Anmeldelse Selma Lønning Aarø «Privatlivets fred»: Er det greit å utlevere venninna di i en bok?

Roman

Selma Lønning Aarø

«Privatlivets fred»

Cappelen Damm

Alle som studerte litteraturvitenskap på universitetet på nittitallet, lærte at forfatteren er død. Ofte helt konkret, så klart, for pensum var fullt av for lengst avdøde hvite menn. Men også i overført forstand var forfatteren «død». Teksten skulle stå alene, og leses opp mot seg selv og andre tekster, uten å skue til forfatterens liv og biografi. Ikke kunne den si stort om forfatteren heller, sa litt.vit-pensum for snart tretti år siden, for tekst handlet egentlig bare om tekst, det vil si språk.

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]

Det er lenge siden. Nå handler alle romaner egentlig om forfatteren. Også når forfatteren – meget mistenkelig! – påstår at romanen ikke gjør det. At den er oppdiktet, full av detaljer som ikke er hentet fra forfatterens eget liv.

Andre forfattere visker selv ut skillet mellom liv og tekst, roman og selvbiografi. «Alt er sant», skriver de, sier de, mener de. I kjølvannet av «virkelighetslitteraturen», har den ene personen etter den andre har stått fram og fortalt om hvor belastende det er å stå modell for en romanfigur. «Jeg er ikke sånn i virkeligheten, så det stemmer ikke, det forfatteren skrev», er oftest budskapet.

Enda flere lar nok være, fordi de ikke orker. Romanen står fritt, forfatteren slipper uansett unna med det hun skriver. Samme hvor løgnaktig framstillingen er.

En smart roman

Inn i denne diskusjonen stiger Selma Lønning Aarø med «Privatlivets fred». Det er hennes tiende bok for voksne. En smart roman, som leker seg med lag på lag av tilsynelatende selvbiografiske meta-kommentarer. Elegant gjort, når temaet er nettopp virkelighet – eller «virkelighet».

Hva er lov i litteraturen, og hvem eier historiene som blir fortalt, spør Lønning Aarø, via stemmen til en forfatter som på mange vis ligner henne selv. Eller «henne selv»? Se dét er spørsmålet.

[ 13-åringen får en 50-årig «elsker». Ok, sier mor. Stefaren misbruker stesønnen seksuelt. Pytt, kun oralsex, sier mor. Hva feiler det franske foreldre? (+) ]

Forfatteren, hun som er bokas forteller, liker best begynnelser. Men akkurat denne historien starter midt i. Der kan det også ligge en ny begynnelse. Fortelleren finner seg plutselig på sykehus. Norge er koronanedstengt, men både ektemannen og mora har møtt fram for å våke over henne. Forfatteren er ikke død. Men dette er alvor. Hva har skjedd? Noe alvorlig. Eller? Litt etter litt demrer det, uten at det gjør situasjonen enklere.

Hva er lov i litteraturen, og hvem eier historiene som blir fortalt

Hun må spole tilbake. Forteller om det plutselige nye vennskapet med kvinna hun konsekvent kaller X. Det er som en forelskelse. Men X bærer på en hemmelig. En smerte. Forfatteren vil fortelle historien hennes i en roman. Den minner nemlig om noe fra hennes egen oppvekst, noe om mora.

«Skriv alt, skriv det akkurat slik det er», sier X. Så forfatteren skriver. Og skriver. Endelig inspirert, etter år med manustørke og et snart oppbrukt stipend. Men da manuset er klart, har X endra mening. Hun kjenner seg ikke igjen i det skrevne. Føler seg brukt. Blir sint og vrang. Vennskapet er ødelagt, forfatteren fortviler.

[ Går det an å slå opp med en venn? lurer Monica Isakstuen, som har skrevet en rasende bok om uvennskap. Nå blir den teater (+) ]

Så hva gjør hun nå? Skal hun bøye seg for X’s ønske om å droppe manuset? Men kunsten skal jo være fri! Det er ikke lenger X hun skriver om, nå er det blitt hennes egen fortelling. Dessuten trenger hun pengene.

Hun vingler og lurer. Vil så gjerne tekkes alle. Det er bare så vanskelig, når alle de andre er uenige. Hun er nok ikke like modig som Knausgård. Noe hun visste fra før. Hun synes ofte det er vanskelig å velge. Finner lett grunner til ikke å skrive. Til å droppe egne prosjekter.

[ Mona Høvrings nyeste roman sjarmerte Dagsavisens anmelder helt i senk (+) ]

«Privatlivets fred» handler mye om å skrive. Men også om relasjoner, til venner, ektefeller, barn. Alle er hovedpersonen i sitt eget liv. Men eier vi det dermed alene?

Selma Lønning Aarø skriver lett og morsomt, med mange festlige og skarpe formuleringer, observasjoner, oppsummeringer. Hun strør om seg med detaljer fra egen selvbiografi, og åpner slik for en selvbiografisk lesning. Kan det som skjer i romanen virkelig skjedd? Det med X, eksvenninna som er så tydelig filtrert gjennom forfatterens blikk? Er «Privatlivets fred» en Fønix, født i asken av et annet, brent manus?

Mange festlige og skarpe formuleringer, observasjoner, oppsummeringer

Se der var spørsmålet igjen, om hva som er sant – og «sant». Selma Lønning Aarø tilbyr ingen fasit. Det er jo hele poenget. Men en artig, ganske original, vri på problemstillingen er «Privatlivets fred» definitivt.

Romanen får dessuten plusspoeng for å skrive om koronaen uten at leseren blir enda mer lei av koronaen. Bare det er en kunst.

[ Flere kulturnyheter, anmeldelser og intervjuer om scenekunst, musikk, filmer, bøker, TV og kunst i Dagsavisens kulturseksjon ]