Hilde Hagerup: – Det å snakke om sorgen vi bærer når vi mister noen, er viktig

«Det virket ikke mulig at faren min hadde levd og pustet og tenkt og så sluttet med det»

Det skriver Hilde Hagerup om faren som døde 20. desember 2018.

– Jeg ville prøve å holde ham fast. Derfor begynte jeg å skrive allerede på vei til begravelsen. I begynnelsen skrev jeg for min egen del. At det skulle bli bok var noe jeg skjønte etter hvert. Men i begynnelsen handlet det mest om å sortere min egen sorg, forteller Hilde Hagerup.

I boka «Like fint å jobbe som å danse», har hun tegnet et personlig portrett av faren som forfatter, dramatiker, skuespiller og ikke minst pappa. Den er også en tidsbilde på en politisk epoke. Tittelen på boka er hentet fra farens berømte sang, «Ellinors vise», som ble tonesatt av Sverre Kjelsberg.

[ Slippen-parets første møte med Fredrikstad endret alt (+) ]

Lindrende bakst

Vi møter Hilde Hagerup på Kafe Øks på Østfold Kunstnersenter en adventsettermiddag i hjembyen. Julen skal feires i barndomshjemmet hos moren Bibbi og og den 101 år gamle mormoren, Eva, på familiestedet på Viker. Der hvor også farmoren, den berømte lyrikeren Inger Hagerup, bodde med familien i sine siste år.

– Det er min geografi, mitt grunnlandskap, sier forfatteren som bor på Nesodden med ektefellen, den britiske legen Ollie, som hun traff da hun studerte i England, og deres to tenåringssønner.

På Viker skulle Hilde Hagerup så gjerne hatt mange flere juler med pappa Klaus, som ble 72 år gammel. Slik at de kunne ha skapt enda flere juleminner med hennes sønner og hans barnebarn på 13 og 16. Spilt flere julespill, ledd av enda mer sammen.

Jeg vil ikke at pappa skal bli glemt. Men jeg prøver også å si noe om det jeg oppfatter som kjernen i hans forfatterskap: hvor viktig det er med tull og tøys og alt det som løfter livet.

Men i november i 2017 fikk han kreftdiagnosen tarmkreft etter lenge å ha slitt med blodmangel og generell tretthet. Familien var først optimistiske etter cellegift og operasjoner, men så i august 2018, spredte kreften seg.

– Livet er så kjempekort! Jeg savner pappa og tenker på ham hver dag. Iblant glemmer jeg nesten at han er borte. 20. desember er en ekstra rar dag. Men da er det så viktig med minnene: Nå som det nærmer seg jul hører jeg ham si «Nå skal vi bake DE mandelflarne, DE pepperkakene, forteller Hilde Hagerup.

[ Portrett: Lisa Aisato fanger øyeblikket du aldri ser, og gir det liv med tegning, form og farge i bøker som er salgssuksesser over hele verden (+) ]

– Han likte å ta del i det som var gøy med jula, men kunne vegre seg for det som var litt vanskelig, som å gå på graven til sin far, Anders, før jul. Da ble det viktig å bake mandelflarn i stedet, sier Hilde Hagerup med en varm latter.

Hun forteller om en far som også hadde en stor glede over brettspill med barna sine:

– Vi hadde nye spill hvert år; «Ryktet går», «Kokkelimonke» og ikke minst Trivial Pursuit. Men pappa likte best utgavene fra 80-tallet. Da kunne han briljere med sin kunnskap. Han hadde en absurd oversikt over sportsgrener og hadde helt sikkert fulgt sjakksendingene lidenskapelig i dag og tekstet oss masse underveis.

[ Da utenlandsproduksjon av NRKs julekalender måtte kanselleres, falt valget på Gamlebyen i Fredrikstad ]

Våge å tøyse med de døde

I boken skriver hun om faren:

«Den som ikke er redd for døden, har ikke fantasi, sa pappa. Jeg kjente meg sånn igjen i engstelsen hans. Jeg ble så oppgitt over ham. Jeg syntes han ringte så ofte. Det var et mas. Jeg tok ikke alltid telefonen. Jeg syntes han tok så stor plass. Jeg var så stolt av ham. Jeg syntes han var så klok. Jeg var så glad i ham. Han laget det fundamentet jeg har bygget livet på».

– Gjennom å snakke om de som er gått bort, også ved å våge å tulle og tøyse med dem, kan vi lette på trykket som sorgen skaper. Det blir viktig å ta også de tingene, som vi lo av da de levde, videre med kjærlighet, mener forfatteren.

Jeg er litt mer knekkebrød med makrell i tomat, mens pappa var mer ostesufflé og marsipan.

I boken beskriver hun sorgen og tapet slik:

«Jeg våkner om natta og kjenner et trykk over brystet. Jeg kjenner pappas død som et tungt og svart krater i min egen kropp. Jeg kjenner det i beina, men aller mest sitter det i armene og skuldrene. Jeg tenker at alle som har mistet noen de er glade i, går rundt med en slik tyngde, med slike krater, og at de aldri lar seg fylle og at verden er full av dem.»

Noe Hilde Hagerup tenker mye på nå, er farens viktige evne til å la seg begeistre:

– Jeg tenker at jeg må prøve å lære av det. Jeg illustrerer det slik at jeg er litt mer knekkebrød med makrell i tomat, mens pappa var mer ostesuffle og marsipan. Jeg skal prøve å huske på disse tingene overfor ungene mine. Begeistring er kanskje viktigere enn alt annet. Livsglede, hvor viktig er ikke det for oss i denne veldig korte tiden vi er her på jord?

Pappa Klaus var bestefaren som elsket å ta lodd med barnebarna på Liseberg og Tusenfryd.

– Han virkelig GLEDET seg til å kjøpe lodd og all spenningen rundt om det ble en kjempesjokolade eller bamse å ta med hjem. Han kjøpte så mange lodd at han vel like gjerne kunne ha kjøpt hele bamsen! Om jeg prøvde å styre sønnene mine unna loddkjøpet, spurte han: «Hvorfor er vi her da?» Han hadde rett og jeg tok feil, konstaterer Hilde Hagerup.

[ «Snøfall»-skaperne Hilde og Hanne Hagerup: - Familie handler ikke om biologi, men om kjærlighet ]

En brokete barndom – med kjærlighet

– Jeg vil ikke at pappa skal bli glemt. Men jeg prøver også å si noe om det jeg oppfatter som kjernen i hans forfatterskap: hvor viktig det er med tull og tøys og alt det som løfter livet.

Klaus Hagerup skrev selv en erindringsbok om sin mor etter at hun døde. «Alt er så nær meg», handler om moren, Inger Hagerups, diktning, men er også en dypt personlig bok som også handler om de mindre lyse sidene ved morens og foreldrenes liv.

– Hva tenker du om hans egen oppvekst? Hvordan preget den ham?

– Pappa vokste opp i et foreldremiljø med foreldre som drakk. Det er klart det var tøft. Hans beste venn, Sigmund Sæverud, mener mange av pappas fortellinger og humoristiske anekdoter, var et forsøk på å lage en «eføy over en brokete barndom». Det synes jeg er fint sagt og sannsynligvis sant. Det er likevel komplisert – pappas forhold til moren sin var også preget av stor kjærlighet. Jeg tror han følte seg sett av sin mor. Det ene sto ikke i veien for det andre, sier Hilde Hagerup.

– Han valgte et konformt liv, på et vis. Hva tenker du om det?

– Det var et bevisst valg han tok. Han ville ikke reprodusere den uforutsigbare barndommen han selv hadde hatt overfor søsteren min og meg. Og det gjorde han heller ikke, sier Hilde Hagerup.

[ Holder liv i juletretradisjonen fra 60-tallet: – Årets mest populære dugnad (+) ]

Levende gjennom litteraturen

Noe Klaus Hagerup fikk gjort med døtrene Hilde og Hanne (37) de siste årene han levde, var å skrive den store adventskalendersuksessen «Snøfall» for NRK, som ble vist for første gang i 2016. I 2018 ble TV-serien bearbeidet til teater av døtrene og gikk inntil nylig for andre gang på Oslo Nye Teater.

– Det betød mye for oss alle at vi tre fikk mulighet til å jobbe sammen. Pappas begeistring og kunnskap om hva som funker, satt i ryggmargen hans. Vi hadde urpremiere på Oslo Nye høsten 2018. Pappa var veldig syk, men han kom inn til Oslo og fikk sett forestillingen. Det er jeg veldig glad for, sier Hilde Hagerup.

En måned før Klaus Hagerup døde fikk han hedersprisen under Brageprisutdelingen. «Han er først og fremst en fremragende forteller, uansett sjanger, uavhengig av form og format», het det i begrunnelsen.

– Jeg er så glad for at jeg med min bok, ved å snakke om den i møtet med andre, om det det å miste noen, kan holde min pappa levende, sier Hilde Hagerup.

Gode leseropplevelser rett i innboksen med nyhetsbrev fra Demokraten!