DRAMA
«Turist»
Regi: Ruben Östlund
Sv./Fr./Da./No, 2014
Etter «De ufrivillige» (2008) og «Play» (2011) retter Östlund sitt kjølige kamera mot den nordiske kjernefamilien, mens han eksponerer ubehagelige sannheter om kjønnsroller og rollespill, samliv og familieliv. Tungt stoff, men samtidig en veldig skarp satire som inneholder noen oppriktig morsomme øyeblikk. I forbindelse med markedsføringen av kinoaktuelle «Gone Girl» uttalte regissør David Fincher at hans mål med filmen var å øke skilsmissestatistikkene. Ved en pussig tilfeldighet har Östlund sagt akkurat det samme om «Turist». Og akkurat som David Fincher er en av USAs fremste og mest fryktløse filmskapere, er Ruben Östlund en av de mest spennende regissørene i Skandinavia. Han er ikke bare litt av en mester når det gjelder atferdspsykologi og velobserverte personskildringer, men han har med tida også opparbeidet seg en teknisk kyndighet som imponerer. Östlund har fortsatt en svakhet for lange, statiske tagninger som observerer disse stakkarslige menneskene distansert og nådeløst, i en stil som minner om både Roy Anderson og Stanley Kubrick. «Turist» deler den svenske sansen for absurd tragikomikk med førstnevnte, og har den visuelle presisjonen til sistnevnte.
Filmen følger et «vellykket» ektepar i trettiårene på sin årlige skiferie i de franske alpene. Er det egentlig noe mer typisk småborgerlig skandinavisk enn å dra på skiferie etter sju måneder med vinter? Tomas (Johannes Kuhnke) og hans norske kone Ebba (Lisa Loven Kongsli) har tatt med seg ungene Harry (Vincent Wettergren) og Vera (Clara Wettergren) til et luksuriøst høyfjellshotell som virker forunderlig kaldt, klinisk og lettere truende. Fordelen med dagens familieliv er at det er begrenset hvor mye tid man må tilbringe sammen med ektefeller og barn, sånn at vi sjelden får svar på de ubehagelige spørsmålene som murrer i bakhodet. Hvor mye kan man stole på sin bedre halvdel? Hvor mye vet du om den personen som står deg nærmest? Det er først på ferie at alt sånt virkelig bobler til overflaten, mens man er tvunget til å tilbringe tid med sine nærmeste. Ikke rart at ferietid et en kremtid for skilsmisser og samlivskriser. Tomas er, som Ebba sier, på ferie for å bli tvunget til å tilbringe kvalitetstid med henne og ungene, siden han jobber for mye. Arbeidet: alle menns trygge frihavn fra familiens uutgrunnelige forventninger.
Under den andre feriedagen spiser familien på en uterestaurant med en fantastisk utsikt til fjellene, før idyllen brytes at et kontrollert snøskred. Forundret begeistring forvandler seg til vill panikk på noen sekunder. Mens Ebba instinktivt prøver å beskytte ungene grabber Tomas tak i mobiltelefonen og flykter livredd så fort beina bærer ham, mens kona og ungene må klare seg selv. Overlevelsesinstinktet tar kontrollen, sammen med feigheten. Da det viser seg at alt bare var en falsk alarm kommer Tomas luskende tilbake, og prøver fårete å late som ingenting. Men selv om snøraset ikke svelget familien, raser alt allikevel sammen. Tomas har brutt alle forventninger til hvordan en maskulin mann bør oppføre seg i en krisesituasjon, og hans rolle i familien forandres umiddelbart. Ungene blir vrange, kona distansert og passiv-aggressiv.
Han er ydmyket, skamfull og full av selvforakt, men nekter patetisk å vedkjenne at han har gjort noe som helst galt. Som typisk mann prøver Tomas å manipulere hele hendelsen ved å legge skylda på konas «feiltolkning av situasjonen», mens en stadig mer frustrert Ebba drar venneparet Mats (Kristofer Hivju) og Fanny (Fanni Metelius) inn i denne pinlige situasjonen. Måten disse tingene bobler til overflaten føles veldig troverdig, og er til tider hjerteskjærende morsomt. Det burde være en tankevekker for filmbransjen her hjemme at norske skuespillere så ofte gjør sine beste prestasjoner for utenlandske regissører. Ruben Östlund får helt glimrende prestasjoner ut av alle skuespillerne sine, men det er faktisk de norske som utmerker seg mest. Alltid severdige Kristofer Hivju står for flere av filmens mest humoristiske øyeblikk, mens Lisa Loven Kongsli briljerer i en kompleks, vrien rolle. Jeg vil ikke påstå at Ruben Östlund framviser mye sympati for disse stakkarene, ingen av dem kommer ut av «Turist» med verdigheten i behold. Men han forstår disse folka, og er litt av en mester når det gjelder å skildre hvordan vi mennesker oppfører oss på vårt mest stusslige.