Bøker

Anmeldelse «Bonjour tristesse: God morgen, vemod»: Frekk og fransk

Å åpne en roman man leste for over 50 år siden kan være en blandet fornøyelse. Men Francoise Sagans (1935-2004) debutroman «Bonjour tristesse», på norsk som «God morgen, vemod», er overraskende frisk og freidig.

Roman

Francoise Sagan

«Bonjour tristesse. God morgen, vemod»

Oversatt av Gøril Eldøen

Cappelen Damm

Bonjour tristesse - God morgen, vemod

Den lille romanen «Bonjour tristesse» av franske Francoise Sagan kom på norsk for første gang i 1955, med tittelen «Vel møtt, vemod». Den var en av disse bøkene alle måtte lese. En verdenssensasjon. En blanding av frekk, frimodig ungdommelighet, og fransk velberget borgerskap. Forfatteren, som bare var 18 år, skrev om sex som en festlig lek helt uten ansvarlighet. Var det ikke også en antydning av noe incestuøst i forholdet til den sjarmerende forføreren av en alenefar?

Med velvilje kan man i dag betrakte Francoise Sagan og hennes roman som en opprørsk stemme, solostemmen som varslet det store sinte kvinnekoret som ganske snart skulle innta både 1960-og 1970-tallet. Men den 17-årige Cécile, som er stemmen i romanen, er ingen politisk opprører. Hun vil ha nytelse og frihet fra rutiner, forpliktelser og ansvarlighet. Hun vil ikke høre snakk om lekser, men vil leve i nuet. Et dårlig forbilde altså. Men friheten og kravet om selvstendighet kan enhver ungdommelig leser nikke samstemt til.

Dessuten bærer romanen den uimotståelige lukten av parisisk femti- og sekstitall. Disse tiårene med eksistensialisme og kvinnefrigjøring, der Sagans debutroman ble farget av populariteten til en Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir, en tid med tiltrekningskraft også på nyere generasjoner.

Det er lett å la seg sjarmere og imponere av den bråmoden stemmen i romanen. Den byr på refleksjoner og vurderinger av voksenlivet som langt overgår hva man forventer av en tenåring. En stemme som ikke er uten kynisme.

Handlingen i romanen kan lett oppsummeres. Cécile og den 40-årige faren Raymond har leid sommerhus på Rivieraen for å kunne nyte noen ferieuker borte fra det hektiske bylivet i Paris. I villaen bor også Elsa, en av de mange «lettlivede, livsglade tøytene», som er Céciles lett overbærende karakteristikk av farens hyppig skiftende venninner. De representerer ingen trussel. De kommer og går.

Romanen framstår i 2021 som merkelig moderne, og samtidig med lukten av en fjern tid.

Det gjør derimot ikke den modne og elegante Anne Larsen, som plutselig en dag trer inn på scenen. Hun appellerer til sterkere og mer stabile følelser hos faren. Livsutsiktene forrykkes og trues. Det er tydelig at «tøytenes» tid er forbi. Det er her den bråmodne Cécile, som mot sin vilje tiltrekkes av Anne, bestemmer seg for å legge en plan som skal bli skjebnesvanger. Men helst skulle den redde Céciles og farens «lette» liv for framtida.

Romanen framstår i 2021 som merkelig moderne, og samtidig med lukten av en fjern tid. Vektleggingen av det individuelle opprøret med den ungdommeliges rett til å forsyne seg av livet, er knapt noe ukjent fenomen. Men på 1950-tallet, og spesielt i et borgerlig fornemt Frankrike, smakte det av sensasjon. Francoise Sagan selv ble plutselig en litterær stjerne, tilbedt og foraktet, alt etter hvilken leir man tilhørte. Den franske elitens synspunkt ble formulert slik i Le Figaro: «det sjarmerende lille monsteret med udiskutable litterære kvaliteter».

Francoise Sagan fortsatte å skrive en lang rekke romaner, men ingen av dem nådde opp mot debutromanen i omtale og antall lesere. Kanskje kan noe av forklaringen være den som forfatteren Per Hagman klokt antyder i et lengre og reflektert forord i den norske utgaven: At den kyniske stemmen etterhvert ble tydeligere og tok overhånd.

Debutromanen til Francoise Sagan har nådd pensjonsalder, men virker fortsatt overraskende frisk og freidig. Her er forfatteren fotografert på 1960-tallet.

Men Francoise Sagan selv sørget for at den offentlige interessen vedvarte gjennom sin egen skandaløse livsførsel, med påfyll av hyppige kyniske og «festlige» utsagn, som berømte: «Det er bedre å gråte i en jaguar enn i en folkevogn».

Noe stabilt, lykkelig liv ble det ikke for den opprørske Sagan. Men knapt noen har levert en mer sensasjonell debutroman.


Mer fra Dagsavisen