Magnus Takvam har skrevet en modig, men også en sår og tidvis anklagende beretning om en mor som sviktet

BIOGRAFI

Magnus Takvam

«Hun skrev for å kunne leve. Min mor, Marie Takvam»

Kagge forlag

Biografien «Hun skrev for å kunne leve», om lyrikeren Marie Takvam (1926–2008) er blitt et nærgående og modig portrett av en norsk kunstnerskjebne. Men også en sår og tidvis anklagende beretning om en mor som sviktet. Magnus Takvam balanserer dette stoffet på en måte som avtvinger respekt, og legger ikke skjul på at han har gått sine runder med tvil. Resultatet er en lettflytende fortelling, der egne minner og erindringer veksler med venners og kollegers kommentarer, gamle avisomtaler og anmeldelser, og sist men ikke minst Marie Takvams egne dikt og uttalelser.

Den 25-årige Marie Takvams debut med diktsamlingen «Dåp under sju stjerner» i 1952 vakte oppsikt. Ikke først og fremst på grunn av diktene, men på grunn av dikterens utseende. De mannlige kritikerne mistet både hode og hjerne, skal man dømme etter anmeldelsene. De mest profilerte, som André Bjerke i Aftenposten og Arbeiderbladets egen Odd Solumsmoen var blant de verste. Om diktene skrev Solumsmoen: «Alle er skrevet av en pen, ung dame – det er også det peneste som kan sies om de fleste av dem». Heldigvis fantes det også anmeldere som Inger Hagerup som klarte å se forbi «penheten», og sammenlignet henne med Halldis Moren Vesaas, som likevel ble kreditert for bedre formforståelse.

[ Dag Solstad om livet, litteraturen og det å bruke stokken på sparkesykler (+) ]

Magnus Takvam er en erfaren journalist, og biografien bærer preg av en forfatter som ser de store linjene, og kan plassere Marie Takvams utvikling og posisjon i en historisk nasjonal kontekst, uten å gi slipp på den personlige tragedien som utviklet seg i kjølvannet av berømmelsen. År med hyppige kafébesøk og mye drikking fikk konsekvenser.

Sånn sett er denne biografien også et portrett av et Etterkrigs-Norge der «de vakre og skoleflinke» fra bygdene inntar hovedstaden, skaffer seg utdannelse og klatrer i den sosiale stigen. For noen, som for Marie Takvam blir det ikke bare en reise mot det norske parnasset, men også en rutsjebane mot bohemliv på Theatercaféen og Casino.

Marie Takvam var sosial, skarp, vittig og uredd. Magnus Takvam forteller at Marie når som helst kunne gripe ordet også i store forsamlinger. I Oslo kom Marie Takvam og ektemannen Johannes Takvam raskt inn i en større krets med forfattere, kunstnere og forlagsfolk. I rekkehusleiligheten på Oppsal, dit de flyttet etter noen år på Keyserløkka, var det hyppige fester og sammenkomster. Dette var 1950 – og 1960-årenes bohemliv, der vinen og samtalene fløt lett.

De som ikke husker Marie Takvams dikt, husker hennes rolle i Vibeke Løkkebergs film «Åpenbaringen», der hun etter manges mening viste for mye av en kvinnekropp som ikke lenger var sylslank. En filmrolle som førte til «Rumpefeiden» og ga visse kritikere, som den svært verbale Arne Hestenes i Dagbladet en mulighet til «elegant» harselas. Magnus Takvam forteller i biografien at den rause Marie klarte å le av det hele. Hun var sterkt engasjert i kvinnesaken og mente at kvinner og menn måtte ha mot til å se forfallet og alderdommen som innhenter oss alle.

[ Hillevågsgjengen er tilbake, med bulder og brak, porno og pine, islam og krangel og plenty of Liebe. Hekkan så løye, og sakki så sårt (+) ]

Forholdet mellom Marie og ektemannen Johannes brytes langsomt ned, og foreldrene skilles etter 25 års samliv. I en periode på fire år, fra Magnus Takvam er 17 år og fram til han forlater hjemmet for å studere i Bergen, bor han alene med moren. Det er med liten glede han ser tilbake på disse årene da Marie Takvams drikking var helt ute av kontroll. Og da han selv ofte satt på bussen og førte inn stiler på vei til en ny skoledag på Katta. Det var også perioder senere da det var så vanskelig at han måtte reise bort for å slippe å møte henne.

Da han 22 år gammel deltar i bestefarens begravelse i Hjørundfjord forundres han over at en mor han ikke lenger orker å ha kontakt med – kan tale så vakkert om sin døde far.

Tidvis kan Magnus Takvam være forbløffende krass, som når han kommenterer et dikt Marie Takvam skriver i denne perioden, om å reise seg fra fornedrelsen. Og Magnus Takvam skriver anklagende at diktet var et selvbedrag. Han opplevde aldri at hun reiste seg.

[ Jon Fosse er ein svak teolog, men ein sterk kunstnar. «Septologien» er fullenda (+) ]

Magnus Takvam er forsiktig med litterære analyser av morens dikt, men den tette forbindelsen mellom liv og diktning er han i Marie Takvams tilfelle ikke i tvil om. Og han er heller ikke i tvil om at altfor mange i en periode leste diktene hennes for snevert og overfladisk. Han trekker fram kritikere som Torunn Borge og Henning Hagerup, og professor Gunnar Iversen som viste til en dikter med både politisk brodd og skarpe skildringer av moderniseringsprosessens konsekvenser for Norge. De siste 20 årene i Marie Takvams liv var preget av sykdom og av psykiske sammenbrudd. Likevel klarte hun i perioder å skrive dikt, som den siste samlingen «Rognebær» som kom i 1990.

Det er denne hyppige vekslingen mellom det såre og anklagende, og den frikjennende voksne som ser begavelsen og omkostningene – som skaper mye av dynamikken og spenningen i biografien om Marie Takvam. «Hun skrev for å kunne leve» scorer høyt på mot og åpenhet, og viljen til å se de store nyansene og motsetningene i et liv.