Nyheter

Tinashe Williamson: - Jeg river opp noen sår jeg helst vil glemme

Hun vet hvor skadelig det er for barn å oppleve rasisme. Nå har Tinashe Williamson skrevet en håndbok for unge, så de skal få det språket hun ikke hadde i møte med hatet.

Hvem: Tinashe Willamson (36)

Hva: PR-rådgiver og modell, som nå debuterer som barnebokforfatter.

Hvorfor: Åpnet opp om rasisme og mobbing på Lindmo, som skapte mange reaksjoner hos seerne.

Hei Tinashe, hvordan har ting vært siden Lindmo ble sendt på fredag?

– Jeg var veldig spent. Erfaringsmessig kommer det en del negativt når jeg stikker hodet fram. Nå har jeg utelukkende mottatt masse kjærlighet. Det føles godt når man snakker om noe som er så sårt og vanskelig.

Du forteller om grov rasisme i barndommen din. Det kan ikke bare være lett å prate om?

– Nei, det er jo retraumatiserende. Jeg river opp noen sår jeg helst vil glemme. Men det er en såpass viktig samtale, som vi må ta. Vi må vise hvor eksplisitt rasisme kan være, og er.

Du debuterer som barnebokforfatter med «Håndbok for unge antirasister». Hva er kravene for å kalle seg en antirasist?

– At du bruker stemmen din høyt og tydelig. At du sier fra hver eneste gang du ser eller er vitne til rasisme. At du snakker med omgangskretsen din, og er klar over hvor viktig det er med mangfold og representasjon. Også må man være en god alliert.

Hva vil det si?

– At du leser om rasisme og dens historie, og hører på menneskers erfaringer og prøver å lære av dem. Du må også være obs på omgangskrets og omgivelser, og si tydelig ifra når man møter rasisme. Nesten viktigst, når mennesker med mørkere hud enn deg ikke er til stede. Det handler om å vise tydelig hva slags holdninger du stiller deg bak.

Det er mange som mener det ikke finnes systematisk rasisme i Norge i dag. Hva tror du er grunnen til det?

– Enten er det fordi du ikke vil se det, eller fordi du ikke har noen «people of colour» i din omgangskrets. For hvis du spør dem, har de mange historier å fortelle.

Tror du det finnes rasister som ikke vet at de er rasistiske?

– Ja, det tror jeg. Og derfor må man si ifra hver gang. Og ikke minst si ifra om at sånn vil vi ikke ha det.

Du har valgt å henvende deg til barn, hvorfor det?

– Barna er framtida. Jeg vet hvor skadelig det er å kjenne på rasisme når du er et barn. Jeg vil gi dem et verktøy til å kunne snakke om det. Finne ordene. Og hvis vi passer på at barna er opptatt av antirasisme, kan vi forhåpentligvis utrydde den. Vi har kommet langt, men ikke så langt som vi burde. Det er ekstra håp hos barna.

Du snakker om å si ifra. Men hvordan gjør man det, hvis for eksempel bestemor sier noe rasistisk rundt middagsbordet?

– Det skriver jeg om i boka, faktisk. Det er et eget kapittel som heter «Hold kjeft, onkel Kåre». Det handler om akkurat det der. «Er det greit å si ifra til bestemor, hun er jo fra en annen tid». Svaret på det er ja. Som barn kan man si fra til en tillitsperson, eller den det gjelder. Da må man bare si det rett ut. «Jeg reagerte på det du sa. Sånne holdninger synes jeg ikke vi skal ha. Og jeg lurer på hva som er grunnen til at du sa det, for jeg vil at vi skal kunne snakke sammen og forstå hverandre».

Hva er det tydeligste eksemplet på rasisme i Norge i dag?

– At vi ikke erkjenner at det skjer. Vi må begynne der.

Noen faste spørsmål! Hvem var din barndomshelt?

– Jeg elsket Freddy Mercury, Aung San Suu Kyi, Grace Jones og mammaen min.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da drikker jeg mimosa klokka 12 på dagen, ha ha.

Er det noe du angrer på?

– Jeg angrer på at jeg ikke hadde en sterk nok stemme til å si ifra før. Også skulle jeg ønske jeg begynte i terapi mange år før jeg gjorde det.

Hvorfor begynte du ikke før?

– Jeg turte ikke, jeg synes det var skummelt.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Mannen min. Han får meg alltid til å le.





Mer fra Dagsavisen