Bøker

Super Vernon Subutex

Festen er over, det er både dop og alkohol igjen i denne dels morsomme, dels traurige, hele tida heseblesende godt skrevne fortellingen om mer og mindre avdanka parisboere.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Virginie Despentes

«Vernon Subutex»

Oversatt av Gøril Eldøen

Gyldendal

På nittitallet drev Vernon Subutex platesjappa Revolver i Paris. Så kom den digitale revolusjonen. Butikken gikk konk. Vernon satt igjen med et solid lager plater og rockememorabilia, ting av den typen det fort viste seg at folk byr gode penger for på eBay. Så Vernon solgte unna, og holdt seg økonomisk flytende.

En stund. Når også det lageret nærmer seg tomt og pengestrømmen for alvor begynte å skrumpe inn, justerte Vernon forbruket tilsvarende. Og da det virkelig knep førte en tilfeldighet ham i kontakt med Alex Bleach, en kompis fra gamle dager som nå er blitt popstjerne, og som med glede betalte Vernons husleie.

Men nå er Alex død. Den klassiske historien om popyndlingen med grei stemme og enda bedre utseende som får stor og uventa suksess, men der suksessen ender med overdrevent dopforbruk, psykiske problemer, manglende musikalsk inspirasjon, og selvmord. Sistnevnte attpåtil på et hotell i midtsjiktet, verken luksuriøst eller lugubert nok til å oppfylle sladderpressens forventninger.

Les også: James Rhodes ble utsatt for heftige overgrep fra han var liten gutt. Han prøvde piller og alkohol for å glemme. Men det var klassisk musikk som ble redningen

Vernon er i trøbbel. Og i sorg. Han er dessuten innehaveren av noen opptak som kan være de siste av Alex i live – opptak flere ønsker å få kloa i. «Livet utspiller seg gjerne i to omganger: Først luller det deg inn i troen på at du har styring, og i andre runde, når du er avslappet og avvæpnet, durer det på og knocker deg ut.»

Cirka der begynner franske Virginie Despentes’ første bind av trilogien om «Vernon Subutex». Boka kom på fransk i 2014, og var en av finalistene til prestisjeprisen Man Booker International Prize, som gikk til polske Olga Tokarczuk for «Flights».

Les også: Vigdis Hjorth skriver om virkelighet i litteraturen, med spark til søppelgrafsende journalister

Det er heseblesende lesning. Ekstremt energisk, der noen partier nesten er til å miste pusten av, så kjapt pumpes ord og setninger, stemning og atmosfære, inn i leseren – slik dopet, alkoholen, endorfinene pumper i bokkarakterenes årer. Fortellerstemmen flyter uanstrengt fra en karakter til den neste. Her er folk fra hele skalaen, enten det gjelder kjønn, alder, økonomi eller hudpigment. Alle godt og effektivt beskrevet, typer man har møtt og sett og kjenner igjen.

Vi møter filmprodusenten som kicker på makt, men spises opp av angst. Hun som er profesjonelt nettroll som river ned folks rykte på internett. Den fraseilte manusforfatteren som elsker hunden høyere enn kona, og journalisten som vil skrive en bok om Alex. En tidligere pornostjerne. Den kokaindrevne traderen som vasser i penger men mangler kred. Konebankeren som sendte kona til krisesenter, men som stiller opp som husvert når Vernon trenger det. Uteliggeren. Rasisten som jobber på H&M og er sur på alle kundene og silkesosialistene han mener degger for utlendingene. Jenta i hijab. Og så videre.

Les også: God jobb. Fint hus. Flink partner. Baby i magen. Ariel Levy hadde alt. Til hun mistet det hele

Mange er bitre. De føler seg fraseilt. Er det kanskje også. «Vernon Subutex» kan lett leses som en sørgesang over nittitallet som forsvant, tungt dynket i fremmedgjort undring over Frankrike slik det ble. Så pengestyrt, så rasistisk, så streit og kaldt. Den viser fram menneskets manglende evne til omstilling, til egentlig å gå videre. Bitterheten, fortvilelsen, følelsen av stillstand. Peker på sykdommer i tida: fetisjeringen av døde kjendiser, hullene i samfunnets sikkerhetsnett, det usosiale i sosiale medier. Vi er en gjeng egoister, alle sammen, på tvers av økonomisk og sosial klasse.

Les også: - Alle er ensomme. Også folk med familie og venner

Men ikke bare. Det er mye varme i «Vernon Subutex». Og humor. Mellommenneskelig kontakt og samhold, ofte der man minst ventet det. Den viser fram bånda mellom mennesker, tette og løse og avkappa. Har særlig tydelig kjærlighet til alle som lever livene sine litt utenfor strømmen. Til det skakke, rare, utskjelte og misforståtte. Romanen har et tydelig lydspor, og mange popkulturelle referanser. Noen kanskje for franske til å nå helt inn, mesteparten vestligkulturelt fellesgods. Og den er altså svært godt skrevet, i en rocka stil som matcher innholdet også i Gøril Eldøens norske oversettelse.

«Vernon Subutex» er kort og godt en svært underholdende roman. Det lover godt for bind to og tre i trilogien!

Les også: Her er Dagsavisens tips til gode bøker å lese i sommer