Sørlendingene i Honningbarna slo igjennom som tenåringer, og har siden vært å regne som norsk punks yppersteprester. Jeg så dem spille første gang da jeg gikk på videregående. En musikknerd av en kompis hadde nylig oppdaget det han spådde kom til å bli Norges beste liveband, og hadde mast på meg om å bli med på konsert i flere måneder.
Jeg ble umiddelbart fengslet av den rå energien som oppsto i Rockeklubben i Porsgrunn en sen høstkveld i 2012. Honningbarna var ekstremt destruktive, aggressive, og bød dessuten på ekte blåmerker. Men det fantes også et unikt samhold mellom bandmedlemmene og en særegen kontakt med publikum. Her var kaos, livsbejaelse og lek med overskridelse, som senere skulle vise seg å ha stor effekt på den gryende punkeren jeg selv var i ferd med å bli.
Avantgarde, nei takk
Nesten 15 år etter debuten har Honningbarna for mange i min generasjon vært ett av de viktigste bandene i de formative årene. En kompis kaller bandet en speiling av sitt eget liv – både holdningsmessig og musikalsk – og hevder at bandet har gått fra å være revolusjonær ungdom til avantgarde med det nyeste albumet «Soft Spot». Men bandet avfeier avantgarde-begrepet når jeg ringer dem for å gratulere med ny skive:
– Hvem sier at vi er avantgardere? Spør Edvard Valberg.
– En kompis som jobber som musikkritiker, svarer jeg, nærmest litt i forsvarsmodus. – Og generelt ganske mange musikkfolk.
– Vel, dem om det, svarer vokalisten i Honningbarna tørt.
– Avantgarde er ofte en betegnelse som brukes av jævla schmøgg musikere, som unnskylder sin mangel på relevans. De sier: Folk liker ikke musikken vår fordi det er for bra. Fuck sånne holdninger. Noen har med rette rett til å være avantgarde, men det er ikke mange. Vi lager musikk vi synes er gøy å lage og håper oppriktig andre synes det også.
– Hvordan vil dere beskrive den nye skiva da? Spør jeg.
– Fargerik, sier bassist Johan. – Den går definitivt i nye retninger, men så out der er den ikke.
Les også: Nye låter: Ary drømmer og Hkeem flytter brikker
Uforutsigbare Honningbarna
Uforutsigbarhet er stikkordet, mener Honningbarna, akkurat som livet selv. Det å omfavne det foranderlige er gjennomgående for så godt som alt bandet har gjort de siste 15 årene. Gutta liker forandringer så godt at vokalisten er blitt doktorgradsstipendiat og jobber med kaos i kunsten. Doktorgradsavhandlingen åpner med: «Takk til kaoset – og de åpenbaringene av liv som orden aldri har kunnet gi meg». Edvard er for øvrig av den oppfatning at orden har et eller annet livsfiendtlig i seg, og kan gå ut over kvaliteten på musikken – og livet som sådan. Det mener han fortsatt.
– I et samfunn som er så effektivisert, der det er mye støy rundt oss, og alt er forutsigbart, er bare det å gjøre noe så lite konstruktivt som å ha det gøy og oppsøke kaos et politisk prosjekt, sier Edvard.
Mer vil han ikke si om politikk. Han er skeptisk til unge menn med dreads som spiller på kassegitaren og synger fuck systemet. Han liker ikke for eksplisitte budskap. Han deltok nylig på en samtale under Trondheim Calling med temaet aktivisme. På et tidspunkt følte han for å si at bandet aldri har kalt seg aktivister.
– Dette er bare labels andre har gitt oss. Akkurat som avantgarde. Og heldigvis er de fleste merkelappene smigrende, på en måte. Men dette er altså noe vi ikke har kontroll over, sier han, og fortsetter:
– Det eneste vi har kontroll over er musikken vi lager, og musikken vi har lyst til å lage. Og det er for gøy å holde på til egentlig å bry oss om merkelappene vi blir tildelt. Selv om folk virker ekstremt opptatt av disse merkelappene.
Bandet mener selv at deres musikalske univers ikke er annet enn «lydene av livene de selv lever». Disse lydene har forandret seg opp gjennom årene. og publikum har kunnet slå følge på nye måter.
Les også: Ukjente for et halvt år siden – kan vinne tre Spellemannpriser nå
Monolog på «Soft Spot»
Introen til det nye albumet «Soft Spot» starter med en monolog fremført av Edvard, som ser tilbake på livet – fra tenårene, tjueårene og fram til nå. Han har funnet ut at det beste i livet ikke har vært planlagt, og at det som var planlagt har ført til de største skuffelsene. Går det planløse igjen i det musikalske universet?
– Det er klart at det er mange tilfeldigheter som har ført oss dit vi er i dag, sier trommis Nils Jørgen Nilsen.
– Men det å stille seg disponibel for det uvisse, er også en bevisst holdning. Det å bestemme seg for å gjøre noe i øyeblikket, bidrar i sin tur til en holdningsmessig åpenhet som både påvirker, og evner å bli påvirket.
– Og det skal sies at vi er jævla glade i å jobbe hardt. Vi liker jo den derre grindingen på en måte, sier Edvard og ler.
– Hvordan da?
– Jeg synes det er ekstremt tilfredsstillende å hustle nedi gjørma. Å putte masse ting inn, for the big cash out. Det er et eller annet som er veldig appellerende med å spille med innsats.
Albumet har allerede trillet sekser på terningene. Er bandet opptatt av feedbacken fra anmelderiet?
– Jeg er i alle fall jævlig opptatt av det, sier Johan Johan Hansson Liljeberg og gliser.
– Jeg har ikke lyst til å være opptatt av det. Men jeg er det. Jeg hadde mareritt i to måneder om at vi skulle få terningkast fire.
– Når en ikke måler suksess ut ifra streams, så må en finne andre parametere. Så klart er Honningbarna opptatt av feedback, at folk setter pris på det vi gjør, og at musikken resonnerer, sier Edvard.
– Musikken er ment til å være der ute, den er ment til å gå ut og gripe fatt i folk. Og det er fett når folk synes det er bra.
Honningbarnas ekstatiske publikum
Honningbarna tenker i det hele tatt mye på sitt publikum. Energien som oppstår i møte med dem er blitt bandets varemerke. Det er sjeldent man er vitne til et nær sagt ekstatisk publikum i Norge.
– Interaksjonen er noe vi aktivt oppsøker. Jeg gleder meg til å spille nye låter for publikum, for det er i øyeblikket det skjer, forteller Nils.
– Når vil ting skje i hvilke låter, hvordan kommer vi til å bevege oss på scenen, og hvordan vil publikum te seg?
– Hender det at dere planlegger hvilket parti dere skal stagedive?
– Aldri. Vi vet at publikum vil bevege seg, men vi har ingen klar idé på forhånd om at det i akkurat dette partiet passer å ha en row pit, sier Edvard.
– Den bevegelsen jeg er minst nysgjerrig på av dem alle, er nok en row pit. Den er jo forutsigbar, sier Nils og ler.
Målet må være å handle før man tenker, mener bandet. En typisk Honningbarna-konsert befinner seg i det ekstremt kroppslige, handlende og kaotiske.
– Kaoset tillater oss å utforske andre måter å bevege oss på, andre måter å være i verden på, andre måter å være sammen på. Kaoset byr på muligheter som orden aldri har vært i nærheten av å vise oss, sier Edvard.
Men hvordan forholder man seg egentlig til kaos uten å ende opp i totalt anarki? Spør jeg bandet. Finnes det rammer i kaoset?
– Ethvert kaos trenger rammer for ikke å bli giftig eller svelge seg selv, svarer Edvard.
– Det å spille på en klubbscene er jo en ramme i seg selv. Vi er omgitt av fire vegger, har et gitt antall låter vi skal spille, og et publikum med forventninger om hva de skal se og høre. Kaoset vårt bidrar til å bryte med forventningen om en typisk konsertopplevelse. Men kaos er ikke utelukkende en destruktiv kraft. Vi anser kaoset som potensial for enorme muligheter, sier Edvard, og fortsetter:
– Kaos er en jævlig skapende kraft for vår del. Det er aggressivt, ja, men det er like mye en lek med overskridelse, der både vi og vårt publikum tar del i denne kollektive greia som for oss er ekstremt viktig, særlig som motstykke til hverdagens orden.
– Hva slags verdi gir kaoset til dere personlig? Spør jeg.
– Jeg synes det er mye lettere å bli nysgjerrig på seg selv i et kaos, svarer Nils, og utdyper: – Når du putter deg selv, og den personen du liksom tror du kjenner, inn i et kaos, blir du uforutsigbar og spennende for deg selv.
– Livene vi vanligvis lever er i langt større grad rutinepregede og kontrollerte, men det blir jo fryktelig kjedelig i lengden. Mitt inntrykk er at det er lettere å stagnere i hverdagen sammenlignet med situasjoner der jeg mister kontrollen, og ikke aner hva som skal skje.
Les også: Fay Wildhagen i Operaen – denne konserten hadde alt
Høflige og blide
For la oss være ærlige: Ingen i dette bandet fremstår rent ut aggressive eller utagerende. De er høflige, blide, og later til å ha livene på stell. Tar bandet på seg en rolle på scenen, eller flørter de med sider av seg selv som faktisk eksisterer?
– Å ta på seg en rolle føles feil å si. Men å overskride de vanlige rammene for hva man er for noe, er jo hele poenget. Det finnes noe skapende konstruktivt i kaoset, akkurat som hos mennesker. Den livsbejaelsen vi aktivt søker, og som oppstår under en Honningbarna-konsert, er et direkte resultat av å ha skapt en arena for å prøve ut disse tingene, sier Edvard
– Det hadde jo tatt seg ut å oppføre seg slik man er på scenen hele tiden ellers. Da ville verden sett veldig spesiell ut, sier Nils.
– Og ikke er det kredibelt, legger Edvard til.
– Det må du nesten utdype!
– Det jævlig kule med musikk er man faktisk blir annerledes i møte med den. Det er musikken som tar tak i oss, får oss til å bevege oss på andre måter, og oppføre oss på andre måter.
– Det er derfor vi tilbringer så mange timer sammen før konsertene våre. Vi henger backstage, og lytter til musikk. Jager hverandre opp.
Kjent hverandre siden videregående
Det hører med til historien at bandet har kjent hverandre siden videregående, og vært bestevenner siden. Det finnes mange unge menn som har hatt sine formative år med Honningbarna, men vi må ikke glemme at også bandmedlemmene i Honningbarna har hatt sine formative år med Honningbarna.
– Det har aldri eksistert noen grense mellom Honningbarna og den verdenen vi lever i; vi har bodd sammen, spist sammen, feriert sammen, spilt sammen. Brorskapet som har kommet ut av det, er udødelig. Vi har en åpenbar kjærlighet for hverandre samtidig som vi forventer shit av hverandre. Vi skal være sharpe og levere. Det ligger en sterk lojalitet i bunn, sier Edvard.
– Og den lojaliteten er ikke det minste skjør? Finnes det noe som kan sette den på prøve?
– Ikke som jeg kommer på. Det ville i så fall ha skjedd om vi sluttet å ha det gøy, sier Edvard.
Les også: Pumpegris med fandenivoldsk felesvir
Intens tilstedeværelse
For Honningbarna handler intens tilstedeværelse like mye om å verdsette en vanlig øvingsdag. Å holde konsert er en rus, og byr på seiersfølelse. Men den varer ikke lenge. Derfor er det viktig å jakte de hverdagslige kickene.
– Ingenting er som å utvikle en idé, og gå rundt med en følelse av at vi har med en uslepen diamant å gjøre. Selv etter 15 år er det ingenting som å gå rundt og høre på den seneste miksen i studio. Det er som å bli et barn igjen, sier bassist Thomas Berglund.
– Det skaper sult og motivasjon. Fordi man ikke er helt ferdig, og vet at man må gi litt mer, sier Nils.
– Musikken er vår form for livsutfoldelse. Honningbarna føles omtrent som min eneste direkte linje til hva det vil si å være menneske, sier Edvard. – En livsnerve som gir en jævla energi, bare. Dessuten mening og retning.
Er det derfor bandet nekter å kalle seg eksplisitt politiske? Spør jeg. – Fordi musikken betyr for mye? Blir også denne merkelappen for snever?
– Ja, det føles litt snevert. Honningbarna er politisk på mange måter, men vi har ikke et jævla partiprogram, sier Edvard, og utdyper:
– Det er faktisk et viktig skille. I den grad vi er politiske, så er det å dyrke en eller annen ukontrollerbar livsvilje som alternativ til de folka som forsøker å tøyle den. Men semantikk er så jævlig døvt. Sier han som skriver tekster, liksom.
– Men det finnes likevel et alvor i ironien. For sannheten er at det politiske klimaet er tvers gjennom falskt, og bærer med seg utrolig mange dårlige assosiasjoner, legger Nils til.
– Skulle man sett en virkelig politisk funksjon av punken i det hele tatt, så er det å gi folk makt. Det jævlige med politikk er at den gir all makt til et fåtall. Vårt prosjekt er å spre den makten. Gi makt, ikke ta den, slår Edvard fast.
es også: Nye låter: Resa Saffa Park i sølv og Malik i pene sko
Revolusjonerende musikk
Musikken har revolusjonerende potensial i den grad at den setter oss i kontakt med oss selv, mener bandet. Det handler om å bli kjent med lydene hver enkelt av oss rommer.
Men hvordan forholder bandet seg til skiftende vinder i politikken? Sjuende fullengder handler blant annet om Elon Musk. Og vokalisten byr på langt mer sjelegransking enn tidligere. Tror Honningbarna at vil være mulig å leve fritt og godt som kunstner i tiden som kommer?
– Med tanke på det makropolitiske klimaet, tror jeg vi vil oppdage og finne muligheter gjennom musikken. Vårt prosjekt har alltid vært, og er fremdeles musikken, og vi må ha tillit til at musikken faktisk kan være en arena som kan være langt mer potent enn å skrive shit på Instagram, sier Edvard, og fortsetter:
– Det finnes en iboende erkjennelse av makt i musikken. En erkjennelse av at man kan skape ting, gjøre ting, ta kontroll over kroppen sin, over livet sitt, hvis man bare gjør det.
– Musikken er empowering, fordi vi er flere sammen om det. Det er viktig å ikke være helt alene, for når du er helt alene er det mye mer forlokkende å søke flukten, legger Nils til.
Honningbarna hevder selv at de ikke gjør det med vilje, dette med å være så ekstremt dyktige på å skape gjenkjennelse og publikumskontakt, men noe gjør de åpenbart. Hvordan klarer et band å fornye seg og likevel bevare den x-faktoren de ble kjent for fra start – og på den måten verken fremmedgjøre sine fans, eller stagnere i uttrykk?
– Ikke annet enn at vi er true til livene vi lever, til tankene vi har, og til musikken vi synes er kul. Det er denne ektheten som resonnerer med folk. Det er i alle fall en fristende forklaring, sier Edvard.
– Det skal være det ekte, og fett. Det er de to mest avgjørende kriteriene. Haha. Ærlig og fett. Kan man svare ja på de to tingene, så er det vel bra da?
