Roman
Rune Christiansen
«Saken med den tapte tidens innfall»
Oktober
Rune Christiansens nye roman, med den kryptiske tittelen «Saken med den tapte tidens innfall», innbyr ikke til hurtig vending av bokas 217 sider. Tvert imot inviterer den til den undervurderte gleden ved langsomhet.
[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]
uimotståelig
Lyrikeren Rune Christiansen er tydelig til stede også i sine romaner. Slik han var det i «Fanny og mysteriet i den sørgende skogen» fra 2017 og i «Ensomheten i Lydia Ernemans liv» fra 2014, som ikke bare ga ham et stort publikum, men også Brageprisen.
Kanskje er det denne vellykkede kombinasjonen av det poetisk sensible språket, og evnen til å tegne spennende karakterer i gjenkjennelige livskriser, som gjør ham så uimotståelig.
Slik han er i sin nye roman, om skuespilleren Norma og hennes forhold til foreldrene og den nylig fraflyttede ektemannen Jonathan. Midt i livet er hun, med suksess på teatret. Men hvem er hun egentlig? Hvem er foreldrene, og hvilke hemmeligheter bærer de på? Hvordan skal hun finne trøst og lykke i dette korte livet? Hun får noen svar og overraskende oppklaringer under et opphold på barndommens sommerøy, der faren Torsten har slått seg ned i det som en gang var familiens feriehus.
Rune Christiansen har skrevet fram denne historien, i korte, tidvis lysende kapitler. I romanens åpning blir moren Ediths siste uker i livet beskrevet i Normas erindring i presise, konkrete detaljer. Men også i brutalt sannferdige linjer. Som når Norma får for seg at moren kanskje er kommet til en slags «forestående klarhet» ved livets slutt, men at det er en urimelig tanke: «Sannsynligvis var moren omsider i ferd med å hengi seg til den skarpe raslingen av død».
Slike presise, ofte overraskende bilder og iakttakelser er denne romanen fylt av – til glede og gru for leseren.
[ Sjarmerende humor om alkoholisme og ufrivillig barnløshet? Denne debutanten får det til! (+) ]
Den er også fylt av underlige sammentreff og møter, slik det ofte er i livet. Rune Christiansen pensler fram de små, men betydelige øyeblikkene, de rare innfallene og anelsene, og de «søvnige tegnene», som vi ikke ser eller fatter. Kort sagt, de mange ubegripelige trådene og forbindelseslinjene som definerer et liv og en skjebne. Som det første møtet mellom Norma og Jonathan. Hun fant en gjenglemt bok på gulvet foran setet i bussen. Det sto et navn på innsiden, og hun oppsøkte eieren, som viste seg å bo like i nærheten.
«Det hendte noe. Noe uforklarlig. De tilbrakte resten av dagen sammen», står det i romanen. Eller sagt på en mer banal måte: Kjærlighet ved første blikk. De gifter seg og får et barn sammen. I romanens nåtid har denne «kjærligheten sprunget lekk», og gir grunnlag for refleksjoner rundt «alle disse trådene i tidens gang, alle disse forbindelsene. Hvor blir det av dem i et stakkars liv». Oppgjøret, bruddet mellom de to, tenker Norma i ettertid på som noe lettvint og skjødesløst.
Store deler av romanen utspilles på øya i samvær med faren, som etter skilsmissen fra moren kanskje ikke har levd så ensomt som Norma forestilte seg. Sannheter lirkes ut av en gammel mann som kanskje helst ville holde på sine hemmeligheter. Kommunikasjon er vanskelig, ikke minst i nære familierelasjoner, og Rune Christiansen pensler med overbevisning fram disse sårbare følelsene som stenger for de frie, åpne samtalene.
en beroligende hånd på ditt urolige hjerte kanskje?
Rune Christiansens bildeskapende evne og hans sans for særlig fransk film og litteratur kommer til uttrykk på subtilt vis i romanen. Her opptrer både Den blå løytnanten fra Colettes roman «Mitsou», en maskert rytter og dramatiske bilder av døde hester på en strand. Her er strabasiøse turer blant kratt og klipper, og forvirrende og fordekte samtaler over god mat og drikke.
[ Anmeldelse av den franske kultromanen «Bonjour tristesse», ute i ny norsk oversettelse nå (+) ]
Glimtvis dukker det opp ubehagelige sannheter og innsikter, slik det ofte gjøre i Rune Christiansens romaner, der livsalvoret alltid er et tydelig element. Norma er ingen troende, men hun er håpefull, og hun finner trøst i å be en bønn hver kveld.
Rune Christiansens roman er både lett og tung, både mørk og lys. Men egentlig ganske trøsterik, en beroligende hånd på ditt urolige hjerte kanskje?
