Bokanmeldelse: «Vår» av Ali Smith: En kime håp i sint mørke

ROMAN

Ali Smith

«Vår»

Oversatt av Merete Alfsen

Oktober

Skotske Ali Smiths bøker er noe helt for seg selv. En egen sjanger, uten utfordrere. Og Smiths årstidskvartett er noe eget også sett opp mot resten av hennes briljante forfatterskap.

Den startet med «Høst», på engelsk høsten 2016, så «Vinter» senhøsten 2017, og nå altså «Vår», som kom på engelsk våren 2019. Alle tre tar for seg faktiske og pågående hendelser som Brexit, Grenfell-brannen og Windrush-skandalen nærmest i sanntid, samtidig som hun drar tråder hit og dit i historien, og pøser på med referanser, ordspill, sjangerlek, og en salig blanding av oppdiktede og faktiske historiske personer.

Det er rikt, det er morsomt, det er engasjert og det er intelligent, hele tida gjennomsyret av det man i mangelen på bedre ord kan kalle «hjertevarme». Eller, for å låne det Ali Smith lar en romanfigur tenke om en annen: «Hun er, hva er det det heter? Et annet gammelt ord som ikke er i vanlig bruk lenger. Hun er god».

Men også rasende. «Vår» er mørkere enn både «Høst» og «Vinter», selv om årstiden hun skildrer er lysere. Det er sprengkraft i våren, der den presser seg fram gjennom mørket. Liv og lys og håp, men også vold og ødeleggelse. Ikke minst i vår klimaødelagte tid, minner Ali Smith oss om helt fra starten.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I «Vår» dreier det seg først og fremst om innvandrings-, flyktning- og fremmedfrykt – i tida og verden generelt, og i Storbritannia etter Brexit spesielt. Det er ikke noe lystig tema. En av hovedpersonene, Brit, jobber som vakt ved det hun har lært å omtale som «ikke et fengsel, det er et spesialbygd Utlend- ingsinternat etter mønster av et fengsel».

Interneringsanstalten var bygd for midlertidig oppbevaring – maks tre døgn – av flyktninger og folk uten papirer. Men de som først har kommet inn, blir i praksis sittende der, i måneder og år. De mister verdigheten. Det gjør også vaktene, viser Ali Smith, med Brit som eksempel.

Brit er sint, enda sintere nå enn hun var i forkant av Brexit. Vet at hun er i ferd med å miste noe av seg selv. Vet ikke hva hun skal gjøre med det. Hun trenger jobben. Hadde aldri penger til universitetsutdannelse, selv om hun er smart. Forakter «politisk korrekt urbant liberalt dritt», og politikerne som later som de bryr seg om folket, når alle vet de kun bryr seg om seg selv. Det er neppe tilfeldig at Brit, egentlig Brittany, heter nettopp det. Hun er britene.

Ting skal imidlertid endre seg for Brit. I hvert fall for en stund. Hun møter ei jente, følger en impuls, opplever noe komplett uventet.

Men først handler mye om Richard, «Vår»s første hovedperson. Han er en oppdiktet, middels god filmregissør, som hadde storhetstida si med TV-drama på 1970-tallet. Det er lenge siden. Nå er han stort sett glemt. Idet romanen starter, står han på en øde togperrong et sted i Nord-Skottland. Han aner ikke nøyaktig hvor. Gikk bare av toget fordi han likte fjellene langs linja. Reiste uansett på måfå. Han er ferdig med forståelige fortellinger, tenker han, ferdig med forsøkene på å få historier til å henge sammen. De gjør jo uansett ikke det. Ikke nå.

Richard sørger. Hans kjære Paddy er nylig død. Paddy, egentlig Patricia Heal, er også Smiths hjernebarn. Hun var en briljant manusforfatter, som samarbeidet med Richard gjennom flere tiår. Hun gjorde ham dyktig. Var en morsom og skarp og belest venn. Nå er hun borte.

Uten henne aner ikke Richard hva han skal gjøre. Han skal egentlig regissere en film basert på en roman som tar for seg det pussige sammentreffet at de to berømte forfatterne Katherine Mansfield (1888–1923) og Rainer Maria Rilke (1875–1926) bodde på samme høyfjellshotell i Sveits samtidig. Hun led av langt framskreden tuberkulose, han av leukemi. De ble aldri kjent. Likevel har manusforfatteren diktet fram et dampende erotisk forhold forfatterne imellom. Han er nemlig ikke så opptatt av faktiske fakta, denne manusforfatteren. «Det er sant hvis du tror det er sant», mener han.

Richard er uenig. Han er gammeldags. En ufrivillig komisk figur. Og tragisk. Ali Smith skriver, som så ofte før, nydelig om vennskap på tvers av kjønn og alder. Om tap. Dessuten, her som alltid, skriver hun om kunst. Bildekunst, litteratur, film og musikk. I tillegg til Mansfield og Rilke, nevner hun eksplisitt samtidskunstneren Tacita Deans svære krittegninger, kunst som slår Richard helt i bakken. Hun bruker Shakespeares «Pericles», som handler om flyktninger som forsvinner fra hverandre, og Charlie Chaplins skarpe samfunnssatire, hans stikk forkledd som humor. Hun låner grums fra kommentarfeltene på nettet, skriver om overvåking med overvåkerens logikk, blander sjangre og fortellere og får likevel alt til å henge sammen, gi mening. Fragmentene beriker hverandre, belyser og belyses.

Brit møter Florence på tolv år. Vi vet ikke hvordan hun ser ut. Bare at hun utretter store ting, nesten mytologiske. Selv om mye er mørkt og sint, kanskje mindre humørfylt, i «Vår» enn i mange andre av Ali Smiths bøker, er det en kime av håp også her. Florence, ungdommen, er håpet, sammen med andre som også jobber for det gode.

Ingen skriver som Ali Smith. Det måtte i tilfelle være hennes norske oversetter Merete Alfsen, som har full hyre med å dikte Smiths ofte sjangerlekende, referanse- og ordspillrike tekst om til velfungerende norsk – og som klarer det, igjen og igjen. Også denne gangen.

Bøkene kan leses frittstående, men aller helst i riktig rekkefølge. Så om igjen, fra starten, noe som vil avdekke hvordan de hittil tre, etter hvert fire, sammen utgjør noe enda større som kvartett enn som enkeltstående romaner. Det er godt gjort å skildre samtida i nåtid, samtidig som man tar opp de virkelig store temaene. Håp. Fellesskap. Menneskelighet.

Men Ali Smith klarer det. Det er bare å glede seg til sommeren.