte jeg hvilket bilde andre folk hadde av Holmlia. Men alle har fordommer. Poenget er hva vi gjør med dem.
Les også: – Vi trenger strakstiltak på Holmlia. Folk er redde.
Svart-hvitt
Sarah Zahid studerer nå journalistikk ved Høyskolen Kristiania, sitter i styret for Oslo Unge Venstre, og satser på jusstudier i Bergen fra høsten. På videregående begynte hun å engasjere seg i politikk, og hun har skrevet flere leserinnlegg og kronikker om problemer og løsninger i det multikulturelle Oslo, blant annet i Aftenposten. Diktene er noe annet, understreker hun.
– Diktformen appellerer til meg. Det er kort og enkelt. Man må ikke forklare og utrede så mye. Jeg kan bare vise istedenfor.
– Jeg kan bli glad når jeg ser på et av diktene mine. Mer glad enn når jeg ser på et av debattinnleggene mine, der gjør jeg rede for problemer, og alt er svart-hvitt, sier Zahid, og understreker at diktene ikke bare er dokumentariske.
– Stedene er tatt fra virkeligheten. Noen av folkene og hendelsene har jeg funnet opp, sier hun.
På biblioteket kom hun over noen av diktbøkene fra Flamme Forlag, leste dem og likte dem. For et års tid siden sendte hun forlaget en bunke av sine egne dikt.
– De første diktene jeg hadde skrevet var veldig pompøse dikt. Forlaget ba meg skrive mer virkelighetsnært, mer om her og nå. Først var tanken å gi ut en boksingel, så sendte jeg inn 90 sider til, og da ville forlaget bygge ut til en hel diktbok, sier Zahid, som selv trekker paralleller til Vesaaspris-vinner Zeshan Shakars mye omtalte roman «Tante Ulrikkes vei», om minoritetsungdommer på Stovner.
– Jeg leser «Tante Ulrikkes vei» nå. Den synes jeg er en god og viktig politisk roman. Selv om jeg aldri har vært på Stovner kjenner jeg meg igjen. Jeg har ikke skrevet en politisk bok på samme måte. Jeg har aldri tenkt «nå skal jeg vise hvordan det er å vokse opp på Holmlia», «her får dere se hva det er å være minoritetsspråklig». Det gjør jeg i kronikkene og i politikken, sier Zahid.
– Det fine med litteraturen er at der viskes grensene ut: Etnisitet, kjønn, klasse, alder. Når jeg leser Knausgård, kan jeg identifisere meg med ham, selv om han mann, hvit og gammel, og har en helt annen bakgrunn enn meg.
«La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve» heter diktsamlingen, selv om den rommer både rasistisk mobbing, anoreksi, klasseforskjeller, en femårig afghaner med avkappede tomler – ligger det en ironi i tittelen?
– Det får leseren tolke selv. Jeg synes tittelen er fin. Den understreker det universelle, ikke det flerkulturelle. Ting kan virke vanskelig, men vi må ikke glemme at det er håp.
Les også: Skytedrama på Holmlia – Tre personer skal ha løpt fra åstedet
Politiet
Familien hennes flyttet til Bjørndal i 2014, eller som det heter i boka: «vi flyttet til et rødt hus på Bjørndal / alle naboene mine er rike hvite mennesker / de går sjelden ut». Derfor er det en stund siden sist Zahid var her på gamle trakter. Men alt er allerede forandret, synes hun:
– Det virket mye større inni hodet mitt. Og så føles det som det er kjempelenge siden sist jeg var her, selv om det bare er fire-fem år siden.
Etter forrige skyteepisode på Holmlia, i februar, ble det folkemøte med flere hundre til stede, inkludert daværende justisminister Sylvi Listhaug. Politiet i bydelen fikk tilført 30 millioner kroner og ti nye stillinger som ble besatt før påske. Det synes: Oppe ved Holmlia Senter, på parkeringsplassen mellom Meny og busstasjonen, står det tre store politibiler, med åpne dører og en håndfull politifolk i sola utenfor. Skoleklasser på tur går i geledd forbi og vinker til politimennene, som smiler og vinker tilbake.
– Det æ’kke vanlig med så mye politi her, altså, understreker Zahid igjen.
– Ikke at jeg har noe imot at politiet er her. Det er nødvendig, men det hjelper ikke bare med strakstiltak. Vi må begynne med begynnelsen. Holmlia er jo ikke Norges mest velstående bydel. Det er sosioøkonomiske utfordringer her. Det trengs hjelpeapparat og oppfølging. Det blir feil å betegne dette som ungdomskriminalitet. Da skyver vi problemet over på ungdommene.
