Italiensk for begynnere: morsom-melankolske Natalia Ginzburg

Natalia Ginzburg

«De små dydene» og «Familieleksikon»

Oversatt av Agnete Vossgård og Astrid Nordang

Oktober forlag

«Kjære Natalia, slutt å føde barn og skriv en bok som er bedre enn min».

Det var beskjeden den italienske forfatteren Cesare Pavese (1909–50) skal ha sendt Natalia Ginzburg (1916–91) på et postkort i 1941. Da var Ginzburg 25 år, og travel mor til en baby og en smårolling.

Hun lyttet ikke til Paveses råd om familieplanlegging. Tvert om fikk Natalia og ektemannen Leone enda et barn tre år senere. Før de rakk å få enda flere, ble imidlertid Leone torturert til døde i et av Mussolinis fengsler, på grunn av sitt antifascistiske motstandsarbeid.

Året var 1944. Natalia Ginzburg hadde allerede debutert som forfatter, i 1942. Men det var først noen år etter at Leone var død, da de tre barna ble litt større, at det virkelig ble fart på skrivingen hennes.

Og hvilke bøker det ble! Nå kommer to av dem i nye, norske oversettelser, som viser hvorfor Natalia Ginzburg regnes som en av de aller fremste italienske etterkrigsforfatterne. Om de er bedre enn Cesare Paveses, vites ikke, for hans eneste roman oversatt til norsk, «Månen og bålene» fra 1967, er for lengst ute av trykk.

Natalia Ginzburgs essaysamling «De små dydene» fra 1962 kom på norsk første gang i 1992. Nå har Oktober forlag trykket den opp på ny, med et nytt forord forfattet av Rachel Cusk.

Ginzburg mest kjente og høyest feirede verk, den selvbiografiske romanen «Familieleksikon» fra 1963, kommer på norsk for første gang nå. Astrid Norang har oversatt, Tove Nilsen skrevet forordet.

[ Dagsavisen fikk «møte» Nobelprisvinner Kazuo Ishiguro for å snakke om hans kritikerroste nye roman, «Klara og Solen». Siden dette er 2021, skjedde det via skjerm.  ]

«Det trengs ingen kontekst for å lese Natalia Ginzburg – det å lese henne gjør oss faktisk oppmerksom på hvor mye litteraturen ofte tynges av det sosiale og fysiske miljøet som omgir den. Og likevel er ikke tekstene hennes abstrakte eller overdrevent filosofiske: De er grunnleggende praktiske og personlige», skriver Rachel Cusk om «De små dydene». Det er ingen dum oppsummering.

[ Abstrakt? Vel. Filosofisk? Uten tvil. Japanske Hiromi Kawakami ser nemlig for seg en verden der mennesker klones fram i fabrikker. Det setter sving på tankene.  ]

Videre forklarer Cusk at essayene i «De små dydene» til sammen utgjør grunnrisset av en selvbiografi for Natalia Ginzburg. Første essay, «Vinter i Abruzzo» handler om tida da hun og ektemannen Leone levde i eksil på den italienske landsbygda, forvist dit av fascistene.

«Noen få måneder etter at vi forlot landsbyen, døde min mann i Regina Colei-fengselet i Roma», skriver hun, «det var den beste tiden i livet mitt, og først nå når den er borte for alltid, først nå vet jeg det».

I «Familieleksikon» får leseren en lengre, langt mer detaljert versjon. Det er en selvbiografi som myldrer over av mennesker, hendelser, observasjoner. Livet, med sin blanding av stort og smått. Hun skriver om sin selvhøytidelige far, vitenskapsmann og friluftsentusiast. Om den mildere stemte moren, som elsker å fortelle historier.

Her er fire eldre søsken, annen slekt, utvidet familie, venner og uvenner, kollegaer, og naboer. Mange av dem prominente personer i italiensk historie, mange av dem slett ikke. De fleste er antifascister, og stadig i klammeri med loven av den grunn – Natalia Ginzburg var ung på tretti- og førtitallet. Fascisten Mussolini var Italias «fører» fra 1922 til 1943.

Mange betalte høye priser for aktivismen. Natalia Ginzburg også. At familien og ektemannen hennes var, styrket åpenbart ikke deres popularitet hos styresmaktene.

[ At Sigrid var motstandskvinne var ukjent for familien. Til de åpnet safen, og fant en pistol... ]

Etter Leones død, kjempet Natalia hardt mot fattigdom som eneforsørger for tre små barn. Siden ble hun gift på ny, med akademikeren og oversetteren Gabriele Baldini. De fikk to barn med alvorlig funksjonsnedsettelse. En sønn døde før han fylte ett. Datteren Susanna hadde vannhode og trengte mye stell. Natalia Ginzburg tok seg av det selv, hjemme. Men akkurat det skrev hun ikke noe om. Et nytt slag kom da ektemann nummer to, Gabriele, døde kun 44 år gammel.

Sorgen er i tekstene. Men også håpet. Evnen til å glede seg over små ting. Alle hverdagene som fyker forbi. Artige scener, morsomme munnhell, interne vitser. Det «grunnleggende praktiske og personlige», med Rachel Cusks ord.

[ Oversetteren var håndplukket av Amanda Gorman, men måtte trekke seg på grunn av «feil» hudfarge ]

Utgivelsen føyer seg dermed fint inn i den gode trenden med at forlagene gjenoppdager «glemte» forfatterskap, ofte forfattere som ikke tidligere fantes på norsk, selv om de er klassikere i hjemlandet. I mange tilfeller bøker om oppvekst, ungdom, livet som datter, kone og mor.

Vivian Gornick (f. 1935) er ett eksempel. I bøker som «Heftige bånd» skriver også hun om oppveksten i et jødisk miljø, i hennes tilfelle i New York på førti- og femtitallet. Boka fra 1987 kom på norsk først i 2019.

[ Vivian Gornicks «Heftige bånd»: En rent ut fantastisk bok ]

Brasilianske Clarice Lispector (1920–77) er et annet. Hun hadde også jødisk bakgrunn – familien flyktet fra massakrer i Ukraina da hun var baby. «Nær livets ville hjerte» fra 1943 og «Familiebånd» fra 1960 kom på norsk for få år siden.

Familiebånd er ett av stikkordene også for franske Annie Ernaux (f. 1940), som nå nyter stor suksess med den norske oversettelsen av bøker som «Årene» (2008) – en bok som blant annet skildrer oppvekst på 1950-tallet.

[ Franske Annie Ernaux (f. 1940) ble plutselig forfatteren «alle» vil lese. Fullt forståelig. Og fortjent ]

Da danske Tove Ditlevsens (1917–76) København-trilogi, «Barndom», «Ungdom» og «Gift» (1967-71), nylig kom i engelsk oversettelse, fikk bøkene strålende kritikk. Også her hjemme kom København-trilogien, samt «Barndommens gate» (1944) og «De gjorde et barn fortred» (1941) nettopp i nye utgaver.

Det understreker poenget: Gode bøker tåler tidens tann. Natalia Ginzburgs bøker oppleves nye, selv om de egentlig er eldre enn mange av leserne.

«De små dydene» og «Familieleksikon» er ute på norsk nå.