Roman
Ane Barmen
«Pappa var nesten på Woodstock»
Gyldendal

Alle klarer å få barn. Heile tida, heilt utan å planlegge. Alle, bortsett frå Ruby og Bjørnar. Dei har prøvd i fleire månader. Ruby følger nøye med på eigen syklus, heng på bli-gravid-forum på nett, tolkar alle teikn, ventar og håpar. Men nei. Månad etter månad er testen like negativ.
Det er sårt. Men Ruby har framleis (galgen-)humoren i behald:
«Nokre av dei dummaste folka eg veit om, har fått ungar, folk som røyker under graviditeten […], og folk som tidlegare har teke abort fordi det passar betre å bli gravid i mars enn i februar, og folk som seier “kinky” når dei meiner “kinkig” og trur Beatles syng “Hey Jew”. Sånne folk får lov å formeire seg. I hopetal. Sånne som oss, som brukar stoffpose i butikken og har gravidte i skapet, får ikkje».
Snufs. Og fnis. Det skarpe skråblikket på verda, og den kjappe vekslinga mellom snufs og satire, er typisk Ruby. Dermed også for forfattaren som har skapt henne, Ane Barmen.
[ Fleire bokmeldingar, forfattarintervju og litteraturnyheiter frå Dagsavisens bokredaksjon ]
«Pappa var nesten på Woodstock» er Barmens første roman for vaksne, etter brakdebuten med ungdomsboka «Draumar betyr ingenting». For den blei forfattaren tildelt Bragepris i kategorien for barne- og ungdomslitteratur i 2019.
den kjappe vekslinga mellom snufs og satire, er typisk
No tek Barmen for seg ufrivillig barnløyse, rusbruk, einsemd, og forholdet mellom foreldre og barn. I det store og heile på vellukka vis, med fine portrett særs av dei to hovudpersonane som vekslar på å vere eg-forteljar i boka.
Rett nok er her episodar kor nokre av karakterane kanskje syner i overkant godt utvikla empatisk sans og innsikt. Kanskje har dei tidvis, sett opp mot korleis dei elles blir skildra, litt overdriven evne til å setje ord på verkeleg store kjensler, både overfor seg sjølv og andre.
Men mest er det fint å lese ei forteljing kor mange vil kvarandre godt, og ein får lov å bli glad i personane sjølv om dei ikkje er perfekte. Språket er lett og ledig, nynorsken musikalsk og moderne. Vekslinga mellom to forteljarar – Ruby og pappaen – gir godt driv i den kronologiske historia.
Trass tittelen, er altså ikkje «Pappa var nesten på Woodstock» noko bok om musikkfestivalar. Rett nok er musikk ein av trådane i denne sjarmerande romanen. Men nøkkelordet i tittelen er «nesten».
Ruby sin far heiter Theis. Han rømte til sjøs som ung, og var på rett stad til rett tid til å kunne ha besøkt festivalen som sidan blei legendarisk. Men han gjorde det ikkje. Berre nesten.
Det er i grunnen ein heil del ting Theis har gått glipp av i livet. Utanom alkohol. Det har han prioritert. Den aldrande hunden sin har han også teke seg godt av. Men ekteskapet havarerte, kompisane han ei gong hadde er det lenge sidan har sett, og bandet han spela i er for lengst historie. Det er mest gamle historier igjen for Theis. Og øl.
Dottera Ruby har han også nesten mista kontakten med. Ho orkar ikkje meir av faren. Har altfor mange vonde minne om vonde kranglar mellom foreldra, om fyll og brotne avtalar. Ho har klassereist, og skjemmest av det ho kjem frå. Vil helst gløyme korleis ho som lita song høgt i gangen idet ho kom inn, for å gi varsel til foreldra om at dei burde dempe kranglinga si.
Ruby vil starte på ny, med sin eigen kjernefamilie. Jobb, kjærast, bil og leilegheit har ho. Berre babyen manglar.
Samtidig er ho er veldig klar over at kroppen huskar det ho vil gløyme. Kjenner til sin eigen fysiske reaksjon på lukta av gammal fyll. Kjærasten, Bjørnar, har det ikkje slik. Hans barndomsminne er trygge, fylte av skiturar og bålkos. Bjørnar trur forholdet mellom foreldre og vaksne barn er enkelt. Så naiv, fnyser Ruby.
Men naiviteten til gode hjelparar kan ha mykje godt for seg, viser Ane Barmen. Det er mykje som eigentleg er både trist og traurig i «Pappa var nesten…». Likevel opplevast romanen faktisk som ei feelgood-bok, fylt av oppløftande episodar. Humoren er éin grunn. Håpet ein annan.
Som då Theis må avlive den gamle hunden sin. Sorga hans, ei sorg han – eit ekte mannfolk – prøver å nekte seg sjølv, er rørande skildra. Men dama i lokalbutikken, som nok har eit godt auge til Theis også, er ikkje så dum. Ho lurer på han ein omplasseringskatt. Theis hatar kattar. Men akkurat den han får, viser seg visst å vere ganske grei…
Eller då Bjørnar gjer slik at Theis igjen entrar Ruby sitt liv. Bjørnar ser andre ting enn Ruby. Kanskje er ikkje Theis så verst likevel? Plutseleg har den gamle drankaren – av alle ting – meldt seg inn i mannskor. Kanskje, moglegvis, kan hende, har han også fått seg ei slags venninne.
Alt er ikkje lett. Men det er heller ikkje livet. Ruby gir trøyst til alle som slit med ufrivillig barnløyse, og eit tupp i rumpa til alle – og det er mange! – som utan å bli spurt om råd fortel ufrivillig barnlause om alle dei visstnok «har høyrt om» som blei gravide på eit knips så snart dei slutta å stresse.
For å seie det som Ruby, så er ikkje problemet hennar stress. Det er livmora: «Livmora mi er Sylvi Listhaug. Livmora mi har ålesundsdialekt og seier “Steng grensene, her får ingen kome og slå seg ned. Vi har den strengaste livmora i Europa. Livmora vår skal vere så lite attraktiv som mogleg å slå seg ned i. Vi må hjelpe sæden i nærområda i staden”».