– Jeg syns nok som hovedpersonen i boken at regjeringens nullvisjon for selvmord er tvilsom. En nullvisjon tar utgangspunkt i at folk er friske fra før, både fysisk og psykisk. At de har mennesker rundt seg som er glad i dem. Jobb. Bolig. Penger. Nettverk. Mange ting som veldig mange som ikke har, sier Synne Sun Løes til Dagsavisen.
Hun er forfatteren av flere bøker, både for ungdom og voksne, og jobber dessuten som psykiatrisk sykepleier. Nå har Løes skrevet romanen «Sinnapsykologen».
Hovedpersonen i «Sinnapsykologen» er psykologen Idunn, som snart fyller femti. Idunn er sint. Kjempesint, faktisk. Litt av personlige årsaker, som at hun sover dårlig, har aldrende foreldre og en sønn som skal flytte ut, og dessuten begynner å kjenne seg gammel. Men aller mest sint er hun på psykiatrien, der hun jobber.
Regjeringens nullvisjon for selvmord er ikke realistisk.
— Synne Sun Løes, forfatter
Sinna på psykiatri
Idunn er sinna på leger og psykiatere som vil fikse vanskelige problemer med ukritisk bruk av medisiner og et par kjappe timer i kognitiv terapi. Sinna på ledelsen ved Distriktspsykiatrisk senter (DPS), der hun jobber. Sinna helse- og omsorgsminister Bent Høie, som hun stadig sender sinte brev, og på byråkratene i Helsedirektoratet.
Idunn er fly forbanna over «endeløse remser med stadig nye regler, retningslinjer, pålegg og krav». Hun hater det såkalte «pakkeforløpet», som gjør at behandlerne må bruke tid på dokumentasjon og registrering, i stedet for å prate med pasientene. Hun er supersinna generelt, på alle planene som blir trødd over hodene på alle behandlerne, uten at noen har spurt dem først.
[ NRK-mann Magnus Takvam har skrevet bok om sin mor, poeten Marie Takvam. En mor som sviktet ]
Nullvisjon gir tvang
En slik plan kom da regjeringen Solberg i september 2020 innførte en nullvisjon for selvmord. Synne Sun Løes forklarer hvorfor Idunn i boken mener dette er en mye dårligere idé enn det kanskje høres ut som:
– Om psykiatrien eller andre vesen skal kunne hindre enhver pasient som er i behandling i psykisk helsevern i å ta sitt eget liv, vil det i praksis bety et overforbruk av ekstrem makt og tvang og overvåking. En invadering som ofte ikke vil være god behandling, men det motsatte. Som rett og slett kan være er skadelig. Vi kjenner slike tiltak fra psykiatrien fra før. Man tar bort gitaren for folk kan kvele seg med strengene. Forbyr visse typer klær, møbler, og så videre. Men ønsker vi at folk skal måtte gå nakne rundt i tomme rom med polstrede vegger, for å være helt sikre på at vi unngår selvmord? spør hun.
[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]
Ønsker vi at folk skal måtte gå nakne rundt i tomme rom med polstrede vegger, for å være helt sikre på at vi unngår selvmord
— Synne Sun Løes, forfatter
Dødelig psykisk sykdom
Nullvisjonen tar ikke høyde for at det er mye ved menneskers atferd, følelser og tanker, som ikke til fulle lar seg kontrollere til enhver tid, mener hun.
– Folk forstår at om man for eksempel lever med kreft i tiår etter tiår, så kan man dø av det til slutt. Men psykisk sykdom kan være like alvorlig. Den kan også ende i død. Det er tragisk når noen har det så vanskelig at de ønsker å dø. Men det er vanskelig å se for seg et psykisk helsevern med null selvmord. Idunn beskriver noen av omkostningene av en slik visjon, i brevene hun skriver til helseminister Bent Høie, forklarer Løes.
Dessuten er det mange selvmord som ikke har noe med psykiatri å gjøre.
– Folk mister jobben. Har gjort noe dumt. Ensomhet er et stort problem. Der kan Nav gjøre like mye som psykiatrien, med å sikre folk trygg og god økonomi, hjelpe folk på skole og arbeidsplasser. Man må jobbe bra med forebygging. Men en nullvisjon hjelper ikke. Den plasserer skyld hos behandleren, sier forfatteren av «Sinnapsykologen».
– Ensomhet er et stort problem. Å forebygge ensomhet vil kunne forebygge selvmord. Psykisk helsevern er bare én aktør i behandlings-og forebyggingsarbeidet.
Satire
Hun ville skrive romanen fra behandlerens side.
– En satire om psykisk helsevern, som tar utgangspunkt i hverdagen slik den er. Jeg overdriver noen situasjoner. Ingen av pasientene eller personene er virkelige, men hovedpersonen, Idunn Jæger, er inspirert av en virkelig psykologs raseri mot systemet, sier Løes.
Strukturell galskap
Også Idunn, som er så sinna hele opplegget at hun starter hele romanen med å bli med en av pasientene å kaste egg på DPS-bygningen hun jobber i. Ikke så smart. Men alt sinnet måtte bare ut.
– Man kan kanskje tenke at Idunn er helt gal som friker ut. Men Idunn tenker det er viktig at hun faktisk protesterer. Mye av galskapen i psykisk helsevern er strukturell, mener hun. Som nullvisjonen for selvmord. Om ingen sier ifra, blir det liksom friskt. Ledelsen slipper unna med det. Mye er svært problematisk med new public management i helsevesenet. Idunn føler det kan være like sykt å tilpasse seg et sykt system, som å protestere på en «gal» måte, sier Løes.
Mye av galskapen i psykisk helsevern er strukturell
— Synne Sun Løes, forfatter
Veldig kort forklart, betyr new public management (NPM) at man prøver å gjøre offentlige institusjoner mer lønnsomme og kostnadseffektive, ved at de drives mer som private bedrifter. NPM bruker ofte nye ord, som at pasienter blir «brukere», og sykehus blir «produsent av helsetjenester».
Standardisert galskap
Det nevnte «pakkeforløpet» er et slikt NPM-begrep. Og en ting Idunn er sinna på. Pakkeforløpet er inspirert av kreftbehandling, der pasienter loses gjennom en fast rekkefølge av behandlinger innen visse tidsfrister. I psykiatrien fungerer det imidlertid ikke, mener Idunn i romanen.
– Psykisk sykdom er ikke kreft, mener hun. Standardisert behandling nytter ikke. Pasientene er veldig ulike, med behov for svært ulike ting, i ulikt tempo. Jeg kan være enig i det. I praksis har hele pakkeforløpet kokt ned til at behandlerne bruker veldig mye tid på å taste inn rett datoer i ulike skjemaer, slik at ingen etterpå skal kunne ta dem i noe. Det gir mindre tid til å snakke med pasientene, finne ut hva problemet faktisk er, og hvordan man skal kunne hjelpe.
Ønsker samtaler
Sinnapsykologen Idunn har tro på samtaleterapi. Hun liker Freud, som er helt ut i psykiatrien anno 2021. Hos Freud skulle pasientene «la ordene svømme opp fra det underbevisstes mudrete dyp. Det var ikke snakk om noe kartlegging da, nei. Nå om dagen ligner terapi skremmende mye på å fylle ut en selvangivelse», oppsummerer Idunn.
– Hun ønsker mer tid til å snakke. Ikke bare utrede og diagnostisere, men møte og forstå. Det er umoderne tanker i den offentlige psykiatrien i dag. Idunn er ikke perfekt. Men raseriet hennes kommer fra et sted. Jeg syns at sinne som kommer av at man brenner, er befriende. Modig. Heller det enn passiv aggressivitet, der man sitter på bakrommet og baksnakker, sier Synne Sun Løes, forfatteren av romanen «Sinnapsykologen».
