Tilbakeslag, drama i kulissene, intense forhandlinger: Slik formet de oppskriften på fred

«Vi var i en kokong. Vi kunne like gjerne ha vært i verdensrommet», skriver Tony Blair i sin selvbiografi «A journey».

Timene og dagene hadde gått. Det var påsken 1998, og inne i Castle Buildings i Belfast hadde den britiske statsministeren, den irske statsministeren Bertie Ahern og lederne for de fleste nordirske politiske partiene forhandlet natt og dag. De enset ikke hva som skjedde utenfor. Der hadde verdenspressen samlet seg, og sendte direkterapporteringer om at noe var i gjære.

Flere ganger var avtalen nær før det glapp, og de siste 48 timene var så godt som uten søvn. Men langfredag 10. april var det klart: Partene var enige om en fredsavtale som skulle gjøre slutt på en over 30 år lang blodig konflikt i Nord-Irland som hadde kostet 3.500 mennesker livet: «the Troubles».

Nå er det 25 år siden. Når avtalen skal markeres, er det ventet at både USAs president Joe Biden og ekspresident Bill Clinton er blant gjestene i Nord-Irland.

Prosessen i årene etter 1998 har ikke gått på skinner, og for øyeblikket pågår det en politisk krise i Nord-Irland. Likevel blir fredsavtalen i Nord-Irland beskrevet som en stor suksess – hvorfor?

– Banebrytende

– Langfredagsavtalen har vært helt avgjørende for å sikre fred og fordragelighet i Nord-Irland og har vært banebrytende internasjonalt, sier Erik Mustad, førstelektor ved Universitetet i Agder.

Han har fulgt britisk politikk og blant annet Nord-Irland-prosessen tett - siden lenge før langfredagsavtalen kom på plass.

– Det er et dokument som har vært en inspirasjon for andre konfliktområder som ligner, der to folkegrupper ønsker det samme landet, og der deres grunnleggende syn er gjensidig utelukkende, sier Mustad.

Han peker på essensen i avtalen:

– Den handlet om å finne ordninger for at de to ulike samfunnene kan leve side om side og dele på makten, samtidig som den unngikk kjernespørsmålet til grunn for konflikten.

Konflikten i Nord-Irland dreide seg i bunn om hvorvidt Nord-Irland fortsatt skulle være en del av den britiske unionen eller bli en del av republikken Irland. Gjennom alle år var katolikkene i mindretall. Stort sett har katolikker vært på siden som har ønsket et forent Irland (nasjonalister), mens protestanter har ønsket å fortsette å være en del av unionen med Storbritannia (unionister).

Siden protestantene var i flertall betydde det at de hadde kontroll over statsinstitusjoner. Det hadde over tid vokst fram et opprør på katolsk-nasjonalistisk side, der befolkningen hadde lavere levestandard enn de protestantisk-unionistiske, og var diskriminert. Det førte til opprør, demonstrasjoner og sammenstøt mellom folk fra de to sidene, noe som toppet seg i 1969, da den britiske regjeringen sendte soldater til Nord-Irland.

I årene som fulgte drev den paramilitære gruppen Den irske republikanske hær (IRA) en militær kamp mot de britiske styrkene i Nord-Irland, og utførte målrettede terroraksjoner i Storbritannia som skapte frykt i flere tiår. Samtidig fortsatte også en fredelig kamp for borgerrettigheter på nasjonalistsiden. En av konfliktens verste hendelser fant sted i 1972, da britiske soldater skjøt mot en borgerrettsmarsj i byen Londonderry/Derry. 13 mennesker ble drept i det som skulle bli kalt «Bloody Sunday».

Nord-Irland var blitt et urolig hjørne i det ellers så fredelige Vest-Europa. Hvordan skulle man klare å komme seg ut av det?

[ Britisk etterretning hever trusselnivået for Nord-Irland ]

Suksessfaktorene

Langfredagsavtalen la opp til et samarbeid mellom de to sidene i samfunnet. Det ble opprettet en egen demokratisk forsamling for Nord-Irland som skulle gi provinsen delvis selvstyre. Det ble også etablert en provinsregjering i henhold til prinsippet om maktdeling, der både nasjonalistsiden og unionistsiden til enhver tid må være representert i regjeringen.

I tillegg skulle blant annet paramilitære grupper på begge sider avvæpnes, fanger skulle løslates, og politiet skulle reformeres slik at det representerte hele samfunnet. De militære kontrollpostene ble deaktivert, og britiske soldater trukket ut. Provinsregjeringen, der de to sidene skal dele makt, har vært av og på i flere omganger, og har vært suspendert når det har låst seg. Akkurat nå er det politisk krise, og regjeringen har vært «nede» i over ett år.

Men til tross for noe aktivitet fra enkelte voldelige grupperinger, er det fred.

Så hva som var de viktigste faktorene og ingrediensene som gjorde at avtalen er blitt betegnet som vellykket? Erik Mustad svarer dette:

– Det at man var villige til å finne løsninger slik at man kom vekk fra vold, på tross av at kjernespørsmålet ikke var løst. Det at man var villig til å snakke med terrorister var også avgjørende. Uten å inkludere de paramilitære gruppene, som IRA, hadde man aldri fått til dette. Det ble jo lenge sagt fra britisk side at «vi forhandler ikke med terrorister», men vi vet at det var bakkanaler til IRA, og det var en strategi som var vellykket.

Når det gjelder kjernespørsmålet, hvor Nord-Irland skal høre til, sier avtalen at Nord-Irland er en del av den britiske unionen, og at dette kun kan endres gjennom en folkeavstemning, og dersom de fleste i Nord-Irland ønsker det.

[ Sinn Fein størst i regionalvalget: Kan det bli folkeavstemning i Nord-Irland nå? ]

Stor risiko

Men den blodige konflikten ble ikke forhandlet vekk kun med noen nervepirrende dager bak lukkede dører i Belfast påsken 1998. Avtalen man kom fram til da, var snarere kulminasjonen av mange års arbeid av flere ulike politikere og diplomater gjennom hele 1990-tallet.

John Major, som var konservativ statsminister fra 1990 til 1997, hadde satt som et av sine viktigste mål å få til en fredsavtale for Nord-Irland. Dette ble fulgt opp av Tony Blair, som ble statsminister i 1997 da Labour vant et historisk valgskred.

– Langfredagsavtalen ville ikke blitt mulig uten forarbeidet til John Major, og det har Tony Blair også gitt ham ære for. Det var først og fremst det store politiske flertallet for Labour i Underhuset som gjorde det mulig for Blair å drive prosessen videre framover, sier Mustad.

Et av de største hindrene for gjennombrudd i forhandlinger gjennom 1990-tallet hadde vært spørsmålet om hvorvidt Sinn Féin, som var den politiske fløyen til IRA, kunne delta. Det britiske kravet var at det ikke kunne skje før de hadde lagt ned våpnene og erklært våpenhvile. Senere ble det også et krav at IRA måtte overlevere alle sine våpen før Sinn Féin fikk være med.

En kommisjon ledet av den tidligere amerikanske senatoren George Mitchell ble opprettet, og den kom fram til at spørsmålet om ulovlige våpen ikke kunne løses før alle parter satte seg til forhandlingsbordet – at avvæpning kunne skje parallelt med fredsforhandlinger. Etter at IRA hadde erklært våpenhvile sommeren 1997, ble Sinn Féin invitert til fredsforhandlinger. Tony Blair møtte for første gang Sinn Féins leder Gerry Adams.

Erik Mustad trekker fram hvor stor risiko unionistlederen David Trimble tok underveis. Trimble satte seg ved forhandlingsbordet med Irlands statsminister, den gamle erkefienden Sinn Féin og britene. I 1998 fikk David Trimble Nobels fredspris sammen med lederen på nasjonalistsiden, John Hume. Trimble var leder av det moderate unionistpartiet UUP. Senere skulle det være det mer ytterliggående unionistpartiet, DUP, som tok over som det største.

USA hadde en finger med i spillet gjennom disse årene, og Bill Clinton presset hardt på fra han ble president i USA i 1993. Flerpartisamtalene som førte til avtalen i 1998, ble ledet av amerikaneren George Mitchell.

– Bill Clinton utviste stor personlig kløkt, og George Mitchell gjorde et banebrytende arbeid i forkant som gjorde at mye lå til rette for Blair, sier Mustad.

– USA har spilt en viktig rolle særlig for nasjonalistene, det er mange som har irske aner i USA. Selv om USA ikke satt med hovednøkkelen til fred, ble bidragene fra Clinton og Mitchell viktige, sier Mustad.

Både USAs president Joe Biden og Bill og Hillary Clinton er høyst trolig blant de internasjonale gjestene som kommer til Nord-Irland når 25-årsdagen skal markeres 11. april.

Flere katolikker for første gang

Bare få måneder etter fredsavtalen, i august 1998, kom et voldsomt tilbakeslag, da 30 mennesker ble drept i en bombe i Omagh, som utbrytergruppen Real IRA sto bak. Det har vært vold og uroligheter siden også, men ikke som under konflikten.

Etter avtalen var det dessuten mange år med lange prosesser for blant annet avvæpning og politireform. En rekke stridigheter har gjort at den politiske maktdelingen har blitt satt på vent i lange perioder.

– Det er «gi og ta» hele veien. I noen perioder har det vært vanskelig for unionistene å gi, og noen perioder omvendt. Avtalen har på mange områder vært et åpent og vagt dokument som har åpnet for forskjellige tolkninger fra de ulike sidene, og nettopp disse tolkningene har vært det største problemet, samtidig som det var nødvendig for å sikre enighet, sier Mustad.

Nå har provinsregjeringen vært suspendert i over et år, fordi unionistpartiet DUP nekter å delta i en ny regjering med republikanske Sinn Féin. DUP er blant annet imot den delen av brexitavtalen som omhandler Nord-Irland, den såkalte Nord-Irland-protokollen – også selv om det nylig ble fremforhandlet en ny avtale mellom Storbritannia og EU..

Det hører med til historien at DUP, som har vært største parti i mange år i Nord-Irland, ikke er det lenger, etter at nasjonalistpartiet Sinn Féin tok en historisk seier og ble størst i fjor. Partiet ønsker at Nord-Irland skal være en del av Irland, ikke Storbritannia.

– For DUP handler ikke dette bare om deres motstand mot Nord-Irland-protokollen i brexitavtalen, men om en frykt for hva som skal skje den dagen det innsettes en førsteminister fra Sinn Féin. DUP frykter nok at de skal bli marginalisert og miste innflytelse, og at det på sikt ender med en folkeavstemning om hvorvidt Nord-Irland skal bli en del av Irland igjen, sier Mustad.

I 2021 skjedde noe demografisk historisk: Det var flere katolikker enn protestanter i Nord-Irland for første gang; 45 prosent mot 43 prosent. Men ingen av dem utgjør altså et rent flertall.

Men det er ikke lenger slik at religiøs bakgrunn og politisk identitet automatisk kan overføres til stemmemønstre, ifølge eksperter.

– Det er ikke like svart-hvitt lenger, det er et brokete bilde, sier Mustad.

Langfredagsavtalen sier at dersom det noen gang virker sannsynlig at et flertall av velgerne ønsker at Nord-Irland skal bli en del av Irland, skal den britiske Nord-Irland-ministeren initiere en folkeavstemning. Spørsmålet er hva som skal ligge til grunn for den vurderingen. Ifølge eksperter vil det ikke holde med et valgresultat, men vedvarende flere målinger som viser et flertall for dette.

Målingene så langt har ikke vist noe flertall for å bli en del av Irland, ifølge professor John Garry ved Queen’s University Belfast.

Erik Mustad påpeker at også republikken Irland må være med på å bestemme dette.

– Det er fortsatt mange skjær i sjøen før man eventuelt kommer dit, sier han.

[ Rishi Sunak frir til nordirske unionister etter brexit-gjennombrudd ]

Økt trusselnivå

Fremdeles er det områder i særlig byene Belfast og Londonderry (Derry) der de to sidene lever svært separat. Murene som skilte katolikker og protestanter og på mange måter ble symbolet på konflikten, har i slike områder også bidratt til å dempe angrepene og spenningene mellom gruppene. Selvsegregeringen fortsetter i høy grad, men ikke i like stor grad i alle miljøer.

Det har fortsatt vært væpnede og kriminelle grupperinger på begge sider som har stått for vold, både på den såkalt republikanske (nasjonalistiske) siden og den lojalistiske (unionistiske) siden.

I det siste har trusselnivået i Nord-Irland økt til «alvorlig» etter at en politibetjent ble skutt og hardt skadet etter en fotballtrening med laget til sønnen, der han er trener. Politiet har uttalt at etterforskningen først og fremst er rettet mot «voldelige republikanske dissidenter», spesielt mot New IRA, en utbrytergruppe som er blitt knyttet til to andre angrep i 2021 og 2019.

– Det finnes noen få elementer i utbrytergrupper som mener IRA ikke burde stoppet kampen da de gjorde det. Men selv om det fortsatt skjer spredte voldshendelser, truer det ikke fredsprosessen eller freden nå, sier Mustad.

Irlands finansminister Michael McGrath sa nylig på et seminar dette om arven etter langfredagsavtalen:

– Konsekvensene har vært utrolige. Det har vært omveltende, når det gjelder relasjonene i Nord-Irland og på øya. Og helt fundamentalt: Den har ført til fred, og det var det den skulle.

Han peker på to ting som var viktige for avtalen: At den hadde støtte internasjonalt, særlig fra USA og EU, og at den ble bekreftet gjennom en folkeavstemning i 1998 i Nord-Irland og Irland. I Nord-Irland stemte 71 prosent for avtalen, og i Irland 94 prosent. Det var imidlertid langt flere katolikker enn protestanter som stemte for avtalen i Nord-Irland (henholdsvis 96 og 52 prosent).

Amerikaneren George Mitchell, som meglet mellom partene, fortalte nylig at han fra starten av overfor partene hadde lagt vekt på at han ikke kom med noen amerikansk, ekstern plan.

– Dersom man skulle bli enige om en avtale, som jeg trodde var mulig, måtte det bli deres avtale. Det måtte være en avtale for folket som ville bli berørt av den og som skulle leve med den, sa Mitchell.

Erik Mustad påpeker at den viktigste effekten av avtalen har vært at man har gått vekk fra vold.

– Hvis du spør folk vil det viktigste være at vold og brutalitet er tatt vekk fra gatene. At kontrollposter og patruljering av soldater er borte fra gatene. Dette merker de mye mer enn det politiske.

I skrivende stund, noen dager før 25-årsdagen skal markeres med pomp og prakt, pågår det altså fortsatt en politisk krise i Nord-Irland, siden selvstyreregjeringen er suspendert.

Tony Blair ble i et intervju på ITV nylig bedt om å kommentere arven etter avtalen som han var med på å dra i land påsken 1998 – men som mange andre før ham hadde lagt byggesteinene til, og som krevde aller mest fra de involverte i Nord-Irland.

– Langfredagsavtalen er en av de mest, om ikke den mest, vellykkede fredsavtalen det siste kvarte århundret, sier Blair.

– Det var hele tiden klart at den ville være skjør. Den er fortsatt skjør. Men den er blitt opprettholdt. Hvis du sammenligner Nord-Irland i dag med hvordan det var under «the Troubles» som jeg vokste opp med, da man fikk nyhetsmeldinger om terror, drap og grusom konflikt hver dag, er det alltid verdt å minne oss selv på hvor vi var – så vi forstår hvor viktig det er å beholde det.

[ To år etter brexit er det full strid ]

---

Langfredagsavtalen

• Nord-Irlands historie som politisk enhet strekker seg fra 1921, da øya Irland ble delt. Nord-Irland var særlig preget av voldelig konflikt i årene rundt tilblivelsen og i en trettiårsperiode fra slutten av 1960-tallet til 1998. Politisk har det vært strid om Nord-Irlands status siden før delingen av Irland.
• Konflikten dreide seg først og fremst om hvorvidt Nord-Irland fortsatt skulle være en britisk provins eller bli en del av republikken Irland. De katolske såkalte nasjonalistene i Nord-Irland hadde ønsket nærmere forbindelser med republikken Irland i sør. De protestantiske unionistene foretrakk å opprettholde unionen med Storbritannia. Men konflikten handlet i stor grad også om diskriminering og rettigheter.
• En fredsavtale for Nord-Irland ble inngått langfredag 10. april 1998 mellom politikere i Nord-Irland. Den heter The Belfast Agreement, men ble raskt kalt The Good Friday Agreement (langfredagsavtalen). Storbritannias statsminister Tony Blair og Irlands statsminister Bertie Ahern var sterkt involvert i prosessen.
• Langfredagsavtalen innebar opprettelse av en egen demokratisk forsamling og provinsregjering for Nord-Irland. I henhold til prinsippet om maktdeling i Nord-Irland må både nasjonalistsiden og unionistsiden være representert i provinsregjeringen.
• Videre regulerte avtalen et nord-sør-råd for Irland, et lignende råd for London-Dublin, reduksjon av britisk militært nærvær i Nord-Irland og en avvæpning av paramilitære grupper samt løslatelse av paramilitære fanger.
• Avtalen fikk 71 prosent tilslutning i en folkeavstemning i Nord-Irland.
• Samme år ble David Trimble fra det moderate unionistpartiet UUP og John Hume fra partiet SDLP på nasjonalistenes side tildelt Nobels fredspris for avtalen.

Kilder: Store norske leksikon og NTB

---