– Alt handler om provokasjon

CANNES (Dagsavisen): Ruben Östlund er denne uka i Grimstad og på Kortfilmfestivalen for å avduke kunstinstallasjonen «Ruta», som i likhet med originalen «Rutan» i Värnamo i Sverige symboliserer et fristed for likeverd og omsorg. «Rutan» («The Square») er også tittelen på Östlunds nye film, som etter suksessen «Turist» og den politiske knyttneven «Play» skal dissekere kunstmiljøets selvopptatthet.

– I kunstverket «Rutan» har alle like rettigheter i henhold til de humanistiske verdiene som menneskeheten alltid har villet leve etter. Men hvordan diskuterer vi disse verdiene og spørsmålene i dag, ut fra den tiden vi lever i? Det jeg behøvde var et tema som nesten er for stort, men hvor jeg fokuserer på sterke enkeltsituasjoner alle kan kjenne seg igjen i. Jeg er en konseptuell regissør som fokuserer på tematikk, men samtidig vil jeg hele tiden dra tematikken ned på et nivå der den er gjenkjennelig. De gangene det lykkes kan det bli jækla fint, slår Östlund fast da Dagsavisen møter ham på en hotellterasse i Cannes der han nylig ledet en av filmfestivalens sidejuryer. Han ser likheter mellom filmbransjen og kunstmiljøet.

Les Dagsavisens anmeldelse av «Turist»: En besk studie av menneskelige svakheter

Konfronterende

– Men jeg opplever at filmbransjen har blikket rettet utover på en helt annen måte enn kunstmiljøet, uten at jeg dermed skal skjære hele kunstbransjen over en kam. Gjennom å lage film om kunstverdenen kan man speile moral og etikk på en helt ny måte. Kunstmiljøet er alltid blitt tildelt rollen som samfunnsengasjert, men det man fort skjønner er at kunstnerne er utrolig dårlige til å være nettopp det. I stedet beskjeftiger de seg med en mengde ritualer som det ikke stilles spørsmål ved. Jeg opplever at alle de filmene jeg har laget har vært konfronterende, og det gjelder denne filmen også, sier Östlund.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Sverigedemokratene

I særlig grad lykkes han med filmen «Play», som handler om en gjeng 12 år gamle ungdomsforbrytere med innvandrerbakgrunn i Göteborg. Filmen, som vant Nordisk råds filmpris i 2012, skapte en rasende diskusjon om rasisme og knuste forestillingen om stereotyper lenge før flyktningkrisen polariserte den svenske innvandringsdebatten med skremmende kraft.

– Spørsmålet er jo om jeg i det hele tatt kunne laget «Play» i dag? Den var ment å være en provokasjon fra min side, og den skulle utløse en debatt, men husk at dette var før Sverigedemokratene kom inn i Riksdagen. Etter Sverigedemokratene handler absolutt alt om provokasjon, og deres oppslutning beror på at de og tematikken får så stor plass i mediene. Som politiker blir du ikke valgt om du ikke er kontroversiell. Dette er den virkelige mediakrisen slik jeg ser det, hvor den økonomiske nedgangstiden motiverer den dårlige journalistikken, sier Östlund.

Da «Play» kom, diskuterte man ikke innvandringen på den måten man gjør i den svenske offentligheten i dag.

– Jeg var veldig provosert av hvor stereotype framstillingene av innvandrere kunne være innen media og underholdningsindustrien uten at man reagerte. Den gangen ble ikke tematikken i tilstrekkelig grad løftet fram i nyhetsbildet, mens frontene er hardere i dagens Sverige når det gjelder spørsmålene rundt identitet og opphav. Min pappa arbeider med immigranter i Hyltebruk i Halland i Sverige, og jeg ser jo at når de små stedene selv må ta konsekvensene av innvandringen så øker konfliktnivået lokalt. Det er lett å avfeie visse typer politiske bevegelser, men man glemmer at de som opplever ikke å bli hørt har behov for å vise dette gjennom handling. I takt med velstanden i Sverige utvikler vi en paranoia for at økonomien skal kollapse. Mange føler at deres posisjon som individ i samfunnet er truet, og det igjen skaper en endring i folks bevissthet hvor de humanistiske verdiene settes til side til fordel for meg og mitt. I Sverige er mange instinktivt redde for at deres posisjon på samfunnsstigen skal senkes og at de mister den identiteten som er knyttet til materielle verdier. Og mediekrisen en stor del av dette, sier Östlund.

Grimstad

– «Rutan» handler om dette. Den handler om en museumsdirektør som skal markedsføre dette kunstprosjektet. De har hyret et PR-byrå som diskuterer prosjektet og dets fine humanistiske verdier, men problemet er at det ikke er noe å være uenig i, det finnes ingen konflikt. For å få ut informasjonen om «Rutan»s humanistiske verdier så gjør de noe ekstremt spekulativt som absolutt ikke er humanistisk, noe som gjør folk veldig opprørte. Jeg forsøker å fange den tendensen i vår tid, hvor vi er bevisstløse i forhold til hvilke signaler vi sender ut. Mennesket er et inviterende vesen, og vi hermer det vi ser. Om Sverigedemokratene eller Donald Trump får femti prosent av all oppmerksomhet i mediene, vil de også få femti prosent oppslutning ved valget. Det er konfliktene som engasjerer menneskene, men når dette utnyttes bevisst får det konsekvenser vi ennå ikke kjenner rekkevidden av.

I Värnamo har «Rutan» vært en del av bybildet i over et år allerede, og kunstprosjektet er nå et byggesett, en «kit» som kan annekteres av alle som vil. Grimstad får sin «Ruta» som en del av 200-årsjubileet i disse dager, mens i Göteborg ønsker Östlund å plassere den på stedet der Karl IXs rytterstatue, «Kopparmärra», står i dag. Den vil man flytte ned til Gustav Adolfs torg, der statuen av Karl IXs sønn står. Og når «Mad Men»-stjernen Elisabeth Moss spiller hovedrollen i filmen «Rutan», blir prosjektet – og dermed også Grimstad – internasjonalt.

– Fordelen med å tenke engelskspråklig er at du har så mange flere skuespillere å velge blant. Og noen av dem er så kjente at de automatisk bidrar til at filmen får internasjonal oppmerksomhet, sier Östlund, som kunne velge og vrake i skuespillere etter «Turist».

– Det har vært et spennende år hvor jeg har møtt mange skuespillere. Rollen som Elisabeth Moss skal spille har jeg prøvd ut på både svenske og norske skuespillere, fordi jeg ikke har oppgitt tanken på å lage film innen den nordiske sfæren. Men det blir ingen norske med denne gangen, sier Östlund med henvisning Lisa Loven Kongsli og Kristoffer Hivju i «Turist».

– Hvorfor falt valget på Elisabeth Moss?

– Jeg har likt veldig mye av det hun har gjort, ikke minst i «Mad Men». Da hun kom på audition ble følelsen «amerikansk stjerne gjør gjestespill» som blåst bort. Hun er det man kan kalle spilleintelligent, som tar instruksjonene intuitivt også under improvisasjon. Og med Moss foregår det noe mens hun holder på, akkurat som med Lisa Loven i «Turist», det skjer noe udefinerbart og spennende innenfor hjernebarken, sier han og ler.