Vigdis Hjorth leser fint og skriver enda finere, i en essaysamling som tar utgangspunkt i forfatterkollegaer fra Alf Prøysen til Peter Handke.

Vel talt av Vigdis

Vigdis Hjorth skriver klokt og morsomt om menneskelige menneskers rett til å lage både god og dårlig kunst. Tilsynelatende basert på utvalgte mannlige kolleger. Egentlig mest om seg selv.

Bøker

 

ESSAY

Vigdis Hjorth

«Å tale og å tie: Essay om litteratur»

Cappelen Damm

«Hva kan en kunstner tillate seg når hennes virksomhet, i grenselandet mellom litteratur og politikk, påfører andre mennesker sterkt ubehag?» Vigdis Hjorth stiller spørsmålet i sin nye essaysamling «Å tale og tie». Hun svarer selv: «Etter grundige overveielser er svaret mitt: Det meste. Selv om jeg ser at det er problematisk, selv om jeg vet at det kan ha menneskelige omkostninger». Hun vil forsøke å argumentere for synspunktet.

Som i Hjorths forrige essaysamling, «Fryd og fare» fra 2013, går argumentene via andre forfattere og filosofer. Det skjer i essayet med den musikalske tittelen «Ettertanke etter Handke», som selv om det kan leses som en refleksjon rundt Handke, selvsagt fungerer minst like godt som en refleksjon rundt den såkalte virkelighetsdebatten i kjølvannet av Hjorths egen roman, «Arv og miljø» fra 2016.

Hjorth bruker Hannah Arendts vurdering av Bertolt Brecht som springbrett til egne tanker rundt god versus dårlig kunst. Observerer og stiller seg kritisk til samfunnets forventning om at kunstnere skal bruke talentet sitt for å tale andres – helst de svakestes – sak, og at kunsten skal være «instrumentell», altså virke på bestemte måter.

Så bringer hun språkfilosof og litt.vit-yndling Roland Barthes på banen for å si noe om «det fundamentale misforholdet mellom språk og virkelighet», for å forklare at selv om forfattere hele tida prøver å representere «virkeligheten» i det de skriver, så går dette faktisk ikke an. «Kunsten er ikke ute etter å etablere juridiske eller vitenskapelige sannheter. Kunstneren vet at fakta ikke er det samme som virkelighet [ ...] Virkeligheten må være fortolket, forstått». Hun «synes vi skal ha forståelse for at [kunstneren] ikke underveis forstyrrer seg selv med spekulasjoner om hvordan reaksjonene vil bli, eller hvem som kan komme til å tolke virke eller verk til inntekt for ulike muligens destruktive krefter».

Konklusjonen er klar: «Om vi aksepterer at stor kunst kan skapes av svært menneskelige mennesker som kontinuerlig konsulterer sin underbevissthet og sine mørkeste sider framfor å fornekte dem, og som gjør det i håp om å vinne innsikt uvurderlig for oss alle, vil vi antakelig bedre tåle at deres virksomhet også kan støte oss». Sett under ett gir «Å tale og tie» et varmt overbevisende forsvar for kunstnerens frihet og kunstens rolle i samfunnet – slik «Arv og miljø», romanen om sannhet, gjorde det i skjønnlitterær form.

«Essay om litteratur», er samlingens undertittel. Og det er dette. Vigdis Hjorth gjør varme lesninger av Alf Prøysen sett mot Rolf Jacobsen, av Agnar Mykles «mannlige blikk» og Alexander Kiellands manglende driv mot selvbiografi. Hun er raus og morsom i møte med mennene. Lytter tålmodig på Jacobsen, som hun liker selv hun synes han ofte tipper over i det svulstige, for «det er naturlig nok krevende å forsøke å favne det hele, og tidvis greier han det, det skal han ha». Liker Prøysen og tenker han egentlig var heldig som slapp forventningene som heftet ved Jacobsen, alias «den store norske modernistiske dikteren». Selv om Prøysen var like stor, og dessuten snillere mot kvinner. Hjorths entusiasme er smittende, kjærligheten likeså.

Aller artigst er det når hun uten videre dikkedarer skriver om ymse av Mykles påstander at det han skriver «er for så vidt morsomt, men det har selvfølgelig ingenting for seg», eller «det lyder som musikk i ørene, så å si, men det er jo ikke en analyse man egentlig kan bruke til noe». Haha! Mykle er god til å skildre unge menns begjær, mener Vigdis Hjorth, men kvinner aner han fint lite om. Men – her kommer credoet – det er litteraturens privilegium å være upassende og ikke være skrevet av politiske tenkere med oversikt.

Siste essay tar for seg Kielland, og hans aldri gjennomførte plan om å bruke gamle dagboknotater til å skrive et langt selvbiografisk verk. For hvorfor skulle han det, hvis han ikke egentlig hadde lyst, lurer Hjorth. Vi trenger hemmeligheter, trenger tankens frie rom. Er hemmelighetene viktige nok, pipler de uansett fram mellom linjene og ordene, skriver hun. Og, med tydelig adresse søppelgrafsende journalister: «Når en forfatter bruker ordet roman om en tekst, også om elementer i den er hentet fra eget liv, er det ikke av feighet for å unnslippe faktasjekking eller moralske bebreidelser, og det gjør hun forresten ikke uansett, har det vist seg. Det er fordi forfattere flest har dyp innsikt i hvor vanskelig det er å skrive noe som er sant for andre enn forfatteren selv». Fordi «et verks sannhetsverdi ligger i den virkning det har på leseren».

Hjorth virker på leseren. Også i essays form. «Å tale og å tie» er kanskje ikke perfekt formfullendt, hun kunne lett redigert bort litt her og lagt til litt der, og essayene bærer litt preg av at flere har blitt brukt tidligere, framført på scenen eller dannet utgangspunkt for scenesamtaler. Men pytt sann. Samlingen er lett på foten, og holder fint balansen mellom humor og alvor, kjærlighet og kritikk. Den sier en hel del om litteratur, og minst like mye om å være menneske. Et menneskelig sådant, med feil tross vilje.