Annonse
James Rhodes vil at klassisk musikk skal oppføre seg som rock – kult og selvsikkert. Han spiller konsert i t-skjorte og jeans, og vil at folk skal digge og juble.FOTO: YOUTUBE

Pianoet virket der piller og psykiatri feilet

Han er en kjepphøy nervebunt av en besserwisser. Men pianist James Rhodes' fortelling om hvordan musikken reddet livet hans etter alvorlige overgrep i barndommen overbeviser likevel.

Annonse
Bøker

selvbiografi

James Rhodes

«Instrumental»

Oversatt av Eivind Lilleskjæret

Bazar forlag

Seks år gammel ble James Rhodes voldtatt for første gang. Overgrepsmannen var en gymlærer han så opp til, som fram til det hadde fått ham til å kjenne seg viktig og spesiell. Overgrepene skjedde igjen og igjen, over fem år. James gikk fra å være en energisk og livsglad liten gutt til det han selv kaller en innesluttet, stillesittende, taus robot. «Vil du vite hvordan du kan rive hele barnet ut av et barn? Pul det. Pul det flere ganger. Slå det. Hold det nede og dytt ting inn i det», skriver han i sin selvbiografi, «Instrumental».

Det er heftig lesning. Utover referanser til hvordan det føles å ligge med ryggen på gymmatta med en tre-fire ganger tyngre, tretti-førti år eldre mann over seg, er ikke overgrepene mer detaljert skildret enn i avsnittet over. Men det er skadene de påførte. James Rhodes ramser opp: «operasjoner, arr (inn- og utvendig), tics, obsessiv-kompulsiv lidelse (OCD), depresjon, selvmordstanker, aktiv selvskading, alkoholisme, stoffavhengighet, de mest perverse seksuelle nevroser, kjønnsforvirring [...], forvirring om seksuell legning, paranoia, mistillit, tvangsløgner, spiseforstyrrelser, posttraumatisk stresslidelse (PTSD), dissosiativ identitetslidelse [...] og så videre, og så videre».

Forferdelig, alt sammen. Ødelagte tarmer, ødelagt rygg, ødelagt sinn. Rhodes demonstrerer, igjen og igjen, at han aldri vil bli helt hel igjen. Han skildrer ulike forsøk på selvmedisinering og behandling. Med alkohol. Piller. Selvskading. Diverse former for samtaleterapi. Stort sett uten hell. Rhodes forklarer at uansett hvor beviselig suksess han faktisk oppnår på ulike felt i livet, så vil han alltid kjenne seg – i egne øyne være – mislykka og patetisk, uverdig og uviktig. Han drives av frykt. Vet med seg selv, tross alles forvissninger om det motsatte, at overgrepene egentlig var hans egen feil. Står alltid like ved stupet, klar for å hoppe.

Ville for lengst ha hoppet, om det ikke var for musikken. Nærmere bestemt den klassiske. «Klassisk musikk gir meg stå» lyder selvbiografiens første setning, i det han i god klassisk tradisjon kaller Preludium.

Hvert av de resterende kapitlene innledes med et musikkstykke. Rhodes oppgir komponisten, navnet på det utvalgte stykket, og den innspillingen han liker aller best. Så skriver han en liten snutt om hvert av valgene, som alle er tilgjengelige for strømming. Presentasjonene handler nesten utelukkende om hvor traurige liv komponistene levde. J.S. Bach var «herjet av sykdom, fattigdom, mishandling og død», drakk for mye og var «åpenbart ikke normal i hodet», Beethoven betegnes som «et emosjonelt vrak», Franz Schubert som «konstant ulykkelig», «kortvokst, stygg og overfølsom», og så videre. På seg selv kjenner man andre, og Rhodes skal jo fram til et poeng her. Nemlig dette: Musikk har kraft. Den redder liv.

Musikken reddet hans. Rhodes skildrer hvilke håpløse situasjoner han selv befant seg i da det skjedde. Som liten gutt. Som ung og litt eldre voksen. Ad lange omveier, som inkluderer alt fra en godt betalt jobb innen finans til flere besøk ved psykiatriske institusjoner, ble James Rhodes konsertpianist. Selv om han flere ganger påstår at han ikke er dyktigere enn den gjennomsnittlige musikkonservatorieeleven, heller dårligere.

Nå er han berømt. Har laget egne TV-serier om klassisk musikk, og spiller for fullsatte hus verden over. Hele tida med rocknroll-attityden han holder krampaktig fast ved som varemerke.

James Rhodes vil revolusjonere den klassiske musikken. Vil ha bort gallakjoler og snippkjoler og surt innadvendte utøvere som spiller i taushet mens et velbemidlet og gråhåret publikum betaler stive priser for å sitte stivpyntet i et jålete konserthus og skule misbilligende mot dem som skulle komme i skade for å la seg rive med og klappe «feil sted» underveis. Han langer ut mot hele den sidrumpa plateindustrien, er genuint opprørt over at klassisk-segmentet virker såre fornøyd med et liv i periferien, uten unge fans og nytenkning.

Han overbeviser. Utvalget musikk han presenterer er, i mangelen på proffere ord, nydelig. Mektig. Tilgjengelig, men inspirerende også for folk som allerede liker og lytter til klassisk. «Instrumental» er et inspirerende forsvar for kunstens enormt viktige rolle i samfunnet. I sinnene, menneskene, oss. Bare tanken er smått revolusjonær i vår basisfagpuggende tellekantverden.

Så får det heller være at James Rhodes er en bedre pianist enn skribent. Han vil så tydelig være kul, være alternativ, være ung og hipp og ny vin, at det tidvis tipper litt over i det overdrevent kjepphøye og lettvint krampekule. Han prøver å vise ydmykhet, men er likevel privilegiumsblind, og adresserer ikke sin egen, svært velbemidlede klassebakgrunn. Ei heller at han hele tida «tilfeldigvis» treffer på ymse søkkrike velgjørere som uten videre dikkedarer bestemmer seg for å sponse og hjelpe ham når han trenger det mest. Forfatterens blindsone og bevisste fortielse av visse temaer sier også sitt, her som i andre selvbiografier.

Eivind Lilleskjæret har gjort et heroisk, absolutt vellykket forsøk på å oversette pianistens muntlige, ofte litt flate og middels oppfinnsomme språk til god norsk. At den på engelsk dobbelte betydningen av «instrumental» – som i originale også inkluderer «noe som brukes til endring» – går tapt på norsk, er synd, men forståelig.

Den kjepphøye kulheten til tross: «Instrumental» er absolutt verdt tida den tar å lese. Den er en oppløftende fortelling om å leve videre tross skade. Boka gir leseren solid inspirasjon til å utvide sin musikalske horisont, og er et overbevisende forsvar for kunstens livsviktige rolle generelt. Applaus!

Annonse