Om ulv og mennesker og døden som venter

---

ROMAN

«Løpe ulv»

Kerstin Ekman, oversatt av Bodil Engen

Aschehoug

---

Kerstin Ekman er 88 år gammel, og overrasker alle med sin første roman på nesten ti år. For «Löpa varg» ble hun nominert til Nordisk råds litteraturpris for annen gang. Nå er boka oversatt til norsk av Bodil Engen. Hun fikk Nordisk råds litteraturpris i 1994 for spenningsromanen «Hendelser ved vann». Gjennom årene er det blitt en lang rekke romaner, og de siste årene også biografier og essaysamlinger, og mange av de siste årenes bøker har tematisk handlet om naturen og vår forvaltning av den.

Ulven har en mektig venn i Kerstin Ekman. Hun gir en stor, vakker hannulv en sterk posisjon i sin nye, lille roman, «Løpe ulv». Det er den gamle, nylig pensjonerte jegermesteren og jaktlederen Ulf Norrstig som dagen før sin 70-årsdag får en livsforvandlende opplevelse i møtet med denne ulven. Det er like etter nyttårshelgen og han har lagt seg til i en gammel campingvogn i skogen, med sin hund Zenta. Nylig har han oppdaget spor etter en ulv, og kommet over et hjortekadaver. Nå venter han.

[ Morsomt og ømt portrett av en løgnaktig selvbedrager (+) ]

Plutselig står den der, i skogkanten. «Da kom han fram. Han gjorde det med en selvfølgelighet som var lett å forstå; denne verdenen var jo hans». Og beskrivelsen av dyret er detaljert: «Øynene satt en anelse skrått og var helt lyse. Han gjorde i det hele tatt et mektig inntrykk, med kragen av dekkhår og ull som var raggete og sto ut fra kinnene. Tegningen på kinnene var hvit og gikk ned i en spiss over halsen.»

«Mitt liv var ikke lenger vanlig» heter det i Kerstin Ekmans tekst. Ulf er blitt forvandlet, han har vært i ulvens rike. Romanens tittel peker på uttrykket «löpa varg» som ifølge et gammelt sagn betyr at man løper med ulver, og siden alltid har en ulvepote i stedet for en hånd.

Riktig så ille går det ikke med vår forteller Ulf, eller Uffe som han kalles i bygda. Men han føler at hans tid er ute, yngre menn står klare til å ta over posisjonen hans. Og den smertefulle betraktningen over eget liv kan begynne. Hva har han egentlig gjort med livet sitt? Sto han noen gang opp for noe, var han modig nok den gangen som ung og ambisiøs da han fikk jobb i skogforvaltningen. Da han var med på avvirkningen av skogen, var med på planting av ødeleggende monokultur, ødela myrer og bidro til et fattigere dyreliv.

Han leter i sine gamle «Jaktjournaler», som han har ført siden han som 12-åring skjøt sin første hare. Og oppdager at «minnet» er både upålitelig og foranderlig, men «at det lagrer mer enn den unge guttens forstand og kunnskaper rekker» .

[ Hilde Louise Asbjørnsen kan det meste. Nå debuterer hun som barnebokforfatter. Om Pushwagner ]

«Løpe ulv» er en fortelling rik på undertekst. På overflaten er det også en krimroman. Den gamle campingvogna til Ulf brenner, og på branntomta finner man beinrester etter et dyr som tydelig er drept etter at jaktsesongen er avsluttet. Romanen inneholder også et særdeles ømt, lett humoristisk og skarpt portrett av et langvarig ekteskap. Ulf og hans Inga har holdt sammen siden ungdommen, og den «evig syslende» Inga, pensjonert fransklærer, holder ham oppreist i tunge stunder med særdeles irriterende krav. «Iblant tørnet vi sammen. Det hadde vi alltid gjort. To sterke viljer brakte mot hverandre som tunge godsvogner. Vi var fullastet med levd liv». Men «ømheten tok ikke slutt». Så fint kan det altså sies.

Ingen skarpe, ensporede påstander i denne lille romanen, men en rik, mangetydig og klok fortelling. Om hvor vanskelig det er å finne balansen i dette dyreriket, som livet også er.