Bøker

Et lekende menneske

Savnet er den røde tråden i Hilde Hagerups fine, tette portrett av faren Klaus Hagerup, som døde i 2018.

---

BOK

Hilde Hagerup

«Like fint å jobbe som å danse»

Om Klaus Hagerup

Aschehoug

---

Hun synes hun hører stemmen hans, den begeistrede, entusiastiske og energiske, alltid klar for å fortelle en god historie. De korte imaginære samtalene med faren dukker opp som levende streif gjennom de 200 sidene i boka «Like fint å jobbe som å danse». Disse vekslingene mellom nåtid og fortid er en av biografiens store kvaliteter, den skaper nærhet og åpenhet. Kort tid etter forfatteren og skuespilleren Klaus Hagerups død fikk datteren Hilde Hagerup en forespørsel om å skrive historien om faren. Et oppdrag hun vegret seg for så tett på tapet. Men det åpnet også muligheten for en større forståelse og innsikt i sider ved farens liv som hun ikke kjente.

Den spørrende, kritiske og undrende holdningen gjennomsyrer boka, og skaper spenningen i fortellingen om Klaus Hagerup. Det er likevel den lekende, tilstedeværende faren som står tydeligst fram.

Hilde Hagerup er stolt av, og særdeles bevisst den begavede familien hun er en del av. Om Norge har et litterært familiedynasti må det være Hagerupfamilien. Farmoren Inger Hagerup var et ikon i levende live, portrettert av sønnen Klaus Hagerup i boka «Alt er så nær meg». Den eldre broren Helge Hagerup var en kjent dramatiker, og hans sønn Henning Hagerup er en av landets mest respekterte kritikere og essayister. Hilde Hagerup selv, som til daglig underviser ved Norsk Barnebokinstitutt, skriver romaner og noveller, og det samme gjør kusinen Linde Hagerup og søsteren Hanne Hagerup.

Mye å leve opp til. Hilde Hagerup krediterer da også faren i slutten av boka: «alt hun kan om skrivekunst har hun lært av faren sin». Han var en særdeles raus mann, på alle områder i livet. Ikke bare når det gjaldt å by inn til store gjestebud i huset i Viker utenfor Fredrikstad. Der det var gode viner og italienske lekkerbiskener, laget og servert av kona Bibbi. Som var selve motoren i det daglige. praktiske livet.

Klaus Hagerup

Hilde Hagerup legger ikke skjul på at den muntre og energiske Klaus Hagerup kanskje ikke var den store bidragsyteren på kjøkken og i barnerom.

«Pappa var veldig flink til å skrive sanger om feminismen og kvinners rettigheter, skriver Hilde Hagerup med lett ironisk vri. Og når han skulle skrive ferdig et manuskript mente «han det var best for alle» at han forlot heimen en stund. Men det «var nok best for ham selv» å komme unna en baby, en åtteåring og et strevsomt hverdagsliv i en periode da også farmoren Inger Hagerup bodde i huset og krevde omsorg, mener Hilde Hagerup. Privat ble det levd et tradisjonelt kjønnsdelt liv hos familien Hagerup.

Om Klaus Hagerups forfatterskap skriver Hilde Hagerup innsiktsfullt at det kunne deles inn i to klart atskilte epoker: Det tidlige Bob Dylan og Bertolt Brecht inspirerte med mye dramatikk - fra perioden med Hålogaland Teater i Tromsø. Der Klaus Hagerup var sentral både som dramatiker og skuespiller. Her skrev han og regisserte et av Teatrets store suksesser, skuespillet «Det e her æ høre tel».

Klaus Hagerup eneste fullførte utdannelse var høyskoleutdannelsen som skuespiller. Han likte å stå på scenen, men klaget over at han aldri fikk de store rollene, skriver Hilde Hagerup. Skuespilleren ble lagt på hylla etterhvert, og så fulgte det hun kaller «nonsenslinja» i forfatterskapet hans, inspirert av klassisk, britisk barnelitteraturtradisjon. Det er likevel som ungdomsbokforfatter han opplevde de største litterære suksessene. Selv om han ikke kunne fordra «merkelapper» i litteraturen. Bøkene om «Markus og Diana» og «Markus og jentene» fikk mye omtale. De siste årene fikk han også oppleve et fint samarbeid med døtrene Hilde og Hanne om den populære TV-serien «Snøfall».

Hilde Hagerup legger mye arbeid i å forstå farens og morens politiske engasjement og innmelding i AKP(m-l), som ble stiftet i 1973. Men det blir aldri noen klare konklusjoner, bare antagelser om betydningen av tidsånden og de opprørende fjernsynsbildene fra krigen i Vietnam. Kanskje var blandingen av naivitet og framtidshåp en utløsende faktor, antyder hun. Datteren Hilde Hagerup får ikke den rause, livsglade Klaus Hagerup til å passe inn i den strenge, gravalvorlige “AKP-formen”. “Det var aldri noe gravalvorlig ved faren min”, skriver hun.

Det gjør sterkt inntrykk når Hilde Hagerup forteller om en familiereise til Berlin der de alle besøker et museum som viser omfanget av overvåkingen av helt vanlige mennesker i Øst-Berlin. «Faren min var helt knust», skriver Hilde Hagerup. Valget av et enkelt, inviterende språk, de fine vekslingene mellom nåtid og fortid og de imaginer samtalene med den døde faren er kvaliteter som hever denne biografien. Det er inntrykket av et lekende og raust menneske som sitter skarpest i erindringen etter at boka lukkes.