Kultur

Anarki er hva stater og aktører gjør det til

Det internasjonale samfunnet er bygget på hvordan vi forholder oss til hverandre på alle plan. Det er under konstant utvikling. Den arabiske våren og Occupy-bevegelsene er også et resultat av samhandling ulike individer i mellom.

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Selve tittelen på mitt innlegg er inspirert av Alexander Wendts artikkel om konstruktivisme i internasjonale forhold (les: International Relations eller IR) som sier: " "(1) that the structures of human association are determined primarily by shared ideas rather than material forces, and (2) that the identities and interests of purposive actors are constructed by these shared ideas rather than given by nature"" (Wendt, 1999, s. 1).

Det er naturlig å snakke om anarki på globalt plan ganske enkelt fordi det ikke finnes en verdensregjering, og anarki betyr på latin ”hodeløs” eller ”uten hode”. Innenfor dette anarkiet driver aktører og samhandler med hverandre. Internasjonale avtale og lover, som ofte er mer løse enn bindende, avhenger av konsensus og en felles oppfatning av hva som er korrekt. Grovt sett ser det ut til at, med unntak selvsagt, oppfatningen av hva som er rett og galt ser ut til å danne et skille mellom maktutøverne og de som kan bli påstått å stå utenfor.

Siden Freden i Westfahlen i 1648 kan man sannelig si at det internasjonale samfunnet har utviklet seg betydelig. Forhandlingene den gangen endte i en enighet om at maktutøverne selv kan utøve makt innenfor sitt eget territorium uten innblanding fra en utenforstående aktør (les en annen konge/hersker). Max Weber snakket om en stats maktmonopol og betydningen av det. Denne maktmonopolen er noe resolusjoner i FNs sikkerhetsråd og utplassering av ”blåhjelmer”, samt utsteding av sanksjoner av ulike slag på dem som velger å bryte med den felles oppfatningen av hva som er rett og galt, bryter med. Men dette kan også bli sett på som en del av prosessen av det internsajonale samfunnets utvikling. Vi konstruerer virkeligheten og verden utfra hvilke briller vi har på oss. Slik er det også for verdens land. Det er klart at Kina ser annerledes på verden enn hva Norge og, for den del, USA gjør. Kinas politikk, både utenriks og innenriks, kan sees ut ifra verdiene kineserne (eller i det minste makthaverne) holder høyest. Stabilitet og selvstyre uten innblanding utenfra er to av disse kjerneverdiene. Selv om Kina, regionalt sett, har en unik maktposisjon i forhold til andre land, så velger landet å la være å blande seg inn i f.eks. Burmas anliggende. I tillegg kan Kinas veto mot sanksjoner mot det syriske regime også sees i sammenheng med stabilitet. Hvis Assads klan blir styrtet kan Syria ende i kaos, i hvert fall om man skal tro Kina og Russland. Kinesiske myndigheter ser med andre briller på den arabiske våren enn hva f.eks. norske myndigheter gjør. Mens Norge (gjerne offisielt) ser endringene i maktstrukturene som noe mer positivt, så ser Kina også en trussel mot intern stabilitet. Folk på gateplan kan jo bli inspirert av det som har skjedd i Tunisia, Egypt og Libya, og det vil kinesiske myndigheter forhindre for enhver pris. Økonomisk framvekst kommer i forsetet, sosiale rettigheter må finne seg i å sitte i baksetet – med taleforbud. Ett annet ”bevis” for det jeg skrev ovenfor om hvor skillet går om hva som er rett og galt kan man se i endringer i forhold til hva vestlige ledere, og da spesielt statsoverhoder i EU-medlemsland, velger å ta opp med kinesiske myndigheter når de er på besøk. Før tok man gjerne gladelig opp mangel på sosiale rettigheter og fordømmelse av undertrykkelse, nå gjelder det å blidgjøre kineserne for å redde euroen. Igjen ser man endringer, andre briller har blitt satt på – hvor enn ubehagelige og smertelige de må være å ha på. Men det skal ikke forundre meg om at de sosiale rettighetene til den enkelte kineser igjen kommer på dagsorden når eurosonen har blitt reddet og igjen er stabil.

En annen bevegelse som kan bli sagt å ha blitt inspirert av den arabiske våren er Occupy-bevegelsen. Denne bevegelsen er et godt eksempel på hva som kan skje når mennesker samtaler (for det er gjerne i samtalen at endringer skjer) og kommer fram til at dagens situasjon ikke er til lags – og bestemmer seg for å handle (les protestere og okkupere). Denne bevegelsen ville ha hatt vanskeligere kår i Kina enn den har i USA, i og med at USA ønsker å framstå som fyrtårnet for frihet – som innkluderer ytringsfrihet. Og ytringsfriheten bringer oss videre til aksjonister, altså enkeltindivider, som ikke vil finne seg i sensurering av internett (les: ACTA og SOPA). Dermed oppstår grunnlaget for Anonymous som passende nok bærer Guy Fawkes-masker.

Opprettelsen av globale solidaritetsbevegelser og -organisasjoner som Amnesty International og Avaaz er, slik jeg ser det, en annen del av utviklinen av det internasjonale samfunnet.Jeg er (betalende) medlem av sistnevnte, og får stadig vekk inspirerende e-poster. I den siste sto det følgende: "In the last 30 days, our community has grown by 2.5 million people… We're taking more actions, winning more victories, donating more and generating thousands more media hits in one month than we used to in a year… We've come together and built something special, and it's taking off. Let's shoot for the stars." Slike organisasjoner kan bli sett på som et svar på anarkiet som råder på internasjonalt plan. Individer fra ulike nasjoner som kommer sammen og har en felles idé og oppfatning om hvordan en bedre verden ser ut (gjøres bl.a. ved å underskrive på ulike aksjoner som igjen blir sendt til de ansvarlige).

Som Wendt skrev i sin artikkel så bestemmes det som skjer i internasjonal sammenheng mer avhengig av menneskelig interaksjon og delte idéer og verdier enn av materiale krefter (les: f.eks. stående arméer) og det internasjonale samfunnet er ikke noe som er støpt i betong, men heller i en prossess av konstant endring (om enn små). Det er riktig som Avaaz skrev: Vi har kommet sammen og bygget noe spesielt, og det tar av.

Hva som venter oss rundt neste sving gjenstår å se. Idéer og verdier er mektige krefter som vil fortsette å forme framtiden vår.

Powered by Labrador CMS