Bøker

Anmeldelse Karin Fossum: Et mørkt søskenportrett

Gi meg de skakkjørte og ødelagte, de innestengte og forvirrede, med raseriets trykkoker under huden, sier Karin Fossum. Tydeligere og mer overbevisende enn noen gang i årets roman.

Krim

Karin Fossum

«Drepende drage. Angrende hund»

Cappelen Damm

Drepende drage. Angrende hund

Karin Fossum har nok en gang levert et stykke psykologisk drama, som holder henne på plass i krimlitteraturens førstedivisjon. Det handler om et søskenpar som er svidd av en kjærlighetsløs oppvekst. Aksel og Ellinor har vokst opp på et lite tettsted i Norge, med mor og far, hyggelige naboer, skole og venner. Men bak hjemmets perfekte fasade var det lite varme og omsorg.

Lite blod og vold altså, men mye usynlig spenning og brutalitet i de indre gemakker. Og det er der Karin Fossum oppholder seg også i denne nyeste romanen, som framstår som mer dempet i anslaget enn mange av hennes tidligere historier. Det er nok å nevne «Bakom synger døden» fra 2020 og «Helvetesilden» fra 2014, som begge hadde et voldsommere forløp. Det betyr ikke at spenningen er fraværende i «Drepende drage. Angrende hund», den finnes som en urovekkende vibrasjon gjennom hele teksten.

Karin Fossum viser sitt skarpe blikk for situasjoner, og sin evne til treffsikker punktering av enhver idyll allerede i romanens åpning. Hun griper fatt i leseren med de første linjene. Der den 40-årige Aksel erindrer en julemiddag som i all sin gru åpenbarte en sannhet, som har farget livet til ham selv og lillesøsteren Ellinor. Selv er han journalist i lokalavisa, med «særlig blikk for tragedier», som redaktør Wessel krediterer ham for. Ellinor derimot er en opprører som ikke har klart å få orden på livet sitt. Hennes protest ytrer seg i utagerende oppførsel, misbruk og hyppige innleggelser.

Noen av situasjonsbeskrivelsene i årets roman kan bare karakteriseres som psykologi på svært avansert nivå. Når sønnen Aksel kommer for å fortelle mora at han ikke kommer til julaftens middag, henter hun en gave til ham like før han går. Det viser seg å være en svært kostbar japansk fyllepenn. For sønnen føles dette urovekkende fordi det bringer ham «i minus» i forhold til moren. Det førte til uorden i regnskapet, en svekkelse av det forsvaret han hadde bygd opp mot henne. «Så utmattende det var å holde regning med alle ting, det var nesten ikke krefter igjen til å leve», tenker han.

Det kan innvendes at historien om Aksel og Ellinor – og om den forknytte moren som aldri klarer å vise en sann følelse, men der formaninger og irettesettelser har vært de eneste og fattige kontaktpunktene til to barn – opptar for mye av romanen før det kommer et vendepunkt. Det er riktignok varslet gjennom hele teksten, og vendepunktet blir i denne romanen også en avslutning. Karin Fossum gjorde noe lignende i romanen «Drapet på Harriet Krohn», der hun lot gjerningsmannen komme til orde hele veien, til etter ugjerningen. Først da kom den sindige Konrad Sejer inn i bildet.

På vegne av alle krimlesere med forventning om visse dramaturgiske grep – som eksempelvis presentasjonen av en etterforsker tidlig i historien – så holder Karin Fossum også denne gangen sin leser på pinebenken. Og tro endelig ikke at gamle Konrad Sejer dukker opp som troll av eske. Han er jo pensjonert.

Helt mot slutten av boka dytter hun inn den kjekke Eddie Feber på scenen. Virkelig en friskus, med åtte barn. Men ingen hund! En helt anormal etterforsker altså, med ordnet, men hektisk, familieliv. Denne leseren gleder seg til at den skarpe Feber skal innta litt mer plass i Karin Fossums framtidige historier. Han virker både vittig og særdeles oppegående.

Det er historien om den sterke kjærligheten og ømheten mellom det «ødelagte» søskenparet som står fram som romanens sterkeste kvaliteter når siste blad vendes. «Drepende drage. Angrende hund» viser nok en gang hvilken spesiell og engasjert forfatter Karin Fossum er. Alltid på «de svakes side», med overbevisende kraft og treffsikre ord.


Mer fra Dagsavisen