Bøker

Hun hadde alt. Så kollapset det.

Prestisjefylt jobb. Suksessrik partner. Fint hus. Baby i magen. Ariel Levy hadde et liv andre misunte henne. Til hun mistet alt.

Dagsavisen anmelder

SAKPROSA

Ariel Levy

«The Rules Do Not Apply»/ «Når reglene ikke gjelder»

Oversatt av Rune R. Moen

Little Brown/Gyldendal

Helt siden amerikanske Ariel Levy var lita jente, skriver hun, har folk fortalt henne at hun har for mye glød. For mye kraft og styrke. For stor grådighet. At hun kort og godt er for mye. Men, skriver hun i forordet til den svært gode memoaren «The Rules Do Not Apply» – hun trodde hun hadde klart å tøyle alt dette, at hun hadde klart å skape et liv som kunne holde på alt hun er. Hun tok feil. Alt har eksplodert.

Forordet er bare to og en halv korte sider. Likevel en imponerende effektiv opptakt, empatisk interessevekkende i all sin sjokk og gru. Pleier du å snakke med deg selv, spør hun i første setning, og svarer selv at det gjør hun. Eller rettere sagt tenker hun at «vi» gjør det – hennes kompetente selv snakker til hennes forvirrede selv. Problemet akkurat nå er imidlertid at hun ikke finner sitt kompetente selv. Alt som er skjedd er så voldsomt. Som en italiensk opera, en gresk tragedie. Babyen er død. Huset skal selges. Og hun orker ikke engang fortelle venner hva som har skjedd med partneren. Framtida, den hun har bygd opp over mange år, har forsvunnet, og med den forventningen om hva slags liv hun tenkte hun fortjente.

Resten av «The Rules Do Not Apply» nøster opp og utdyper. Ariel Levy var et upopulært, veslevoksent enebarn. Men åpenbart en ærgjerrig og dyktig skribent, som etter hvert sikret seg fast jobb i The New Yorker – for amerikanske journalister med litterære ambisjoner fins det knapt jobber med høyere prestisje. Hun forteller om reiser hun gjorde som journalist, artikler hun skrev og hvordan hun jobbet med dem. Indirekte sier hun noe om seg selv. Hva hun ønsker og hva hun frykter, hvordan hun ser seg selv i verden.

Hun skriver om foreldrene. Raddispappaen er informatør for organisasjoner som kjemper for selvbestemt abort og kvinners retter, raddismammaen jobber med barn med Downs og driver barnehage. I ekteskapet er det dessuten en tredje person – mammas ekskjæreste fra ungdommen, som får komme på besøk og «sove» på en madrass på gulvet. Det gjorde noe med hva hun tenker om forhold, om begjær.

Ariel har kjærester. Gutter og unge menn, før hun oppdager at jenter og kvinner er vel så interessante. Hennes utkårede, Lucy, er eldre og allerede i et forhold idet Ariel bestemmer seg for at de to skal bli sammen. Det blir de. De gifter seg. Flytter sammen i et pittoresk hus utenfor New York-gryta. Bestemmer seg for å bli foreldre. Ariel skal bære fram barnet, sæddonoren er en god venn som har masse penger men liten interesse for å være fulltidsforelder. En perfekt ordning!

Like perfekt som alt det andre. Helt til det ikke lenger er det. På reportasjereise i Mongolia, cirka midtveis i svangerskapet, spontanaborterer Ariel. Før det har hun hatt en affære. Sønnen lever idet hun føder ham, alene på et hotellrom, men dør like etterpå. Hullet åpner seg, og alt suges inn. Lykken forsvinner, sorgen overtar. Lucy har et rusproblem. Ariel har vært utro. De støtes fra hverandre, dras ikke imot.

«The Rules Do Not Apply» utforsker tragedien, fra nært hold. I Ariel Levys versjon er det en fortelling om hybris, overmot. Hvordan kunne jeg tro at jeg kunne klare alt dette, at det kom til å holde, er hennes foreløpige konklusjon. Vi ønsker oss alt, utdyper hun. En partner som gir familietrygghet og en elsker som føles eksotisk. Vi vil være ungdommelige eventyrere og middelaldrende mødre. Ønsker intimitet og selvstendighet, trygghet og stimuli, bekreftelse og nyhetens interesse, kos og spenning. Men det går ikke.

Og vi kontrollerer ingenting selv, har hun kommet fram til. Det lyder traurig. Men det underlige er at det ikke oppleves slik, når man leser boka. Den er skrevet med humor og selvironi som trumfer den ofte sviktende selvinnsikten. Den oppleves ærlig, selv om man faktisk ikke trenger kjøpe konklusjonen. Kanskje kontrollerer vi langt mer enn hun påstår, kan ta klokere valg enn hun gjorde. Levy skriver godt, ofte med overraskende bilder og sammenstillinger, og porsjonerer stoffet godt utover. Et par anekdoter får henge litt lengre i lufta enn andre, men de fleste henter hun dyktig ned og nøster fint sammen til en logisk helhet. Boka avsluttes med forsiktig optimisme. En ny flørt, kanskje en helt ny start. Den får leseren til å gråte. Men også smile.

 PS! Ariel Levy besøker Litteraturhuset i Oslo 11. april. Denne anmeldelsen er basert på den originale, engelskspråklige utgaven av boken. Til uka kommer den på norsk, oversatt av Rune R. Moen. Hans arbeid er ikke vurdert her.

Les flere bokanmeldelser fra Dagsavisen her:

Livsklok og tam

Klassisk krim

Vikingforfatteren