Anmeldelse: Sigrid Bonde Tusvik: «Heks On The Beach» på Latter: Sarkastiske, satiriske heksekunster

5

Show

«Heks On The Beach»

Med Sigrid Bonde Tusvik

Regi: Martin Beyer-Olsen

Latter

Det er på tide at heksekunstene finner sin plass på en norsk scene igjen, 30 år etter «Which Witch». Uten sammenligning for øvrig. Over ti år etter gjennombruddet i «Torsdag kveld i Nydalen» er «Heks on The Beach» Sigrid Bonde Tusviks første soloshow.  Hun var sammen med Nydalen-kollegaene Else Koss Furuseth og Henriette Steenstrup i «Mot i brøsta» på Edderkoppen, men det er seks år siden nå. Hun har også satt opp et par forestillinger med Lisa Tønne, makkeren fra podcasten man i alle fall kan være enige om «skapte debatt»

«Heks On The Beach» er ikke bare et fiffig ordspill. Tittelen kombinerer sentrale elementer i showet.  - Det er jeg som er heksa. Det er det jeg er blitt kalt i kommentarfeltene, forklarer hun. Dette er den pene beskrivelsen av seg selv hun kan fortelle om. Hun blir også gjerne kalt noe som begynner på f og slutter på e etter en dobbel konsonant. Hun sier det rett ut selv. I kulturavdelingen her i avisa er vi litt mer fintfølende. Et sentralt tema i «Heks on The Beach» er temperaturen på sosiale medier, noen hun blant annet har fått kjenne på med sin spalte i Dagsavisen.

Les langt intervju med Sigrid Bonde Tusvik: – Det handler om at jeg blir utsatt for drapstrusler når jeg kritiserer folk fra ytre-Frp. Da kommer folk fra indre-internett og skal ta deg.

Mens jeg sitter og venter på at kvelden skal begynne er jeg selvfølgelig på sosiale medier. Birgit Skarstein hetses før «Skal vi danse»-premieren. - Hvem vil se på folk i rullestol danse, skriver noen. Det er sånne ufordragelige utfall Sigrid Bonde Tusvik også blir utsatt for. Riktignok skal hun selv snart komme med ufordelaktige meldinger om «Skal vi danse» fra sin egen scene, men ikke på et like tynt grunnlag. Mer sånn, hvem gidder å se ex-«Ex on The Beach»-deltakere danse? Der kom den delen av tittelen på plass. Sigrid Bonde Tusvik har ikke sans for samfunnets overfladiske fjas.

Scenografien blir påstått å være en billig koronaløsning. Sånn får det bli når man må spille for halvfull sal. Det ser passelig stilisert rotete ut for meg. Men jeg altså mann. Premierepublikummet er ofte spesielt sammensatt, men her er det av ukjent grunn nesten bare damer i salen. Tusvik innrømmer selv at hun skal komme til å sparke inn noen åpne dører. Mange av de mest mannevonde sint-dame-rutinene kommer med et godt glimt i øyet.

Dette er altså ikke et show som utpreger seg med staffasje. Verbalt er det rett på sak. Men før hun kommer ordentlig i gang med en harang mot kommentarfeltets brune riddere går hun over til å beklage seg over mannen hun har der hjemme. Han omtales som mer enn irriterende nok, selv om vi aner at disse tiradene ikke stikker så dypt. Hun har sikkert fått lov.  Det kommer i alle fall noen formildende meldinger om kjønnsorganet til denne Martin. Ikke kveldens sterkeste materiale akkurat dette om organet hans, men publikum elsker det. Materialet altså.

Mangt og mye står lagelig til for hogg her. Jeg nevner i fleng influensere, svartedauden, tik tok og endometriose. Satire og sarkasmer kommer på løpende bånd. Hva mer kan man ønske seg? Men la meg dvele litt ved endometriosen. I den nevnte «Mot i brøsta»-forestillingen skulle det være morsomt med inkontinens, bare fordi at noen tisser på seg. Nå handler meldingene om endometriosen i bunn og grunn om mangelfull forskning på kvinnesykdommer. Sigrid Bonde Tusvik er blitt eldre og klokere, uten at det går ut over hennes fandenivoldske innstilling til omverdenen.

Noe er bare moro, uten alvorlige baktepper. Jeg elsker den korte hyllesten til sladder på vestlandsk. Den skulle vart lenger. Her er også fornøyelig slapstick på helseministerens bekostning.

Kvelden mørkner derimot merkbart når Tusvik begynner å fortelle om drapstrusselen hun mottok etter en ytring mot Sylvi Listhaug. En stund er det veldig alvorlig, men stemningen løser seg opp med erindringer om hennes nære forhold til Karoli-familien i noen år. Dette gir også muligheter for et raskt, ujålete kostymeskift! Det «Heks On The Beach» mangler i overfladisk pomp og prakt tar forestillingen igjen i stilig innhold.