Anmeldelse «Det hvite kartet»: Kvinnene kjøpte et skip

Roman

Cecilie Enger

«Det hvite kartet»

Gyldendal

I sin nye roman, «Det hvite kartet», har Cecilie Enger latt seg inspirere av historien om de to kvinnelige rederne Bertha Torgersen og Hanna Brummenæs, som i året 1909 ble Norges, og sannsynligvis Europas, første kvinnelige redere.

Historiske romaner har nærmest fått et comeback de siste årene. Ikke minst takket være Roy Jacobsen og Edvard Hoem, som begge har levert bestselgere fra en svunnen tid. Cecilie Enger har allerede i flere tidligere romaner – som i «Kammerpiken» om dronning Mauds kammerpike, Hilda Cooper, samt i den fine fortellingen om aktivisten og fotografen Ellisif Wessel – vist hvilken fin formidler hun er særlig av kvinneliv utfoldet i samfunnets grenseland. Det gjør hun også i «Det hvite kartet», der hun gir liv til to kvinner som levde på kanten av det aksepterte.

Bertha Torgersen og Hanna Brummenæs kommer begge fra enkle forhold. Ikke helt nederst i samfunnet, men fremtiden for en kvinne er likevel staket opp med store bokstaver. Det er ekteskap og barn, og strevsomt hverdagsliv med matlaging og vasking, som gjelder.

[ Anmeldelse av Ane Barmens «Pappa var nesten på Woodstock»: Humor om ufrivillig barnløshet og ødelagte familiebånd? Det går an! (+) ]

Den tiårige Bertha Torgersen, og hennes drømmer om en gang å komme ut i verden, åpner historien. Hennes stemme bærer fortellingen, fra hun står i havgapet på øya Bakerøynå ved Haugesund og skuer utover havet, til hun som gammel dame i samme Haugesund kan se tilbake på et eventyrlig liv.

Under et besøk i byens manufakturforretning for å få seg sin første maskinsydde kjole som konfirmant, legger Bertha for første gang øynene på Hanna Brummenæs, som er ansatt i butikken. En kvinne med en helt spesiell selvbevisst utstråling. Tiltrekningen er umiddelbar.

[ Marte Qvenild skriver om samværsbrudd og en bestemor som ikke lenger får se barnebarna sine. Omvendt likestilling? ]

Noen år senere har Bertha fått sin første stilling i en manufakturhandel på Visnes på Karmøy, som på denne tiden, på slutten av 1800-tallet, er et blomstrende gruvesamfunn der det utvinnes kobber, som blant annet sendes til USA for støping av «Frihetsgudinnen». I dette livlige lille samfunnet treffer Bertha på nytt Hanna Brummenæs på et kveldskurs i tegning.

Bertha betrakter Hanna Brummenæs med skrekkblandet beundring. En kvinne som bruker slips og bowlerhatt og røyker sigaretter på åpen gate! En uredd og driftig kvinne som Bertha mot sin vilje tiltrekkes av. Hun har truffet en mann, Jostein Pedersen, som jobber i gruva, men da han frir, forstår hun at hun aldri vil klare å være gift med ham. Hun kan ikke lenger undertrykke følelsen for Hanna, som etter hvert også får ansettelse i samme manufaktur som Bertha. En forretning de to driftige damene overtar da eieren dør.

[ Dagsavisen ødela Dag Solstads dag. Men da han fikk snakke om sparkesykler, gikk det bedre. Høh høh (+) ]

Cecilie Enger skriver fram disse kvinneskjebnene gjennom Berthas blikk, den arbeidsomme og konvensjonelle kvinnen som kan fryde seg over egen suksess, men som aldri ville våge å gå med en bowlerhatt.

Det er likevel dristigheten og fantasiflukten hos Hanna som tiltrekker henne. Det lysende ansiktet når en ny plan tar form i Hannas hode får Berthas følelser til å svinge. Som da Hanna Brummenæs foreslår at de skal kjøpe en sildedamper på auksjon. De skal bli redere! Og det blir de, i året 1909.

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]

Cecilie Enger har blikk for detaljer. For lukter og atmosfære, for moter og utgåtte sko, og for tidens politiske spenninger, der kvinnesaken og stemmerett for kvinner sto sentralt. Romanbiografien flyter sømløst, med fine overganger. Det er dybde og skarphet i Engers fortelling. Hun jåler seg ikke til med finurlige litterære grep, men viser fram to begavede, usedvanlige kvinner gjennom treffsikre dialoger, antydninger og dramatiserte situasjonsbeskrivelser.

Kanskje kunne en leser ønske seg en større vektlegging av tiden som kvinnelige redere under første verdenskrig. Da hadde rederiet flere skip som ble torpedert av tyske ubåter. Men som romanbiografi om to modige kvinners liv og utvikling i en tid med trange rammer for utfoldelse innen yrkesliv og seksualitet, er Cecilie Engers fortelling blitt et stykke finslipt romankunst.

[ Flere kulturnyheter, anmeldelser og intervjuer om scenekunst, musikk, filmer, bøker, TV og kunst i Dagsavisens kulturseksjon ]